Stortingsvalg?
Kan ikke akkurat si at ordet knuller i munnen

Særlig ikke for de som er opptatt av utenrikspolitikk. Og siden 2011, da Norge sluttet seg til to kriger, mot Libya og Syria, begge med store virkninger for nær sagt hele verden, har det knapt vært mulig for meg å være opptatt av annet.

Tekst Lars Birkelund Illustrasjon Redaksjonen

Men samtidig er det knapt grenser for hva politikerne og deres medier er i stand til å distrahere oss med for å unngå å snakke om at Norge fortsatt er del av den pågående krigen mot Syria. Krigen har stort sett forsvunnet fra nyhetsbildet, antagelig fordi mediene og politikerne har skjønt at de har tapt den. Men legg merke til at når den først omtales i medier som NRK, TV 2, Aftenposten, VG osv., så er det på måter som omhyggelig unngår å peke på Norges, ja, til og med USAs bidrag til den. 28. juni ga oss et av de nyeste eksemplene på det, da hverken NRK, TV 2 eller noen av de andre NATO-mediene, som jeg ofte kaller dem, klarte å få seg til å si at USAs angrep på Syria og Irak var folkerettsstridige. Forbudte. Ikke en gang Dagsnytt 18, som hadde litt fyldigere dekning, klarte å finne annet enn USA-apologeter til å kommentere angrepene, nemlig Anders Magnus og Kjetil Selvik. Programleder Sigrid Sollund gjorde ikke noe annet enn å legge til rette for de to «ekspertene».

Politikerne og deres medier? Ja, hva skal man ellers si om de mediene som nyter forskjellige statlige privilegier og som takker for gavene med å gre politikere med hårene? Ja, for det er jo det de gjør i de store sakene. De poserer kun som kritiske når det gjelder bagatellmessige forhold, som hvis en politiker har klapsa en dame på rumpa, eller glemt å søke byggetillatelse. I slike tilfeller kan alle de største mediene i Norge holde på som en blodtørstig ulveflokk, i dager, uker og måneder. Det synes som om de overkompenserer fordi de er så servile i de store sakene.

Flere av Norges allierte, som USA, okkuperer deler av Syria, stjeler Syrias olje, hvete m.m. Men heller ikke dette interesserer de store mediene seg for.

Norges 588 bomber over Libya drepte utvilsomt sivile. Ja, Norge var et av de ivrigste landene i det som førte til ødeleggelsen av Afrikas beste velferdsstat, bedre enn enkelte europeiske land. Før krigen lå Libya på 53. plass på FNs levekårsindeks, foran blant annet NATO-land som Bulgaria, Tyrkia og Albania. I 2019 lå Libya på 105. plass(1). 

Denne bombingen førte riktignok til en viss oppvask. Men våre såkalte frie, kritiske og uavhengige medier har knapt gjort noe for å avdekke hvilke mål norske bomber traff, hvor mange som ble drept, hva de het, hvor gamle de var osv. Og krigen mot Syria pågår på 11. året med norske politikeres medvirkning til blant annet sanksjoner som dreper, driver folk på flukt osv. Flere av Norges allierte, som USA, okkuperer deler av Syria, stjeler Syrias olje, hvete m.m. Men heller ikke dette interesserer de store mediene seg for. Alt dette, og mye annet, har fått meg til å lure på hvor mye friere norske medier faktisk er sammenlignet med russiske, syriske osv.

Jeg er tilhenger av en sterk stat, bare så det er sagt. Men det får da være grenser for hva våre felles midler skal brukes til, og ikke minst hva de IKKE skal brukes til, som når milliardbedrifter som NRK, TV 2, Aftenposten osv. IKKE legger to pinner i kors for å avdekke hva Norge faktisk driver med ute i verden. De nøyer seg stort sett med å referere regjeringens skryt. Eller NATOs skryt. Jeg retter herved oppmerksomheten mot stortingsmelding nr. 15 (2008–2009). Hva beskrives her om ikke en løpende konspirasjon mellom norske medier og myndigheter og tilknyttede organisasjoner:

«Mens man tidligere skilte mellom frivillige bistandsorganisasjoner og politiske organisasjoner som Amnesty International og Nei til Atomvåpen, er nå det store flertallet av frivillige organisasjoner politiske operatører og påvirkningsagenter i tillegg til å være operasjonelle bistandsaktører. Innsamlede midler anvendes i tett samarbeid med media og internasjonale mediepersonligheter for å maksimere synlighet og politisk innflytelse. Samtidig samarbeider de stadig tettere og oftere med myndighetsaktører og næringslivet. Globaliseringen, med tilhørende medie- og kommunikasjonsrevolusjon, har ført til en betraktelig økning i disse aktørenes evne til nettverksbygging og politisk påvirkningsarbeid på tvers av grenser og aktører.»(2)

Kaster ikke dette et visst lys over hvorfor mediene i så mange saker, særlig utenriks og når det gjelder forholdet til NATO, er så lydige mikrofon og kameraholdere for norske regjeringer?

Siden heller ikke denne valgkampen kommer til å dreie seg om utenrikspolitikk, kommer her noen eksempler på hva mediene distraherer oss med, til stor glede for politikere med mange utenrikspolitiske skjeletter i skapene sine.

