Misandri som metode

Misandri som metode

– en samtale med forfatter og aktivist, Pauline Harmange om bloggposten som ble til en internasjonal suksess og veien videre for feminismen

Tekst Ida Pallin Bostadløkken Foto Bénédicte Roscot

I september i fjor gikk Ralph Zurmély, en rådgiver i det franske likestillingsdepartementet, til avisene for å kreve en bok sensurert. Boka, Moi les hommes, je les déteste, oversatt til “Jeg hater menn” på norsk, er skrevet av den nå 27 år gamle, Pauline Harmange. Frem til den dagen var hun en ukjent blogger med stor kjærlighet til katter og et noe anstrengt forhold til menn. Det tok bare noen dager mellom sensurforsøket og dagen et større forlag ble nødt til å ta over trykkingen av boka som i dag er oversatt til 17 språk. Det har stormet rundt Pauline etter Zurmélys krav om å fjerne boka. Men den unge feministiske forfatteren har fått voldsomme mengder trusler med på berømmelsen og er derfor blitt skeptisk til å gjøre flere intervjuer. Etter flere e-poster frem og tilbake mellom meg og hennes agent i Paris fikk jeg omsider på plass et intervju med Pauline. Jeg åpner samtalen som jeg alltid gjør. Med å spørre henne om hvor hun er og hva hun driver med i koronadagene.

P: Akkurat nå befinner jeg meg i en leilighet jeg deler med andre kreative folk. Etter mange ensomme dager i en liten leilighet synes jeg det er godt å bo sammen med andre. Her skriver jeg på en roman. Det er egentlig det jeg alltid har villet. Etter det man kan kalle min suksess, antok et forlag mitt manus. Forhåpentligvis vil den komme ut snart.

I: Suksess har du så absolutt fått, essayet ditt er en av de bøkene vi har solgt flest av i min bokhandel. Her i Norge heter det Jeg hater menn, hva tenker du om at essayet ditt er oversatt slik?

P: Ja, på fransk er tittelen Moi les hommes, je les déteste. Da det ble diskutert at essayet skulle oversettes til engelsk som I hate men ble jeg litt bekymret. Det hørtes mye hardere ut enn på fransk. Det var også kontrovers rundt tittelen i Frankrike, men jeg mener den inneholder flere nyanser. Det er morsomt hvordan en del lesere blir overrasket. De forventet seg en voldelig bok. Vi mangler forestillingsevne rundt det å avsky noe eller noen. Menn som hater er noe voldelig og skadelig. Jeg tror det er viktig å forestille oss flere former for avsky.

I: Det er sjeldent at noen snakker så direkte om avsky og hat som det du gjør. At det kommer fra en ung kvinne og at hatet retter seg mot menn er sterk kost for de fleste. Jeg har forstått det slik at du har fått mye kritikk og trusler. Hvordan har det vært å stå i dette?

P: Det har vært en merkelig erfaring. Jeg har jo alltid blogget, men ikke kun om feministiske tema. Det var først da jeg skrev blogginnlegget om hvor frustrerende jeg synes det er at ikke flere menn engasjerer seg i den feministiske kampen at et forlag oppfordret meg til å skrive boka. Og det ble den andre gangen jeg opplevde voldsomme negative reaksjoner på min, etter min mening, ukontroversielle oppfatning. Blogging er en slags feminin aktivitet. På bloggen skriver vi om følelser, kjærlighet og slikt. Når menn blogger har de profesjonelle blogger og det er deres rom. Og plutselig vil de gi meg sine meninger om min blogg, meninger jeg ikke har etterspurt. I tillegg så sa de det på en sårende måte. Nå har det gått seks måneder siden essayet ble publisert og jeg har blitt svært klar over at når du er kvinne på internett vil du møte mye vold og det vil bli vanskelig. Feminister har lenge forsøkt å invitere menn inn og mye har blitt skrevet om hvordan patriarkatet også skader mennene og hvorfor de burde delta i kampen og hjelpe oss. Slik har det vært i mange tiår og de gjør fortsatt ingenting. Nå har jeg kommet til et punkt hvor jeg vil si: “Min feminisme er for ekstrem for deg og du er ikke invitert til festen. Og det er verst for deg.” En god feminist vil ikke bli oppfattet som en god feminist i sin samtid. Simone de Beauvoir ble i sin tid gitt kallenavn og ble ansett for å være for ekstrem. I dag blir hun holdt frem som et godt eksempel for feminismen. Hvis vi praktiserer feminisme slik menn vil at vi skal praktisere den vil det være det samme som å ikke gjøre noe.

I: Skulle vi kanskje latt være å be om mennenes støtte?

P: Mange kvinner har forsøkt å få menn med seg og det er svært nobelt av dem. Men, det har ikke fungert og vi trenger dem ikke. Alt vi har fått til i dag har ikke vært takket være mennene, men på tross av dem. Mange mannlige politikere hevder å ha vært med på å kjempe frem kvinners rettigheter slik som den nylige avdøde presidenten d’Estaing, men slik gikk det ikke til. Vi må ta tilbake narrativet og ikke glemme at vi har kjempet for alt, vunnet våre kamper og ikke blitt gitt våre rettigheter av mektige menn.

