Kakao mot koka – ashaninkaenes motstandshistorie i Peru
Menneskerettighets-juristen Anna Milena Kohte har intervjuet den peruanske urfolkslederen Ángel Pedro Valerio. På FNs klimatoppmøte i 2019 mottok han pris for arbeidet med kakao-produksjon i utsatte urfolks-områder i Peru. Samtalen med Valerio foregikk ved elva Ene, en av Amazonas kilder, der hans folk, asháninkaene som er Perus største urfolk, har levd i mer enn 3000 år.
Tekst og foto Anna Milena Kohte
Under FNs klimatoppmøte i 2019, tok urfolkslederen Ángel Pedro Valerio ordet for å kreve at verdensledere garanterer beskyttelse av urbefolkningen i Amazonas mot stadige dødstrusler(1).
Med den dramatiske økningen av storbranner i Amazonas, er miljøtruslene kommet i sentrum for verdensopinionen og medias oppmerksomhet. Det er imidlertid viktig å være klar over at disse truslene ikke bare berører det globale biologiske mangfoldet, men at de også utgjør en direkte livsfare for urfolkssamfunn i Amazonas.
For disse samfunnene er jorda mer enn bare et middel for å overleve, den er også grunnlaget for kulturell integritet og en hovedpilar for å realisere deres internasjonalt anerkjente rettigheter. Dette gjelder særlig retten til selvbestemmelse, det vil si å kunne bestemme egen styreform, egen økonomisk, sosial og kulturell utvikling.
Ifølge historikere har Asháninka-folkets forfedre i mer enn 3000 år bodd i det som i dag er peruansk Amazonas(2). Deres historie har vært preget av en stadig kamp for å bevare eget territorium(3). Viktige momenter er ikke bare oppstanden som startet i 1742, der de sammen med andre urfolksgrupper gjorde opprør mot de spanske erobrerne(4), regionen led også som følge av utenlandske kaffe- og gummientreprenørers innmarsj på 1800-tallet og deres tvangsrekruttering av arbeidere(5).
For å få en bedre forståelse av hvordan asháninkaene er organisert i dag, er det nødvendig å se nærmere på den ødeleggende virkningen av den interne konflikten som fant sted i Peru på 1980- og 90-tallet. Da oppstod de første politiske asháninka-organisasjonene, som i dag fortsatt er av avgjørende betydning for å møte de nåværende truslene, som ulovlig planting av koka, ulovlig hogst eller utvinningsprosjekter utført av «bosettere» fra andre regioner.
Det er i denne sammenhengen at asháninkaenes sentralorganisasjon, Organización Central Asháninka del Río Ene (CARE), ofte tar på seg det ansvaret som er statens. CARE omfatter 18 urfolkssamfunn i den peruanske jungelen i Amazonas og ledes av Ángel Valerio. Organisasjonen trygger urbefolkningens fysiske integritet, de bistår med å sikre juridisk eierskap til jorda og å skape et bærekraftig økonomisk perspektiv for samfunnene.
Begynnelsen på den politiske organiseringen, og den ødeleggende effekten av den interne konflikten i Peru
Vi fikk muligheten til å reise til den peruanske jungelen for å snakke med Ángel og bli nærmere kjent med to av lokalsamfunnene. Å komme dit innebærer en lang reise langs elven Ene, en av de viktigste kommunikasjonsveiene for lokalsamfunnene som ligger langs bredden. Vannet i Ene-elven er del av Ucayali-elven, som senere, og sammen med elven Marañon, danner Amazonas. Det er et område med stor geografisk utstrekning, hvor landsbyene ofte befinner seg på vanskelig tilgjengelige steder.
Medlemmene av lokalsamfunnene lever i frivillig isolasjon eller i en situasjon med «innledende kontakt», det vil si med et begrenset samspill med det omkringliggende samfunnet eller med majoritetsbefolkningen i landet(6). Lokalsamfunnene består av få familier som på tradisjonelt vis lever av jakt, fiske og jordbruk, alt i liten skala, eller av basismatvarer som kassava. Fremdeles bevarer de morsmålet sitt, kjent som «asháninka», som er del av den etno-lingvistiske familien «Awarak».
