Rusreform eller fortsatt narkohælvete?

I over 50 år har det norske etablissementet forfulgt, ødelagt og drevet til selvmord utallige ungdommer som har eksperimentert med ulovlige droger. Ungdommer som har funnet en form for lindring av personlige smerter eller en måte å takle en vanskelig livssituasjon på har blitt straffet med utestengelse fra utdanning, arbeid, helse- og velferdsrettigheter, i tillegg til regulære straffereaksjoner på opptil 21 års fengsel.

Tekst Harald Lange Foto Hege Vadstein

Når vi har herjet slik med utsatte ungdommer i en mannsalder er det klart at det er skremmende å ikke lenger skulle ha muligheten til å tyne uartig ungdom til ødeleggelse og undergang. Overraskende er det derfor ikke at smertebrølet over den foreslåtte rusreformen er tverrpolitisk. Samtlige partier har hatt aksjer i den institusjonaliserte forfølgelsen av eksperimenterende ungdom, og mange politikere har opplevd det som et frynsegode som følger jobben. Man får kanskje ikke gjennomslag for sine hjertesaker, men man kan i det minste føle seg bedre enn de utstøtte og rettsløse som jages rundt i gatene utenfor rådhus og storting. Om man ikke har noen spesielle hjertesaker har øvelsen «tøff mot de narkomane» alltids vært verdt å ty til, da velgerne i stor grad også har støttet opp om krigen mot «narkotika-ondet». Den offentlige retorikken hadde da også malt et bilde av narkotikaen som intet mindre enn den største og mest prekære trussel mot vår sivilisasjon. Atomvåpenkappløpet og energikrisa har også gitt grunn til bekymring, men har i sammenligning ikke kommet på langt nær opp mot alvorligheten i trussel nr. 1: «de narkomane». Kan hende fordi det faktisk var slik, men mest sannsynlig fordi kritiske verdensproblemer som de øvrige skisserte var komplekse i sin natur og vanskelig å finne en god løsning på. Når det kom til «narkotika-ondet» var det imidlertid mulig å skape et konkret fiendebilde av en motstander uten ressurser til å slå tilbake, dette er en krig alle kan være med på uten frykt for å komme til skade, en vakker krig!

Regjeringa Willoch innførte i 1985 det straffe- og forfølgelsesregimet som har preget livet og hverdagen til rusbrukerne siden. De neste 20 årene skulle bli et sammenhengende mareritt for dem, uten en strime av håp i en fiendtlig verden hvor de ikke er ønsket.

Det manglet ikke motforestillinger, og også fra akademisk hold kom det advarsler mot denne typen politikk, mest kjent Nils Christie fra Kriminologisk Institutt, som i 1985 ga ut boka «Den gode fiende». Her førte Christie en faglig begrunnet kritikk mot narkotikaregimet, en politikk som avvek kraftig fra det rettslige og demokratiske samfunnsidealet gjennom å frata tilfeldige personer alle rettigheter på mer eller mindre tilfeldige grunnlag, som er den faktiske «sjela» i krigen mot narkotika. Kritikken ble forbigått med en overbærende latter på politisk nivå.

Den bakenforliggende hensikt med narkotikaregimet har hele tiden vært å skape en ny underklasse av utstøtte og marginaliserte som i fullt offentlig påsyn kunne gå til grunne i sin egen elendighet midt blant oss, med den ønskede effekt at arbeiderne og middelklassen skulle bli mer lydige og mer villige til å godta innskrenkninger i rettigheter, servicetilbud og kjøpekraft. Frykten for å ende opp som «dem» skulle være en motivator her. Når tilhengerne av fortsatt strafferegime hevder at det har virket, er det dette de mener. Det har faktisk virket. Arbeiderne og middelklassen har funnet seg i historiske tilbakeslag i rettigheter og kjøpekraft i perioden fra 1985 til i dag. Det er dette som er det reelle innholdet i den mye omtalte «signaleffekten», om man kaster alt av dogmatisk og idealiserende drittpreik som har ledsaget saken under bordet. Det omfatter det meste av den offisielle kommunikasjonen om bruk av forbudte droger de siste 50 år. Søppel. Skrekkeksempel på kunnskapsfiendtlig dogmatikk hvis hovedbidrag til kulturen er skremsler og forvirring satt i system, dramatisk betoning av myter om planter og stoffer med onde egenskaper som kan forvandle våre snille og begavede barn til brutale monstre som vil slakte sine foreldre og sette verden i brann. Og verst av alt er hasjen, denne massen av kvae og blomsterstøv fra den onde cannabisplanten, forderveren av ungdommen gjennom 8000 år før den ble forbudt gjennom Narkotikakonvensjonen, akkurat i tide til å forhindre at hele menneskeheten ble forvandlet til mordlystne zombier. Errrh…