I: Høydepunktet i essayet ditt er etter min mening når du forklarer din forståelse av begrepet misandri. Du hevder at misandri ikke er det samme som misogyni, men et eget feministisk begrep. Kan du utdype denne påstanden for meg?

De som avviser sinne er kanskje redde for hva som vil komme ut av det. For når du innser at du virkelig er sint må du også handle.

Pauline Harmange

P: For å forstå forskjellen mellom misandri og misogyni må du tenke på kjønn som ulike sosiale klasser. Gitt at vi lever i et patriarkalsk samfunn er den dominerende gruppen menn og kvinner den undertrykte gruppen, alle kvinner. Mange vil stoppe her og si “ikke alle menn er slik” fordi de ikke ønsker å se på menn som en sosial gruppe med privilegier. Til og med når de ikke ønsker seg disse privilegiene så har de dem. Forskjellen mellom misogyni og misandri er at når kvinner er misandrister gjør de ingen skade. Misogyni er atmosfæren vi alle lever i. Misandri er å si seg uenig i den maktstrukturen og et ønske om å beskytte seg fra det. Feminister ønsker at andre skal se det de ser og helt klart trenger vi modige kvinner som kan være menns lærere, men vi trenger ikke være alle menns lærere til all tid. Dessuten, det finnes mye skrevet om feminisme allerede. Du kan begynne med å google. Jeg synes det var veldig frigjørende å innse at vi ikke må være lærere. Vi får ikke betalt for å lære bort og mennene vil ikke takke oss når vi har gitt dem all informasjon de behøver. De kan forsøke å opplyse seg selv, noen menn gjør allerede det og det er bra for dem. Noen vil kanskje hevde at det er elitistisk av meg å oppfordre mennene til å utdanne seg selv. Selvsagt er det viktig å forsøke å nå ut til så mange som mulig, men noen ganger er man nødt til å organisere sine tanker og sitt politiske standpunkt. Og da er man nødt til å bryne seg på bøker for så kunne spre kunnskapen til befolkningen. Reaksjonær tenkning mangler dybde og er derfor enkel å forstå. Hvis du ønsker fremskritt er du nødt til å forestille deg et samfunn som ikke finnes og det kan noen ganger være vanskelig.

I: Du er også inne på din skepsis overfor mannlige feminister i ditt essay, en skepsis jeg kjenner igjen i meg selv. Hvorfor er det slik tror du, at mange av oss kvinner har en dyp mistillit til menn som utgir seg for å være på vår side?

P: Når en mann er åpenlyst sexist da vet du i hvert fall hva du kjemper for og hva du kjemper imot. Det som er ekkelt med såkalte mannlige feminister er at de får oss til å senke guarden og på den måten får de tilgang til oss. Det gjør meg sint, disse mennene kan virkelig såre kvinner i de mest intime situasjoner og det kan være vanskeligere å si klart ifra fordi han sosialt sett blir ansett som en feminist. Han kan vel ikke være voldtektsmann. Selvfølgelig kan han det, men i slike situasjoner vil kvinnen kunne tvile mer på om hun hadde skyld i overgrepet selv. Hver gang en mann forteller meg at han er feminist vil jeg ta tak i ham og spørre ham om han har gransket seg selv før han kaller seg det. Min personlige erfaring er at hvis en mann ikke kaller seg sexist, men heller ikke feminist er han sannsynligvis en av de beste. En mann som kjenner sin plass og som er villig til å bli der heller enn å forsøke å sanke oppmerksomhet. Vi har dessverre få valg fordi de fleste menn ikke er villige til å forandre seg. Ville de vært mer villige til å forandre seg hadde kvinnene hatt flere valg. Mennesker som ønsker mye oppmerksomhet er ofte de samme menneskene som holder hardt fast på privilegiene ved å ta stor plass i offentligheten ved å si “Hallo, jeg er et godt menneske”. Det ville vært mye mer nyttig å gi denne plassen til noen som ennå ikke er blitt hørt.

I: I essayet ditt nevner du noe som du kaller féminisme à la France. Hva mener du med det?

Pauline Harmange har skrevet essayet «Jeg hater menn». Foto: Bénédicte Roscot.

P: Vi er jo hjemlandet til den franske revolusjonen og vi har lenge hatt en idé om at vi er bedre enn alle andre i verden og at her har kvinner alle rettigheter. Når folk her i Frankrike snakker om likestilling snakker de om kvinner i andre land som ikke kan kjøre bil og hvor mange kvinner myrdes. Her kan du ta abort, stemme og ha din egen bankkonto. Det er som å si: “Jeg erkjenner at vi lever i et patriarkalsk system, men det påvirker ikke meg fordi jeg lever i et veldig godt land”. Da er det på en måte bra at det finnes folk som har det verre der ute. Men det er jo fortsatt mye igjen å gjøre her og det kommer alltid frem når vi forsøker å få gjennom små seire som for eksempel at vi ikke vil bli kalt frøken. Folk reagerte: “Å herregud, feministene har blitt gale. De vil ikke bli kalt frøken samtidig som kvinner i andre land ikke får lov til å ha på seg hva de vil.” Når kvinner ikke vil bli sett på som ekstreme i Frankrike nevner de at kvinner er ledere for store selskap. De har gått fullstendig glipp av poenget. Og dessuten vil en kvinne aldri bli en del av gutteklubben. Det vil alltid være en bitte liten prosentandel av kvinner som har alt, men de vil være nødt til å jobbe mye hardere for å nå den posisjonen. Og hva med alle kvinnene som aldri vil nå toppen? Behøver vi i det hele tatt å ha den ambisjonen hvis det å være på toppen betyr at du må tråkke på en haug av andre mennesker for å komme dit?

