Om amasoner og chilikakao, balleskvis og endelig fred
Jeg lærte tidlig å bli sterk og uavhengig. En ekte amasone som stod opp for kvinners rettigheter. Jeg beundret mennene, misunte dem, knurra på dem. Inntil dagen jeg skulle tryne i min egen pøl av hovmod. Tvunget til å bli venn med svakheten og spørre meg selv hva ekte styrke var. Og frigjøring, hva var nå det egentlig ?
Tekst Cathrine Brun Foto Wikimedia Commons
Første gang jeg så bilde av en amasone satt jeg i sofaen i familiehytta med chilikakao og en bok om gresk mytologi, mens det knitret i peisen. Jeg så denne imponerende kvinnen på hesteryggen med spyd og tankene gikk til valkyrjene og Jeanne d’Arc. Det dirret i brystet, jeg ville bli like modige som dem, for jeg var også i krig. Jeg måtte bli treffsikker og skarp, som sverd. Måtte bli like sterk som mennene, om det skulle gå bra.
Hun hadde sagt det, mange ganger, over frokostbordet, over båtripa, på soppturene, mammaen min, at det skulle ikke være noen forskjell mellom kjønnene. Det var bare innlært, og dypt urettferdig. Vi måtte kjempe nå, sammen, stå på krava og rettighetene. Vi måtte utdanne oss og vise at vi kunne, vel så bra.
Jeg så motet i disse kvinnene, ville bli like fryktløs, men kjente jeg var pissredd. Jeg måtte kvitte meg med angsten, late som den ikke var der. Jeg måtte kaste meg ut i det og tenke som dem. Jeg gikk ut i verden og tente flammen, i skolegården, på vei hjem fra skolen, rundt biljardbordet i kjelleren til Tobias, og hvorfor skulle ikke jenter få spille poker for pokker? Jeg fikk høy røst der ute, når gjengen snakket om politikk, festing, rett eller galt, og de andre lyttet. Jeg måtte vinne, fordi mamma måtte vinne. Det handlet om krigen der hjemme. Hele tiden prøvde jeg å løpe, skrive, regne eller spille ball, aller best. Jeg drømte om å være gutt, på håndballbanen, på festene. Jeg tok 50 armhevninger hver morgen og ville ikke innordne meg jentegreiene. Det var svakhet, kun tapere viste følelser eller lot gutten ordne opp for seg.
På TV banet Gro vei med Sissel Rønbeck & co. Det slo meg at de liknet på menn, de snakket som dem og fulgte bare på, var en menig, en ekte amasone, klar for et hvilket som helst oppdrag. Mamma lot meg følge rødstrømpedebattene på P2, ’hør, Cathrine, dette er bra’. Det var krast, satte dem på plass, akkurat som vi satte vår far på plass, når det var fredagstaco eller lørdagsbiff, for han hadde jo ikke skjønt det.
Verst gikk det ut over de konservative fedrene i nabolaget, med hjemmeværende koner klistret til kjøttfarse – og bolledeigene. Det var særlig én som fikk kjørt seg, på hyttetur i Rondane. Han stod ute og hugget ved, og jeg smørte skia i 13 minus, mens jentene var inne og laget mat. Han ville gjerne forklare meg at det var naturlig og bra at kvinner og menn gjorde forskjellige ting, fordi vi er skapt med ulike kvaliteter. Han fikk snakke en stund før jeg fyrte løs en mitraljøse han aldri har glemt siden.
Herfra skulle jeg dra videre, ut i verden. Først til Frankrike hvor jeg ble skrekkslagen av hvordan de franske mennene tok seg til rette, og damene som hadde gitt opp! Én dag var det min tur. François og jeg stod på Place de la Révolution i solregn. Han innrømmet å ha vært utro, og det var da ikke så farlig det, han elsket meg jo. Jeg sa ingenting, ga ham bare en rett høyre. Han spurte meg om jeg hatet menn. Jeg sa ’Neida, jeg hater dere ikke, bare korrigerer dere litt’, og tenkte at de hadde fortjent en real balleskvis hele gjengen. Særlig han der president Mitterand.