Ok, morderzombie-halloien var en propagandakalkun allerede for 80 år siden og inngikk ikke i argumentasjonen som narkotikaforbudets gudfar H.J. Anslinger førte fram for å overbevise den amerikanske kongressforsamlingen om nødvendigheten av et lovforbud med strenge straffereaksjoner og nidkjær håndheving. Hans ønske om å utvide arbeidsfeltet for sitt kontor som «drugczar», storinkvisitor, med dertil hørende økning i ressurstilgangene, var heller ikke betont. Anslingers ansvar hadde inntil da vært å forfølge og trakassere opiat-avhengige, som utgjorde et ganske marginalt og uttværet segment. I et forbud mot cannabis så han et potensiale for en eksponentiell utvidelse av sin geskjeft, og at den rekreative bruken av planten var mest utbredt blant latinsk- og afrikanskættede, og kun marginalt kjent i den europeisk-ættede overklassen, var poenger som tjente hans vinnende argument ovenfor kongressmennene ( det var få kvinner i kongressen på denne tiden):

– Hvis deres døtre røyker dette vil de også begynne å lytte på moderne jazz, og frekventere jazzklubber som ikke praktiserer raseskille!

Han trengte ikke utdype poenget, de verdige kongressherrer, være de seg republikanere eller demokrater, protestanter eller katolikker, skjønte utmerket. Deres døtre ville henge ut med afrikansk-ættede musikere, i verste fall forelske seg i en… de brukte et annet ord enn afro-amerikaner på denne tiden, og få barn med en…

Gud forby, forby!

(Lenker til videre lesning om cannabis-forbudets opprinnelse: https://medium.com/equityorg/reefer-madness-the-racist-roots-of-marijuana-prohibition-37b9e7fb7d6c
https://blackbirdgo.com/discover/killer-weed-anti-cannabis-propaganda/ )

Sitat Anslinger:
«Marijuana is the most violence-causing drug in the history of mankind.»

Man blir det språket man bruker, og motstemmene har vært få og lite gjennombruddsdyktige. Den politiske motstanden har vært fraværende, samtlige partier har pliktskyldigst fylket opp om de utopiske visjonene om et «narkotikafritt» samfunn, et fullstendig abstrakt sinnbilde som aldri har hatt noen reell manifestasjon noensinne i menneskehetens mangslungne og langtvandrende historie. Alle partier har heia på nulltoleransen som første steg på veien mot det forjettede målet: det narkotikafrie samfunn, og alle har begrunnet og forankret det på hver sin måte i sine respektive verdigrunnlag som det riktige å gjøre, selv om stegene videre fra den praktiserte nulltoleransen og straffeforfølgelsen er mangelfullt utredet og det er nokså uklart hvordan visjonen skal bringes til sin fullendelse. Det som i ettertid er klart er at veien fram har gått via en massiv krenkelse av rettighetene til de utsatte, et systematisk overgrep som har pågått i årtier, med offentlig godkjenning og insentiver fra vekslende regjeringer.