De få besøkende som kommer hit vil legge merke til mangelen på grunnleggende teknisk kommunikasjonsutstyr, som for eksempel radio- eller telefonforbindelse mellom lokalsamfunnene. Dette er faktorer som er med på å gjøre den politiske organiseringen av samfunnene spesielt vanskelig.
Dette har ikke endret seg mye siden 1980-tallet, da asháninkaene begynte å organisere seg politisk som følge av den interne væpnede konflikten mellom den peruanske regjeringen og det beryktede kommunistpartiet, Den lysende sti, en fundamentalistisk bevegelse(7) grunnlagt av filosofiprofessoren og maoisten Abimael Guzmán Reinoso. Konflikten kostet 69 000 mennesker livet(8).
Da Ángel ble født i 1989, var Den lysende sti-bevegelsen i ferd med å oppnå kontroll over store deler av Ene-bassenget. Området hadde opprinnelig tjent som tilfluktssted og forsyningsområde for den væpnede gruppen Den lysende sti, etter den militære motoffensiven i Ayacucho som var bevegelsens opprinnelsessted, men i 1990 fikk den full kontroll over regionen(9). Mange asháninkaer i Ángels generasjon mistet noen av sine nærmeste i konflikten, selv mistet han sin far. I løpet av konflikten døde ca. 6000 asháninkaer, det vil si nesten 10% av asháninka-befolkningen, og om lag 10 000 ble fordrevet(10). Tallene viser den ødeleggende virkningen denne konflikten hadde på den sosiale organiseringen i urfolkssamfunnene. Ikke bare ble samfunnsledere drept(11), mange endte også opp i slaveri-liknende forhold. De ble tvunget til å utføre arbeid under trussel om at de kunne bli drept på grunn av ulydighet, eller de risikerte å dø av underernæring(12), noe som var utbredt. Hele befolkningen ble utsatt for politisk indoktrinering, inkludert militær trening av de unge, i et miljø som hele tiden var preget av terror(13).
Ángel forteller oss at: «Før levde ikke urfolk sammen i små samfunn, slik de gjør i dag, men bodde spredt, hver med sine familier i klaner. Da konflikten med Den lysende sti startet, organiserte folk seg for å kunne forsvare seg. Min mor har fortalt meg at far var evangelisk pastor. På denne tiden drepte Den lysende sti nesten alle som var tilknyttet evangelistene. Det førte til mange dødsfall blant brødrene våre.
Som Sannhets- og Forsoningskommisjonen bemerker i sin sluttrapport, så er den interne væpnede konflikten i jungelen i Peru «i stor grad ignorert av den nasjonale opinionen(14).» Ángels fortelling om innflytelsen konflikten hadde på asháninka-befolkningen, er derfor spesielt verdifull for å forstå hvordan deres politiske organisering startet.
«Da folkene fra Den lysende sti kom», fortsetter han, «presenterte de sin ideologi for oss og sa det var nødvendig å organisere seg for å kjempe mot staten og ta makten. Noen trodde at det var mulig å oppnå disse målene, men mange av brødrene våre ville ikke være med, så de flyktet.»
Stilt overfor et klima preget av økende mistillit og undertrykkelse, steg i 1992 og 1993 antallet asháninkaer som prøvde å flykte betydelig(15), til tross for at dette innebar å risikere livet, og ofte forlate familiene sine. Da grunnleggeren av Potsotenisamfunnet ble med i Den lysende sti, bestemte faren til Ángel seg for å flykte sammen med flere medlemmer av samfunnet. «Mens noen holdt fest, organiserte andre seg for å flykte om natten i flåter på elven. Far hadde to koner, én av dem var min mor. Jeg var nettopp født. En dag måtte han flykte med de to kvinnene til Poyeni, et stort samfunn ved Tambo-elven. Vi risikerte livene våre fordi hele området rundt Tambo- og Ene-elven allerede var blitt erobret av medlemmer fra Den lysende sti. Hvis de så deg passere på elven, ville de skyte for å drepe deg. Det var en risiko vi måtte ta: ‘enten passere i live eller dø’. Flukten skulle skje klokka åtte om kvelden slik at vi kunne være i Poyeni ved daggry. Det er ikke bare min mor som forteller dette, jeg har også hørt det fra andre slektninger som opplevde konflikten.»