Jeg dro jeg videre, på tokt, sørover. Det burde jeg aldri ha gjort, for machofaktoren ble verre og verre for hver breddegrad, først Nord-Afrika og siden Latin-Amerika. Der måtte jeg hente frem min indre villkvinne når latinos’ene med frekke miner kalte meg «gringa» eller «blonde hore». Heldigvis fant jeg en gjeng likesinnede kvinner i Lima, som hadde funnet sammen, takket være fattigdommen. De hadde slått sammen ressursene for å klare å fø familiene. På suppekjøkkenet utendørs hadde de begynt å prate og skjønte at de ikke var alene om å bli undertrykt, slått eller bedratt. Flere og flere kvinner strømmet til. Mennene surnet, minnet dem på at hennes plass var over bøttene, grytene, over ham… Én av kvinnene våget ikke komme mer, og etter noen uker dro åtte av dem til huset deres midt på natten og hentet Pedro ut av sengen. De bar ham rundt i parken, kliss naken, helt til han innrømmet at han aldri skulle kødde med Esmeralda lenger, eller nekte henne å dra på kvinnekveld. Etter dette var hun sjefen i huset.
Det var sånn den sosiale bevegelsen startet der nede, i Peru. En horde med amasoner red gjennom landet og hadde ikke tenkt å gi seg med det første. De tok til gatene, stormet presidentpalasset, snakket med pressen og krevde «Et glass melk om dagen» til alle barn i landet. De krevde at ektemennene må slutte å slå konene sine.
Jeg dro hjem med kofferten full av kampvilje. Dette ville jeg skrive om for å sette ting i perspektiv. Vi trodde vi var frigjorte i Norge, men var vi egentlig det? Selv tyve år etter at jeg hadde skjelt ut faren til venninna mi på hytta, og Gro hadde parkert Kåre i TV-debattene. Svaret var nei. Jeg kjente meg i hvert fall ikke fri.
En sommerbåtkveld ute i skjærgården satt jeg overfor en kvinne med tillitsfulle øyne som ikke vek. Det klukket i saltvann under oss, hun spurte hvordan jeg hadde det, sånn egentlig? Jeg sa ’bra, jeg er gründer, selvstendig og har plenty venner’. Hun så på meg og rynket pannen, tydeligvis ikke overbevist. ’Kjære deg, det virker på meg som du er utbrent’. Jeg sa ’ok, sier du det, det var da trist å høre’. Hun spurte om jeg ikke merket noe? Jeg ristet på hodet, kjente på uro, ville vekk, men det var ingen steder å løpe. Hun sa jeg har lukket av for følelsene og blitt nummen. Da mister vi lett oss selv. Jeg lo og sa at man kan miste en smartphone eller en venn, men man kan vel ikke miste seg selv? Hun nikket, så meg mildt inn i øyene og spurte hvordan det var å puste? Jeg kjente hvor trangt det var i halsen, overalt. Kjente plutselig en voldsom smerte i hele kroppen, og så begynte å jeg å strigråte. Det var det mest grufulle og etterlengtede øyeblikk i hele mitt liv. Her satt et menneske som så rett gjennom meg, som ikke lot seg lure.
Jeg skulle ta ut på en helt annen reise. Amasonen kom godt med i møte med angsten og de indre demonene. Gradvis skulle jeg få øynene opp for nyansene. Vi var ikke enten undertrykte bolledeigeltende husmødre eller spissformulerte frigjøringsforkjempere. Jeg skulle komme i kontakt med følelsene og mykheten, for å få tilgang på sann kraft. Det krevde mot. Den andre styrken jeg hadde kjørt på, kom fra hardheten. Jeg hadde gjemt meg inni et skall for å ikke vise sårbarhet.
En novemberkveld på hytta noen år senere, med hjemmebakt rosinbolle og chillikakao i hendene, kjente jeg en ro og en indre gnist våkne til liv. Jeg hadde innsett at krigen der hjemme ikke var mitt ansvar. Jeg skulle isteden kjempe for det jeg selv trodde på, av hele mitt hjerte. Jeg så tilbake på den turbulente reisen, og undret meg om det var dette amasonene symboliserte, sånn egentlig? En indre kraft som ikke brant ut, som stod opp for det de virkelig trodde på, uten å miste gleden på veien? Toleranse for andres ulike valg og veier, samtidig som de var villige til å si hvor grensa gikk og å ta en real fight, når det trengtes. De hatet nok ikke menn heller. For hvorfor skulle de det?