De politiske motstemmene har vært få og lette å isolere og bringe til taushet. Det var ikke god tone i noe parti å fremme motforestillinger, det var i de fleste tilfeller forbundet med eksklusjon fra partiorganisasjonen, uansett hvilket parti man representerte. I den grad man hadde gått høyt og offentlig ut med kritiske motforestillinger ville man snart finne seg i å dele rusbrukernes stigma som en person det advares mot å ha med å gjøre. Helt opp til for bare få år siden var det ensbetydende med politisk selvmord å fronte avvikende synspunkter på narkotikaregimet. Det enorme volumet av møysommelig arbeid som ligger til grunn for at vi i dag diskuterer Rusreformen er gjort på frivillig dugnad av tusenvis av folk over flere tiår. Når enkeltpersoner som Ninni Stoltenberg og hennes far Torvald, Arild Knutsen og Kenneth Arctander Johannessen framheves for en avgjørende innsats er det slett ikke ufortjent, men fokuset underslår betydningen av den utålmodige motstrømsaktivismen som har lagt grunnlaget for en fornyet diskusjon og krav om frigjøring fra krigsdogmatikken.

På 80-tallet var det offentlige ordskiftet omkring «narkotikaondet» dominert av profesjonelle faginteresser som investerte i tiltakskjeder for å spore opp og bringe til rette alle som syndet, og som i sin propaganda malte med brede strøk og dramatiske farger hvilken fare narkotikaen utgjorde og hvor viktig det var å bringe overtrederne til ansvar gjennom livsvarig fradømmelse av borgerlige rettigheter.

For de fleste, som ikke selv hadde erfaringer og kunnskap om fenomenet, framsto «narkotika» som noe ytterst farlig og truende som våre sårbare ungdommer måtte beskyttes mot for enhver pris. Nå omfatter den konstruerte sekkebetegnelsen «narkotika» også droger som det følger dramatiske helserisikoer ved, som f.eks. kokain, amfetamin og opiater, men også relativt harmløse naturprodukter som kat og hasj. Sistnevnte produkt ble på 70- og 80-tallet framhevet som det suverent farligste av alle på lista, som «all narkotikas mor» på en måte. På begynnelsen av 80-tallet var den mest høylytte stemmen i rusfeltet organisasjonen «Folkeaksjonen mot hasj» under ledelse av Knut T Reinås. Organisasjonen endret på 90-tallet navn til «Forbundet mot rusgift» og er fortsatt ledet av samme Reinås. FMHs hovedfiende og primære skyteskive var unge hasjrøykere, som på sin side fant FMH-propagandaen latterlig, og ofte kunne ty til høytlesning fra deres brosjyrer for å stimulere sine egne latterkick. De mer viderekommende og merkantilt anlagte blant dem, som så det lukrative potensialet av å operere distribusjonskjeder, meldte seg i mange tilfeller inn i FMH og dannet lokallag hvor de selv inntok ledende roller. Det var et utmerket skalkeskjul for en lokal hasjdistributør å offentlig framstå som en leder i ungdommens kamp mot hasjen, og flere jeg kjenner til mestret denne dobbeltrollen i deler av oppveksten. De er i dag, med få unntak, bedriftseiere med hus og landeiendommer, bil- og båtpark og betydelig aksjeportefølje.

Verre gikk det med de som ble tatt for å ha røyka en joint i «dårlig selskap» som tenåringer, og ikke hadde en familiebakgrunn som kunne gi ryggdekning for en sjanse til. Blant disse har de personlige omkostningene vært definerende for resten av livet, som for mange har blitt en avkortet affære.

Hvis deres døtre røyker dette vil de også begynne å lytte på moderne jazz, og frekventere jazzklubber som ikke praktiserer raseskille!

Etter hvert som den statlige represjonen mot rusbrukere økte i omfang og intensitet vokste Narkopolitiet til en betydelig etat innen etaten, og på 90-tallet ble deres interesseforbund NNPF til en betydelig og toneangivende stemme i det offentlige ordskiftet med hard og nådeløs krigsretorikk og forsvar av kriminelle overgrep mot den elendige fienden. De har bevart og styrket denne posisjonen helt opp til for bare et par år siden, og var så sent som i 2019 bredt oppfattet som statens autoritative organ i narkotika-spørsmål. Det gikk faktisk et forundret gisp gjennom norsk offentlighet når de ble avkledt som en ren faglig interesseorganisasjon for en yrkesgruppe som er spesialisert i forhold til det forfølgelses- og strafferegimet de forsvarer i den pågående debatten om rusreformen. De kjemper for jobbene sine, med alle de frynsegoder det innebærer, inkludert den status og respekt de fortjener som rikets brave beskyttere i utrettelig krig mot den ytterste ondskap. (skribenten brekker seg og uttrykker en serie tilfeldige interjeksjoner, skjellsord og onomatopoetiske lyder).