«Vi kom til Poyeni da jeg var to eller tre år gammel, mens faren min allerede var i ferd med å bygge et hus som tilfluktssted. Hvis du kommer til et fremmed samfunn og ikke en gang er fra området her, vil de alltid behandle deg dårlig. Faren min mislikte dette. I tillegg beskyldte de ham hele tiden for å være den som tiltrakk seg Den lysende sti. Siden han ikke orket flere problemer, ga han til slutt opp. Han gikk for å lete etter yuca med noen fra Poyeni-samfunnet uten å varsle selvforsvarskomiteene. Regelen var at når du gikk for å finne yuca eller gikk et annet sted, måtte du varsle selvforsvarskomitéene slik at de kunne beskytte deg. Men han gikk uten å si fra. Han krysset Poyeni-elven og begynte å høste yuca. Da dukket det opp flere terrorister. De tok faren min, stemoren min og to medlemmer av samfunnet til fange. I stedet for å skyte faren min, steinet de ham. Jeg ble igjen alene med moren min som var syk av tuberkulose.»
«Ettersom vi alltid ble trakassert av folk i samfunnet der vi bodde, bestemte vi oss i 1996 – da Den lysende sti-bevegelsen fortsatt var veldig sterk – for å be om tillatelse fra Forsvaret om å få vende tilbake dit vi kom fra.»
«I noen tilfeller ble kvinnene og barna flyttet med helikopter, mens vi menn måtte gå fra Poyeni til Caperucía, der Den lysende sti var lite aktive. På den tiden fantes det ennå ingen båter, så for å komme fra Caperucía til Potsoteni krysset vi elva på flåter. Vi måtte gjennom mange vanskeligheter for å komme tilbake til vårt eget territorium.»
Det er på bakgrunn av denne konflikten at CARE-organisasjonen ble til. Ángel forklarer: «Organisasjonen oppstod i 1993, etter at mange av våre brødre døde. Noen av dem gikk tilbake til Den lysende sti og ble tatt til fange. CARE har ønsket å hjelpe dem ut av Den lysende sti, gi dem støtte til å bosette seg og befolke lokalsamfunnene på nytt. Det har vært en viktig jobb fordi vi har sett at uten å organisere oss, er vi sårbare. Organisasjonen har vært veldig bra fordi den styrker oss og hjelper oss å ta vare på hverandre.»
På denne tiden ble det også opprettet grupper og komitéer for selvforsvar(16) som ifølge Ángel spilte en sentral rolle under konflikten: «Det har gjort oss tryggere. Ofte sier staten at den har roet ned uoverensstemmelsene med Den lysende sti. Sånn er det ikke. Det var vi som opprettet selvforsvarsgruppene for å forsvare familiene våre. Om vi ikke hadde organisert oss, ville de ha utslettet oss. Staten forstod at dette var en god strategi, og i 1993 ble selvforsvarsgruppene anerkjent gjennom en resolusjon. Til tross for anerkjennelsen og at vi mottok våpen, ble det ikke gitt tilfredsstillende støtte til opptrening av gruppene.» Ángel sier at både CARE og selvforsvarskomiteene i Ene-elvebassenget fortsatt er aktive. De sikrer og forsvarer territoriet. «Likevel», påpeker han, «siden anerkjennelsen av selvforsvarskomiteene i 1993, har ingenting blitt styrket eller iverksatt, og vi ser hvordan narkotikahandelen utvikler seg. Jeg kan forsikre deg om at de som driver denne handelen er bedre væpnet enn både vi og Forsvaret, noe vi har informert Forsvaret om. Man skulle tro vi hadde det samme målet, siden Staten også står overfor utfordringer med narkotikahandel og terrorisme. Vi burde støtte hverandre gjensidig, ikke være mistenksomme overfor hverandre.»
