Badet

Badet

fortelling

Tekst Maria Vagle

Herr Aur likte å bade. Han benyttet enhver anledning til å la kroppen smelte ned i vann. Det var noe tungt og urytmisk ved herr Aurs bevegelser. Han kjente seg ofte klossete og lite elegant, som om han aldri ble fortrolig med sin egen kropp.

I dag befant herr Aur seg på en fottur i et ukjent fjellandskap. Han hadde stoppet opp. Like under ham lå det et lite vann. På den ene bredden gikk en gruppe kyr og gumlet i seg av det lave, irrgrønne gresset. På den andre bredden, den som var nærmest ham, lå et lite, laftet seterhus i grått tømmer, med torv på taket. Det var ikke et vindpust så alt han så speilet seg i vannflaten; kyrene, seterhuset, de omkringliggende snødekte fjellene og små, gullkantede skydotter.

Herr Aur kjente en sitrende glede ved utsikten til å la sitt legeme synke ned i vann. I vannet forandret kroppens bevegelser seg. De ble fløyelsaktige og flytende. En letthet forplantet seg hele veien opp til hodet hans og tømte det for febrile tanker. Derfor kjente herr Aur alltid noe som lignet lettelse når han hadde utsikter til å senke seg ned i vann.

Ikke minst den behagelige, vektløse tilstanden når han lå på ryggen og fløt, fikk ham til å være mer vennlig innstilt til alt, og han kunne fornemme at han hang sammen med noe utenfor ham selv. Herr Aur kjente seg ofte alene og adskilt fra det meste i universet. Han lengtet etter å glemme kroppens ufullkommenhet eller bare for et øyeblikk å kunne stanse den ustoppelige kvernen av tanker som mesteparten av tiden arbeidet utrettelig med å å male opp stort og smått på innsiden av det store, kantede kraniet hans.

Med en for ham karakteristisk besluttsomhet kledde han av seg til hele den store, lysende hvite kroppen var blottet. Forventningsfull gikk gikk han ned til vannkanten. Et lite øyeblikk stod han der, aldeles stille. For en utenforstående kunne det virke som om han nølte, men i dette øyeblikket samlet han seg og tenkte med grøssende fryd på at han ganske snart skulle kjenne vannet rundt kroppen, og med det, ubesværet i sine egne bevegelser.

Han gikk raskt uti, to, tre skritt. Da vannet rakte ham til knærne stanset han. Vannet var usedvanlig kaldt. Han formet hendene til en skål, fylte dem med vann og helte det over den bleke kroppen. Han skuttet seg, snudde og gikk opp på land.

En liten stund stod herr Aur i tanker før han gikk uti vannet igjen. Han ville jo kjenne hvordan det omsluttet hele kroppen. Da det nådde ham til livet, stoppet han, strakte armene ut, knakk sammen i knærne og dukket raskt ned med overkroppen. Nå hadde han i det minste hatt hele kroppen under vann. Så snudde han og gikk opp på land, men han var ikke tilfreds. Han syntes ikke at han hadde badet før han hadde dukket hodet under vann.

Han ventet, lot solen varme den kalde kroppen, før han nok en gang gikk ut i vannet. Denne gangen dukket han under med hodet. Da han var kommet opp tenkte han at det fremdeles var noe som manglet. Han hadde jo villet svømme, merke hvordan kroppens letthet skulle få tankestrømmen i hodet til å stilne, hvordan uroen skulle flyte ut av ham og forsvinne i vannet. Raskt var han uti og la på svøm.

Herr Aur kom opp av vannet og satte seg på en solvarm stein, men han var likevel ikke fornøyd. Fortsatt var det noe som manglet. Han hadde hatt hele kroppen under vann, inkludert hodet, og han hadde svømt, men han syntes at han hadde svømt litt for fort, litt for hektisk, han hadde vært for oppsatt på å komme seg opp av det kalde vannet. Han måtte gjøre enda et forsøk.

På nytt gikk han ut i vannet og konsentrerte seg om å svømme rolig. Han svømte et godt stykke. Da han igjen satt på steinen, kom det en uro over ham. Han hadde svømt og han hadde gjort det rolig, men han hadde vært så opptatt av å svømme langsomt at han ikke hadde greidd å nyte det slik han hadde forestilt seg at han ville gjøre.

En siste gang gikk herr Aur uti vannet, fast bestemt på ikke bare å svømme rolig, men også for på en avslappet og ikke altfor oppmerksom måte, å kjenne etter hvordan vektløsheten fikk kroppen til å bevege seg mer harmonisk og hodet til å tømmes for tanker. Vanligvis følte han seg alene og adskilt fra det meste i universet.

Der han lå på ryggen og fløt i vannet gled han inn blant snødekte fjell, gullkantede skydotter og drøvtyggende kuer.

Torggata Blad er et kompromissløst uav-hengig blad og nettmagasin – en humoristisk, systemkritisk og informativ utgivelse som sparker til venstre og høyre, oppover og nedover og midt i balla.

Pr. 2020 er Torggata Blad et forum for en fargerik forsamling av bidragsytere med varierende interesser og orientering. Det er en rar og forhåpentligvis skjærende stemme i koret av norske magasinutgivelser.

Torggata Blad ble grunnlagt i 2003 av
Bror Wyller (Forfatter og lege)

Torggata Blad er støttet av:

Privatlivets fred

Informasjon om Torggata Blads bruk av cookies. Leser du denne teksten, har du samtykket i at det er satt  informasjons-
kapsler i din nettleser.

Vi  bruker Torggata Blad som en plattformfor for et prosjekt om stordata Privatlivets Fred.
Les mer om prosjektet her >>