Den alarmistiske og sterkt overdrevne trusselvurderingen fra myndighetshold, forsterket av propagandaen til FMH og organisasjoner som NNPF skapte en troverdighets- og tillitskrise som spredte seg utover de tilfeldige målgruppene, og det ble klart at det var et behov for korrigeringer også blant folk som ikke selv hadde førstehånds kunnskap om bruk og virkning av forskjellige droger. Myndighetene hadde på 80-tallet en historisk mulighet til å la denne korrigeringen ta form av en kunnskapsbasert plattform for politikk og kommunikasjon innen feltet. De valgte å gjøre noe annet. Med regjeringen Willoch i spissen dro det norske etablissementet ut på et hellig korstog mot narkotikaondet hvor faktakunnskap ble overdøvet av krigsretorikk og våpengny. Det ble nå et poeng å skjerpe omstendighetene ved å frata et tilfeldig utvalg av rusovertredende ungdom alle rettigheter og praktisk talt ikke by dem på andre muligheter enn å gå til grunne i all offentlighet, prisgitt velvillighet fra frivillige organisasjoner og medfølende medborgere. Vi har sett hvor bra det har gått.

Det har vært noen sorgens og skammens år, det har vært tungt og mørkt. Men heldigvis ikke uten lys i mørke, og en konstant bevegelse av føtter som har gått for å bistå, trøste, hjelpe hverandre å ivareta våre interesser på best mulig vis, tenne et håp om at en annen deal kan være mulig hvis vi går for det. Uredde cannabisbrukere gikk i front av toget med Normal, den første organiserte motstemmen i den hjemlige narkotikadebatten, og den årlige «Marihuana-marsjen» som siden 2001 har samlet et fargerikt karnevalsopptog for en opphevelse av totalforbudet mot cannabis-planten. Normals agenda var imidlertid begrenset til legalisering av cannabis, og som organisasjon tok de ikke stilling til resten av narkotika-paletten utover en generell vurdering av at brukernes rettsvern og helsetilbud burde styrkes. Den lange marsjen for å komme til et oppgjør med den systematiske fornedrelsen og avhumaniseringen av «narkomane» ble gått av de som hadde skoene på. Først og fremst Arild Knutsen og hans organisasjon FHN, de senere årene støttet av RIO, som under Kenneth Arctander Johansens ledelse har blitt en reell kamporganisasjon for rusbrukeres rettigheter.

Hvis man ikke har vært der er det umulig å forestille seg hva det innebærer av utfordringer å ta opp denne kampen fra den marginaliserte og rettsløse posisjonen som rusavhengig i Oslo på 90-tallet. Tenk at du er med i et kappløp til toppen av Everest (ja, jeg veit det er teit, men heng med), og at du må finne deg i å stille med et handicap. Mens konkurrenten starter fra Basecamp med state-of-the-art-utstyr og lokal bærehjelp, må du greie deg selv med klips, binders og hyssing fra et startpunkt i en strømløs landsby nær Mumbai, iført kun shorts og en t-skjorte som sporter den eksakte glosen på marathi som referer til menneskelige ekskrementer. Du vil også bli noe sinket av at du har gått tom for malariamedisin og merker at et anfall er på gang.

Når Arild Knutsen blir personlig takket av helseministeren ved framleggelsen av regjeringens forslag til rusreform er det vel fortjent, ingen har gått lengre enn Knutsen for saken, og å stå gudfar for en reform som bryter radikalt med det hittil rådende mønsteret og åpner for en gjennomgripende ny-orientering er for han som å plante et flagg på toppen av Everest fra et utgangspunkt som det ovenfor skisserte. Han har nådd et mål som han gang på gang gjennom sin mangeårige aktivisme for rusbrukeres rettigheter har blitt fortalt at er uoppnåelig og ugjennomførbart i Norge. Han har ikke latt seg stoppe av sånt, og takk og lov for det.