Dagens trusler: Narkotikahandel
Mens Den lysende stis tilstedeværelse og politiske ideologi er blitt redusert på nasjonalt plan, forblir deler av gruppen som er relatert til narkotikahandel fortsatt aktive. Dalstrøket ved elvene Apurimac, Ene og Mantaro (VRAEM) er blitt det viktigste stedet for kokaproduksjon i landet(17), kontrollert av de gjenværende medlemmene av Den lysende sti, som den dag i dag fortsetter å terrorisere befolkningen. I november 2019 startet et helt spesielt prosjekt som skal kontrollere og redusere ulovlige avlinger i Alta Huallaga (CORAH). Etter en politisk avgjørelse i den peruanske regjeringen og med støtte fra CARE(18), vil man for første gang forsøke å utrydde koka i dette området. Fordi CARE støtter denne operasjonen, mottar Ángel dødstrusler fra kokadyrkerne. «Siden jeg overtok stillingen som president i CARE, har vi mottatt indirekte trusler fra kokadyrkerne og inntrengerne i Meantari, fordi de er uenige i arbeidet vi gjør. De vil ikke at noen skal lede urfolkssamfunnene. De sier at ‘den personen må forsvinne’, slik at de enkelt kan gå inn i lokalsamfunnene for å påvirke asháninkaene.»
«Enkelte av brødrene våre mottar bestikkelser. Truslene fra kokadyrkerne skader oss. Uansett vil vi fortsette å vise at det vi holder på med er å forsvare kollektive rettigheter og beskytte miljøet. Takket være CARE er skogen og naturen fortsatt bevart. Var det ikke for dem, ville dette vært et stort område dekket med kokaplanter, noe som hadde ødelagt vårt urfolkshabitat.»
Behovet for et bærekraftig økonomisk perspektiv
På reisen nedover Ene-elven ser naturen ut til å være godt bevart. Elven og de grønne åsene som omgir den utstråler en fred som gjør det vanskelig å forestille seg konfliktene som herjer i dette området. Kun små trekanoer langs elvebredden gjør at vi kan ane at det finnes mennesker i det enorme landskapet. Etter noen timer med båt ankommer vi Boca Saniveni-samfunnet. Vi går fra elven på den lille stien opp til landsbyen. Barn leker på en fotballbane, uten synlig tilstedeværelse av voksne. Fotballbanen er omgitt av små trehus. I ett av dem, som ser ut til å være et felleshus, forbereder noen kvinner middag over et bål. Solen går ned og freden senker seg. De tilbereder litt nyfanget fisk til oss med stekt yuca, ledsaget av den typiske masato, en gjæret drikk, basert på yuca. I dette samfunnet styrer solen tiden. Ved solnedgang legger vi oss til å sove, det første møtet med samfunnet er satt til halv sju om morgenen neste dag. Ved daggry samles alle for å lytte til Ángel, som forteller nyheter på asháninka, blant annet at noen som er interessert i eksport av Asháninka-kakao har kommet for å se på produksjonen. Boca Saniveni-samfunnet er et av stedene der kakao dyrkes som en del av «Kemito Ene»-initiativet. For dette initiativet mottok CARE Equator-prisen 2019 fra FNs utviklingsprogram. Initiativet ble hyllet som en «eksepsjonell, lokal løsning for menneskeheten og planeten.»(19) Det er denne prisen som ble delt ut til Ángel under klimatoppmøtet i 2019.