I: Det er mye fokus på sinne i nyere feministiske teori og aktivisme og ditt essay slår også et slag for raseriet. Hva skal vi med sinne?

P: Jeg tror mange av oss er sinte, jeg tror mange av oss ikke vet hvorfor og noen ganger vet vi ikke en gang at det er sinte vi er. Det er mye kraft og frihet i å si “jeg er sint”. Jeg er sint fordi samfunnet er sexistisk og at menn utnytter det. Sinne kan være et mektig verktøy for å bygge noe. Du vet ikke hvordan det virkelig føles å bli utestengt, nedbrutt og nektet, og du må komme i kontakt med disse følelsene for å kjempe imot. Dette sinnet er kritisert av patriarkatet, og menn har monopol på å være cool and collected. Mitt sinne har hjulpet meg å bygge sterke bånd med andre kvinner, og sinnet har hjulpet meg til å se urettferdigheten. De som avviser sinne er kanskje redde for hva som vil komme ut av det. For når du innser at du virkelig er sint må du også handle. Det betyr ikke at man må være voldelig, det kan bety at man må bygge en bedre fremtid.

I: Å vise sinne er et privilegium er det ikke? Her i Norge er det tryggere for meg å vise sinne i offentligheten enn det er for en svart mann.

P: Det å vise sinne er også et spørsmål om privilegier. Mange har tatt kontakt med meg og sagt nettopp det: “Sjefen min er sexist, men hva kan jeg gjøre med det? Jeg kan jo ikke kjefte på ham.” Og slik er det jo fordi maktstrukturen er fortsatt den samme. Men man kan anse sinne som et politisk verktøy. Vi kan gå sammen og være sinte sammen, organisere oss og bygge noe. Når du er alene og undertrykt på den ene eller den andre måten så har du ikke denne friheten. Vi vet at vi kan ikke alltid tale sannheten fordi vil bli ansett som den sinte svarte kvinnen, den farlige svarte mannen eller den hysteriske hvite kvinnen. Og det er derfor det er så viktig å organisere seg, utgjøre et kollektiv med mål om å forskyve maktbalansen. Vi er kommet til et punkt hvor vi ikke kan ta oss råd til å stå alene.

I: Et råd du gir oss kvinner er at vi skal gå ut av døra med selvtilliten til en hvit middelmådig mann. Jeg ser stadig hvite middelmådige menn og jeg er ikke helt sikker på om det er selvtillit vi ser. Ifølge statistikken er mange av disse mennene du peker på ensomme, alkoholiserte og suicidale.

P: Menn oppdras til å tro at de er og må være mer verdt enn kvinner. Maskuliniteten står alltid i relasjon til andre menn. En mann sammenligner seg ikke med kvinner, men setter seg alltid over dem. Det er derfor man kan se mange middelmådige menn uoppfordret forklare ting for kvinner. Bare det å være en mann gir ham posisjonen til å gjøre dette.

I: Jeg kan også til tider føle meg middelmådig, men i ditt essay skriver du at alle kvinner er store og sterke. Er vi sterke fordi vi er undertrykte og må jeg være stor?

P: Å bare være er nok. Noen ganger føler vi oss mismodige og utslitte og vi vil slippe alt vi har i hendene og heller se en romantisk komedie på Netflix. Og det er helt OK. Å være kvinne er å måtte tilpasse seg og det er i seg selv å vise styrke. Og det bør alltid være nok.

Les mer om essayet her >>

Torggata Blad er et kompromissløst uav-hengig blad og nettmagasin – en humoristisk, systemkritisk og informativ utgivelse som sparker til venstre og høyre, oppover og nedover og midt i balla.

Pr. 2020 er Torggata Blad et forum for en fargerik forsamling av bidragsytere med varierende interesser og orientering. Det er en rar og forhåpentligvis skjærende stemme i koret av norske magasinutgivelser.

Torggata Blad ble grunnlagt i 2003 av
Bror Wyller (Forfatter og lege)

Torggata Blad er støttet av:

Privatlivets fred

Informasjon om Torggata Blads bruk av cookies. Leser du denne teksten, har du samtykket i at det er satt  informasjons-
kapsler i din nettleser.

Vi  bruker Torggata Blad som en plattformfor for et prosjekt om stordata Privatlivets Fred.
Les mer om prosjektet her >>