Leksikalsk tvekamp

Leksikalsk tvekamp

– ingeniøren har besøk

Tekst Maria Vagle Illustrasjon Redaksjonen

Ingeniøren hadde besøk av sin gode venn K. De to mennene, begge i begynnelsen av 80-årene satt på hver sin slitne plaststol på plenen foran hytta. De minnet om to planter der de strakte sine magre, stive kropper prøvende mot varmen fra solstrålene som veltet ned fra en skyfri himmel og ga næring til våren, som travelt foldet seg ut overalt. På et lite, lavt bord mellom seg hadde de hver sin drink og en bolle med noe snacks i. Omkring dem sang fuglene uavbrutt, slik fugler sang om våren, når det stod om livet.

En gang i blant klirret det i krystall og is, når de enten skålte eller lot isterningene rulle langsomt rundt i glassene. Det var oppstått en nervøs pause i den jevne talestrømmen, noe som alltid gjorde dem utilpass.

Dette var ikke en prat av den ettertenksomme sorten, der to mennesker gjennom å dele erfaringer, forsøkte å komme fram til en større forståelse av et problem de begge var opptatt av, eller at den ene ville bidra med noe som kunne hjelpe den andre med å løse noen tankefloker han ikke kom seg ut av, nei, ingeniøren og K var mer opptatt av hvordan de kunne imponere hverandre og aller helst overgå hverandre. De frydet seg over å kunne trekke fram noe den andre mest sannsynlig ikke visste, hadde opplevd, eller kunne noe særlig om, og på den måten få et overtak på den andre. Dette kunne frambringe et nesten umerkelig sarkastisk smil på leppene til den ene og en nesten like umerkelig forurettet mine hos den andre. I neste øyeblikk kunne det være omvendt.

Det var en kamp, et verbalt slagsmål, for midt i strømmen av trivialiteter som ble uttrykt i noenlunde det samme tonefallet, hørtes et snev av undertrykket irritasjon i stemmen til ingeniøren, da han forstod at han hadde gått glipp av et lite museum i Paris, der K hadde vært, og som han aldri hadde sett maken til, eller en murrende uro i stemmen til K, som ikke hadde opplevd å sitte på toppen av Kheops-pyramiden, alene en hel natt, en erfaring ingeniøren så ofte hadde utbrodert betydningen av, for ham. Han visste like godt som ingeniøren at dette ikke ville bli mulig å oppleve, det var ugjenkallig.

Samtalen bølget fra det ene til det andre, om hvor de hadde reist siden sist, om noen flotte ruiner utenfor Efesos, litt om noen romerske hærførere de hadde lest om på et museum i Roma, en storslagen maleriutstilling i Berlin; så var de tilbake i det hjemlige, og snakket om at Henrik Ibsen var fra Skien og litt om Nora, den vidunderlige lerkefuglen i dukkehjemmet, om en utsøkt whisky, med en helt særegen røksmak K hadde drukket i Skottland, men ikke ingeniøren, da kom det et øyeblikk en ekstra glød i stemmen til K, eller et irritert tonefall i stemmen til ingeniøren, før de fortsatte. Det kunne være en opera ingeniøren hadde opplevd på en gammel arena i Verona, noe K ikke hadde opplevd, da dirret stemmen lett, med en nesten umerkelig ergrelse. K var et hakk mer engasjert enn ingeniøren, noe som passet ingeniøren godt. Andres engasjement kunne irritere ham, men det var også en drivkraft for det fikk ham til å kjenne seg litt mer ovenpå, at han dominerte situasjonen. Ingeniøren mente at det å vise følelser var å miste kontroll, altså, en svakhet han ikke unnet seg.

De elsket å snakke om alle luringene de hadde møtt på reisene sine, frekke drosjesjåfører som ville ta en altfor høy pris, men som for dem var en betydningsløs sum, for å kjøre dem til et historisk sted, eller selgeren som forsøkte å lure dem, til å betale det de påstod var en ublu pris mens de pruttet med ham, men som i virkeligheten var en ubetydelig sum for dem. Her møttes de to, for en stund i en felles front, mot det de mente var umoralsk og skurkeaktig oppførsel, og fremhevet betydningen av å være fast og konsekvent for å unngå å bli lurt.

Det lød munter klirring av glass og is. Et annet tema de elsket å snakke om var priser på alt mulig og om hvor billig den ene hadde fått et hotell, et måltid, en flaske vin eller et orientalsk teppe, der den andre hadde måttet betale mer, noe som fremkalte ergelige drag over den ene eller den andres ansikt. Så kunne de plutselig være enige om at eiendomsskatt var noe tøv eller at krigen mot terror var viktig, overraskende nok kunne de også si at de syntes det var trist å bli konfrontert med bilder fra flyktningeleire i Hellas på nyhetene, mens de strakte hånden ut etter litt potetgull, det syrlig salte, som ingeniøren ikke kunne leve uten.

Samtalen mellom de to aldrende mennene ble aldri personlig der de med dempet iver og tilbakeholdt entusiasme la vekt på kunnskaper de mente var av vesentlig betydning. Her var det, i motsetning til naturen de var omkranset av, lite som foldet seg ut, annet enn et ønske om å framstå som den som hadde opplevd mest og sett de mest spektakulære tingene, for slik å hevde seg selv på bekostning av den andre.

Det kunne være fristende å riste i dem eller spenne bein på dem, slik at overraskelsen ville få dem ut av sporene de virket å sitte helt fast i. Det hørtes ut som de leste opp noe fra gamle arkiver, tanker fulle av støv, i sterk kontrast til den intense og skjelvende våren som omga dem, der en mengde fugler sang på liv og død, nå måtte det skje, nå måtte de finne en make, nå måtte de formere seg, ellers ville de dø ut.

Torggata Blad er et kompromissløst uav-hengig blad og nettmagasin – en humoristisk, systemkritisk og informativ utgivelse som sparker til venstre og høyre, oppover og nedover og midt i balla.

Pr. 2020 er Torggata Blad et forum for en fargerik forsamling av bidragsytere med varierende interesser og orientering. Det er en rar og forhåpentligvis skjærende stemme i koret av norske magasinutgivelser.

Torggata Blad ble grunnlagt i 2003 av
Bror Wyller (Forfatter og lege)

Torggata Blad er støttet av:

Privatlivets fred

Informasjon om Torggata Blads bruk av cookies. Leser du denne teksten, har du samtykket i at det er satt  informasjons-
kapsler i din nettleser.

Vi  bruker Torggata Blad som en plattformfor for et prosjekt om stordata Privatlivets Fred.
Les mer om prosjektet her >>