Ángel forklarer at: «brødrene våre har tradisjonelt jobbet med selvberging og har ikke hatt noe ønske om å være gründere, eller tenkt at de noensinne kunne selge produktene sine. Men etter hvert som globaliseringen har utviklet seg, har også brødrenes behov blitt utvidet. Innenfor CARE oppstod så denne sammenslutningen, Kemito Ene (et kooperativ for kaffe- og kakaobønder, oversetters merknad). For at vi skal kunne selge produktene våre, må vi produsere et minimum antall tonn for eksport. Jeg tror at etableringen av dette kooperativet har vært grunnleggende for vår politikk, fordi den har hjulpet oss med å endre våre brødres tankegang bort fra å bare dyrke yuca og bananer. Selv om vi vet at de aller fleste av våre brødre ikke er profesjonelle, har vi en stor styrke, nemlig jorden vår. Den ligger der, vi må bare arbeide med den. Litt etter litt har brødrenes holdning endret seg og nå jobber de veldig bra med kakao- og kaffeproduksjon. Hvorfor? Fordi de har sett at det gir dem noen fordeler å plante kakao.»
«Samtidig har de sett at prisen fra FN ikke løser alle deres problemer. Dessverre er det i den øvre delen av Ene-elven en massiv innvandring av ‘bosettere’ som visstnok kommer for å lete etter jord de kan leve av. De beslaglegger de skogkledte områdene som gir mulighet for ulovlig tømmerhogst og dyrking av koka.»
«Vi har gjentatte ganger fortalt den peruanske staten at dette skjer, og at narkotikahandelen utvikler seg. De aller fleste nybyggere planter koka for å produsere narkotika, fordi det er økonomisk fordelaktig. Staten hevder at det ikke er lønnsomt, men det stemmer ikke. Problemet med kakao er at prisen er veldig lav, for ikke å snakke om kaffe, der prisen er helt på bunn. Når det gjelder koka er en arroba, 11,34 kg, verdt mellom 120–180 peruanske soles. Det lønner seg å plante koka, men vi vet at det er forbudt. Hvis du dyrker det på store områder, ville det være løgn å si at det er til eget forbruk. Så selv om kakao og kaffe ikke er lønnsomt for oss, fortsetter vi å dyrke det.»
«Men siden det ikke er noen støtte å få fra staten, den har ikke nådd fram til den øvre delen av elven Ene, så kan jeg ikke nekte for at noen av oss, for det meste unge mennesker, jobber med kokaproduksjon av nødvendighet. De ser at det er mye lettere å leve av dette. Vi har hele tiden fortalt dem at staten en dag, før eller senere, kommer til å forfølge dem, og at den kan straffe dem med fengsel. Som organisasjon har vi underrettet dem om at hvis de blir tatt til fange, vil vi ikke forsvare dem, for å unngå å bli medskyldige. Mange unge mennesker har ikke lenger tillit til oss. De lytter ikke til oss og får problemer. Det går ikke an å se bort fra dette, det er den virkeligheten vi lever i. Vi håper at staten også innser disse forholdene, slik at de investerer mer i urfolkssamfunn, siden vi ikke mottar noen finansiell støtte fra staten. Vi har verken drikkevann, grunnleggende offentlige tjenester eller tilgang til god utdannelse. Dette ønsker vi å gjøre kjent for verden.»
Juridisk eierskap til jorda, en uunnværlig forutsetning
Situasjonen blir enda mer kritisk når staten ikke tillater juridisk overdragelse av land på en effektiv måte, noe som er et problem for urfolk over hele verden. Urfolks fysiske og kulturelle overlevelse er først og fremst avhengig av anerkjennelsen av retten til land.
Ángel forklarer at: «For oss er dette uunnværlig, det er alt vi trenger. Uten landområder har vi ikke noe sted å bo, jakte, eller steder der vi kan finne skog og medisinplanter, eller dyr og fisk som vi spiser. Våre brødre jakter og fisker, det opprettholder samfunnet vårt. Derfor er det presserende at vårt territorium ikke blir plyndret.