Personlig kunne jeg ønske at det foreliggende reformforslaget hadde vært enda mer dyptgripende og radikalt, men som et første steg i riktig retning er dette viktig å anerkjenne. Rusreformen er slik den foreligger på ingen måte perfekt, den gir langt ifra svar på alle spørsmål som er relevante, men den må ikke avvises på enkelte feil og mangler. De som nå frykter for arbeidsplassene sine i det statlige represjonsapparatet og tilhørende tjenester vil påpeke reelle og/eller påståtte svakheter i rusreformen som avgjørende i sin argumentasjon for å avvise den, de burde ikke få gehør for dette. Det er ingen som helst gode grunner til å videreføre det terror-regimet de representerer.

Rusreformen er viktig først og fremst som en markering av et veiskille og et bytte av fokus. Det er nå kampen for rusbrukernes rettigheter virkelig begynner, og den bør i første omgang handle om nedleggelser i repressiv sektor og ressursoverføringer til utvidete bistandstjenester, samt oppreisning for de som har lidd overlast som følge av den langvarige unntakstilstanden og deres pårørende. Her blir det interessant å følge saken til LAR-pasientene som nylig varslet massesøksmål mot staten for krenkelse av sine helserettigheter.  Saken ble presentert på NRK 21. mars og ble da frontet av Harald Tusberg jr. på vegne av et hundretalls LAR-pasienter. Følg med! https://www.nrk.no/norge/xl/pasienter-til-massesoksmal-mot-staten-1.15401327

Siste: Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre har i dag for første gang uttalt seg i klartekst om rusreformen, og han har i praksis avlyst hele greia. Det blir ingen avkriminalisering og det blir ingen reform, i denne omgang. Det kom ikke uventa, men er likefullt en stor skuffelse og et betydelig tilbakeslag i kampen for rusbrukeres rettigheter. Arbeiderpartiets ledelse har valgt å ta side med de profesjonelle fagmiljøene som er investert i et fortsatt repressivt regime. Hensynet til arbeidsplasser har fått forrang framfor de utsattes rettigheter, og Arbeiderpartiet vil med dette forskusle denne muligheten til å rette opp i gamle feil og synder, sammen med sine tidligere medskyldige i Høyre. Muligens har Støre, Tajik &co en plan om å komme opp med en «bedre» reform når de selv kommer i posisjon, men det gjør ikke deres posisjon mer appetittlig. Det er rett og slett vondt og usmakelig å bruke en sak med så stor betydning og konsekvens for et segment av befolkningen i en partipolitisk pissekonkurranse.

– Vi skal hjelpe dem som trenger hjelp, og være solidariske med dem som ikke skal inn i det. Derfor er jeg mot en generell avkriminalisering av narkotika i samfunnet vårt, sa Støre i sin tale.

Med dette viderefører han det repressive regimet, komplett ned til det språket som har frontet saken i årtier: Det er egentlig for å hjelpe de svake at vi ødelegger dem.

For å la tallene snakke: Landets to største partier, Arbeiderpartiet og Høyre, har tilsammen litt over 70.000 medlemmer. Antallet folk som berøres av saken, rusreform eller ikke, utgjør det mangedobbelte. Det hadde vært kledelig med en smule ydmykhet knyttet til dette faktum.

Torggata Blad er et kompromissløst uav-hengig blad og nettmagasin – en humoristisk, systemkritisk og informativ utgivelse som sparker til venstre og høyre, oppover og nedover og midt i balla.

Pr. 2020 er Torggata Blad et forum for en fargerik forsamling av bidragsytere med varierende interesser og orientering. Det er en rar og forhåpentligvis skjærende stemme i koret av norske magasinutgivelser.

Torggata Blad ble grunnlagt i 2003 av
Bror Wyller (Forfatter og lege)

Torggata Blad er støttet av:

Privatlivets fred

Informasjon om Torggata Blads bruk av cookies. Leser du denne teksten, har du samtykket i at det er satt  informasjons-
kapsler i din nettleser.

Vi  bruker Torggata Blad som en plattformfor for et prosjekt om stordata Privatlivets Fred.
Les mer om prosjektet her >>