For om det skjer, vil vi ikke lenger kunne jakte på de dyrene vi finner i jungelen i dag. Territoriet er det aller viktigste for oss, og uten det kan vi ikke forhandle om andre ting. Historisk står staten i gjeld til oss i denne saken, men vi kan ikke regne med politisk støtte på nasjonalt nivå. Problemet ble fullstendig utelatt i uttalelsen som kom fra president Martín Vizcarra(20) i midten av 2018, samtidig som han påpekte at fraværet av en lov om regulering av landområdene førte til en rekke konflikter.»(21)
«For asháninkaene», bemerker Ángel, «er det i utgangspunktet veldig vanskelig å oppnå juridisk eierskap til jorda fra staten. Det stemmer at under konflikten med Den lysende sti, ble grunnloven endret og vi ble favorisert gjennom loven om urfolkssamfunn (Lovdekret nr. 22175). Gjennom denne loven skal territoriet tilfalle oss, det kan ikke beslaglegges, det er umistelig og ufravikelig. Nå er det slik at hvis vi ikke har juridisk eierskap til jorda, kan de ta den fra oss. Den er vår gjennom våre forfedre, men vi må søke om juridisk eierskap for at den skal bli vår, etter loven. Dette er noe vi jobber med. Men det er komplisert fordi staten ikke lar oss framskaffe den nødvendige dokumentasjonen. Noen ganger har samfunnene våre arbeidet med dette i 12–15 år for å oppnå juridisk eierskap til et område.»
«Fortsatt står 10% av samfunnene uten juridisk eierskap til jorda de dyrker, og de risikerer å bli forvist med vold fra sin egen jord. «Et nåværende eksempel», fortsetter Ángel, «er Meantari-samfunnet. De står fortsatt uten eierskap til jorda. Dette er et område der ulovlig hogst er en virksomhet som tiltrekker seg hundrevis av ’bosettere’ fra fjellene.»
«Hvis ingen har juridisk eierskap til jorda, kan de vi kaller ‘kolonistene’, folk som kommer utenfra, komme i posisjon og sikre seg eierskap. Hvis de har penger blir behandlingen av deres søknad om eierskap behandlet raskere enn vår. Dette har vi klaget på.»
«Det er dette som har hendt i Meantari: mens vi var i ferd med å få godkjent eierskapet til jorda der, dukket det opp ‘bosettinger’ med kolonister, som også har blitt godkjent av kommunen. Om man drar dit, ser man at de ikke bor der, dokumentasjonen blir bare laget på et kontor, de får et vedtak og det blir godkjent til tross for at de ikke lever der. Da de fant ut at asháninkaene hadde kommet langt i godkjenningsprosessen, kom de bevæpnet for å fordrive oss, med en type våpen som brødrene ikke engang bruker. Vi har bedt staten om hjelp, men den reagerer langsomt. Det er som om det som skjedde i Bagua må skje igjen for at staten skal kunne si: ’vi må gripe inn’.»
Det refereres til Bagua-massakren 5. juni 2009, da en konfrontasjon mellom urfolk og politi krevde 33 menneskeliv og rundt 200 ble såret. Dette var et klimaks i protestene mot regjeringen til Alan García (2006–2011)(22) den siste som på avgjørende vis stod for en ekspansjon av utvinningsindustrien i Peru, i samsvar med frihandelsavtalen med USA. Dette betød at det i løpet av få uker ble vedtatt mer enn 100 dekreter som påvirket urfolks kollektive rettigheter i stor grad, uten at de hadde blitt hørt på forhånd.
Dagens trusler: utvinningsindustri
På grunn av konfrontasjonen i 2009 var Peru det første latinamerikanske landet som utarbeidet og vedtok en konsultasjonsavtale (lov nr. 29785). De iverksatte den internasjonale plikten til forhåndskonsultasjon (Konvensjon 169 fra Den internasjonale arbeidsorganisasjonen, ILO) overfor de berørte parter når lovgivningsmessige eller administrative tiltak er planlagt. Det vil si at det må gjennomføres en tilstrekkelig konsultasjonsprosess med urbefolkningen før implementering av prosjekter, det være seg infrastruktur (som vannveien gjennom Amazonas) eller utvinning av naturressurser.
Dette er en grunnleggende mekanisme for å garantere rettighetene til de berørte samfunnene, siden mange av gruve- og oljekonsesjonene overlapper med urfolks territorium. Slik det for eksempel er tilfelle med område 108, et av de viktigste hydrokarbonprosjektene i landet. Der ble Pluspetrol tildelt rettigheter før noen nasjonal forhåndskonsultasjon hadde blitt gjennomført. I tillegg har dette selskapet en fortid med forurensning i Peru. Ángel forteller oss: «Jeg har besøkt Iquitos, der det har vært store oljelekkasjer. Vi lurer på hvor vi skal spise eller hvor vi skal leve, for ofte oppstår det komplikasjoner.»
Selv om det i dag forventes forhåndskonsultasjon for slike prosjekter, er det fortsatt tvil om denne retten effektivt har endret lokalsamfunnenes posisjon. Konsultasjonsloven er blitt sterkt kritisert for å utelukke urfolksorganisasjoner fra utarbeidelsesprosessen(23). Fordi staten tillegger infrastrukturprosjekter og ressursutvinning stor vekt, høres sjelden lokalbefolkningens stemme. Som flere andre, sier også Ángel at dette er en meningsløs og rent formell praksis overfor samfunnene: «Det er rett og slett et halvdagsmøte på noen få timer, slik at vi kan si om vi er enige eller ikke, men det er ikke en sann konsultasjon, slik vi ønsker.»
«Selv om samfunnene våre stadig sier at de er uenige, vil staten alltid insistere. Staten er med på møtene, men for oss er det ingen reell konsultasjon. Hvis vi er enige, er det greit. Om vi er uenige vil staten uansett fortsette å presse på. Det er det som skjer i samfunnene, til tross for at vi sier at vi er uenige.»
Stilt overfor en virkelighet med prosjekter som ofte er avgjort på forhånd, ser en forsoning av lokale og nasjonale interesser, og forebygging av voldelig konflikt ut til å være langt unna.
Konklusjon
Mange av de omtalte truslene er eksempler på det urfolk opplever i dag: skadelige konsekvenser av utvinningsindustri, og tvangsfordriving på grunn av narkotikahandel eller folk som beriker seg på ulovlig hogst. I tillegg kommer fraværet av en stat som oppfyller sin tilretteleggelsesplikt for juridisk eierskap til jorda, og som gir urfolk økonomiske muligheter i samsvar med deres forfedres skikker og kultur. Ut fra en erkjennelse av disse forholdene, ser det ut til å være helt nødvendig at det i fremtiden dannes en flernasjonal stat som anerkjenner de forskjellige levemåtene og som kan gi plass til de ulike kulturene som utgjør den.
Oversettelse fra spansk ved Maria Vagle og Trine Haaland.
Noter
1) Se blant annet video lastet opp av El Comercio, Peru: “Líder indígena amenazado por narcotraficantes pidió garantías para su vida”, 27/09/2019 (https://elcomercio.pe/peru/lider-indigena-amenazado-por-narcotraficantes-pidio-garantias-para-su-vida-noticia/?ref=ecr).
2) Rojas Zolezzi: Los asháninka, un pueblo tras el bosque, 1994, PUCP, Lima, pp. 13-14.
3) Se også Vigil Oliveros: Poblamiento y ocupación de la Selva Central del Perú. La conquista del territorio asháninka, en: Anales de Antropología 52-2 (2018), UNAM, Ciudad de México, pp. 157-176.
4) La rebelión de Juan Santos Atahualpa, quien logra unir a los pueblos indígenas (ídem, pp. 165-167; Rojas Zolezzi: Los asháninka, un pueblo tras el bosque, 1994, PUCP, Lima, pp. 58-61).
5) Vigil Oliveros, supra, pp. 167-168.
6) Se Directrices de protección para los pueblos indígenas en aislamiento y en contacto inicial dela región amazónica, el Gran Chaco y la región oriental de Paraguay, OACNUDH, Ginebra, 2012.
7) “CVR mener at PCP-SL førte den fundamentalistiske ideologien og den totalitære organiseringen til ytterpunktene. Bevegelsens undergravende handlinger fremviser en tragisk blindhet, der man ser klasse og ikke enkeltindivider; slik viser den en absolutt mangel på respekt for mennesket og retten til liv, inkludert den til deres egne aktivister. PCP-SL ga næring til fanatisme, noe som ble deres kjennetegn.” (http://www.cverdad.org.pe/ifinal/conclusiones.php)
8) I følge tall fra Sannhets- og forsoningskommisjonen (Comisión de la Verdad y Reconciliación, CVR). «CVR anslår at det sannsynlige antallet dødsofre er 69 280 personer. Disse tallene overstiger antall menneskeliv som har gått tapt i Peru i forbindelse med eksterne kriger og borgerkriger i landets 182 år gamle historie.» Det påpekes dessuten at «et potensiale for folkemord viser seg i PCP-SL sine uttalelser, der man krever at det blir betalt med blod» (1982), «fremkalle folkemord» (1985) og som kunngjør at «revolusjonens triumf vil koste en million dødsfall» (1988). Dette kombineres med rasistiske forestillinger og idéer om overlegenhet overfor urfolk.
9) Sluttrapporten fra Sannhets- og forsoningskommisjonen, Los pueblos indígenas y el caso de los Asháninkas, Tomo V, 2.8.1.2.
10) Idem, 2.8.
11) Som drapene på lederne Pablo Santoma, Oscar Chimanca og Dante Martínez i 1990, som åpent hadde uttrykt sin avvisning av Den lysende sti (idem, 2.8.4.)
12) Ifølge sluttrapporten fra Sannhets- og forsoningskommisjonen, fungerte de såkalte Populærkomiteene som «konsentrasjonsleirer» med «tvangsarbeid», «strenge tidsplaner», «strikte normer for oppførsel» og «løftebrudd» (ibid).
13) Idem, 2.8.
14) Idem, 2.8.1.1.
15) Idem, 2.8.4.
16) Idem, 2.8.2
17) Ifølge Monitoreo de Cultivos de Coca 2017 fra FN-kontoret for narkotika og kriminalitet (UNODC) dreier det seg om området med den største kokaproduksjon i Peru, med 21.646 hektar i 2017, hvilket representerer 43% av den totale nasjonale produksjonen. (UNODC, Monitoreo de Cultivos de Coca 2017, Lima, diciembre 2018, p. 20.)
18) https://elcomercio.pe/peru/comunidades-del-vraem-piden-erradicacion-de-cultivos-ilegales-de-coca-noticia/
19) https://www.undp.org/content/undp/es/home/news-centre/news/2019/equator-prize-announces-20-winners-for-local-innovative-climate-.html
20) https://www.servindi.org/noticias/31/07/2018/titulacion-el-gran-tema-ausente-en-el-mensaje-presidencial
21) Grupo Internacional de Trabajo sobre Asuntos Indígenas: El mundo Indígena 2019, Copenhague, 2018, p. 214
22) Defensoría del Pueblo del Perú: Informe de Adjuntía No 006-2009-DP/ADHPD. Actuaciones Humanitarias Realizadas por la Defensoría del Pueblo con Ocasión de los Hechos Ocurridos el 5 de junio del 2009, Lima, 2009
23) CNDDHH: Informe de Observación al Proceso de Reglamentación de la Ley de Consulta Previa a los Pueblos Indígenas, Lima, 2012 (https://es.scribd.com/document/84729990/Informe-de-Observacion-al-Proceso-de-Reglamentacion-de-la-Ley-de-Consulta-Preva).