  1. juni brukte NRKs Dagsrevyen nesten fire minutter, nesten en femtedel av sin sending, på å diskutere om Erna Solberg vil bli sittende som statsminister etter valget i september.
  2. juli: Dagsnytt 18 med nok en diskusjon om nytteverdien av de såkalte valgomatene, som også er en medieoppfinnelse.
  3. juli: NRK og TV 2 Nyhetene er blant de mediene som er aller ivrigst når det gjelder å belære oss om klimaforandringer og farene ved CO2-utslipp. Når de også promoterer romturisme, som de gjorde 11. juli og noen dager framover, undres man over hvor seriøst opptatt de er av klimaforandringer eller om de over hodet er i stand til å tenke lenger enn nesa rekker. Promoteringen av romturisme skjedde innimellom bekymrede meldinger om ekstremvarme og branner i USA som skal være resultat av nettopp CO2-utslipp.
  4. og 12. juli: to dager med reportasjer om kø ved Svinesund.
  5. juli: NRK melder om en mor som begynte å gråte fordi hun og barna ikke kom inn på en fornøyelsespark.

Ellers har vi også i denne perioden hatt de daglige korona-overdosene i nær sagt alle norske medier. 

Hva har NATO-mediene snytt oss for mens de har holdt på med dette? Mest sensasjonelt er det etter min mening at de ikke har sagt et ord om at Sigurdur Ingi Thordarson, et av USAs hovedvitner mot Assange, 26. juni innrømte å ha fabrikkert påstander mot Assange i bytte med å slippe straffeforfølgelse for andre forhold. Thordarson er dømt for mange tilfeller av svindel, underslag og utpressing, samt seksuelt misbruk av flere mindreårige gutter.(3) Tross så «juicy» detaljer har det ikke kommet et pip fra NATO-mediene. Edward Snowden og FNs rapportør om tortur, Nils Melzer, er blant de som på Twitter har skrevet at saken mot Assange nå er død. Heller ikke det har NRK og de andre NATO-mediene nevnt. Det samme gjelder deres forbilder i USA. Jeg skrev derfor følgende på Facebook 2. juli:

«Ikke overraskende er det slik også i de USA-mediene som «seriøse» norske medier følger som slaver. FAIR har undersøkt og skriver at hverken New York Times, Washington Post, CNN, NBC, Fox News eller NPR har nevnt saken med et ord. La oss vente å se, men jeg tror ikke NRK, TV 2 Nyhetene, Aftenposten, VG, Dagbladet og de andre NATO-mediene kommer til å si et ord før «storebrødrene» sier noe. Eller skal vi si formynderne?»

1. juli fikk jeg rett i min «konspirasjonsteori», men på en annen måte enn jeg antydet. For da skrev NRK i en liten notis: «USA lover å ikke holde Julian Assange innesperret under strenge sikkerhetsregler om han blir utlevert fra Storbritannia. USA lover også at Wikileaks-gründeren skal få sone en eventuell fengselsstraff i hjemlandet Australia om han blir dømt i USA, skriver New York Times.»

NRK ga meg altså rett på en måte som forsterker poenget mitt. For NRK tier fortsatt om det som skjedde 26. juni, som medfører at USA ikke lenger har fnugg av en sak mot Assange. Men Biden-administrasjonens propaganda gjennom New York Times formidler NRK gjerne, uten å kommentere de etter alt å dømme tomme løftene om «snill» soning. Dessuten: fengsel er fengsel, uansett soningsforhold.

Mest sensasjonelt er det at mediene ikke har sagt et ord om at Sigurdur Ingi Thordarson, et av USAs hovedvitner mot Assange, 26. juni innrømte å ha fabrikkert påstander mot Assange i bytte med å slippe straffeforfølgelse for andre forhold.

Fortielsen om denne viktige utviklingen i Assange-saken er i virkeligheten en kriminell forsømmelse i et journalistisk perspektiv. Det kan knapt kalles annet enn sensur. Forøvrig er det typisk at visse typer som ellers er «høye og mørke» når det gjelder menneskerettigheter også tier om dette. Jeg snakker om sånne som Aage Borchgrevink, Ivar Dale og Emil André Erstad fra Den norske Helsingforskomiteen, som ellers uttaler seg opptil flere ganger pr. dag på Twitter med kritikk av Russland især. Det samme med John Peder Egenæs, leder for Amnesty Norge. Jeg har heller ikke registrert at Amnesty som organisasjon har sagt noe.  

Hva tier mediene ellers om? Noe av det får vi vite gjennom de mediene vi advares mot å bruke, som norske Steigan.no, russiske RT og syriske Sana News. Så da vet du hvorfor vi blir advart, ja, forsøkt skremt til ikke å bruke slike medier.

Jeg har ikke grunn til å tro at mediesituasjonen er bedre i andre land. Men Norge er alliert med noen av verdens mest krigerske land, med USA, UK og Frankrike som de verste. Så det gir grunn til å tro at norske politikere og deres medier har mye å skamme seg over og dermed kan ha et større behov for sensur/kontroll. Men sikker kan man aldri være, da det er umulig å ha full oversikt over andre lands medier.

Når dette skrives, 15. juli, har NATO-mediene fortsatt ikke sagt et ord om den sensasjonelle utviklingen i Assange-saken. De har heller ikke sagt noe om «den nye Assange», Daniel Hale, som USA har fengslet fordi han avslørte USAs drap på mange sivile med bruk av droner. Men så snart New York Times 11. juli meldte om demonstrasjoner på Cuba var både NRK, TV 2, VG, Aftenposten og andre NATO-medier på pletten, med en dekning som er like tendensiøs som Syriadekningen. Nok en gang opererer norske medier som aktivister for «revolusjon» i et annet land. Men forandringer her i Norge vil de ikke ha noe av. I alle fall ikke noe som monner. 

Breaking

Foreningen av alliansefrie land, tilsammen 120 land, den største internasjonale organisasjonen etter FN, har fordømt NATO/EU-land, Israel og visse andre land sin politikk overfor Syria.

“The foreign ministers of the Non-Aligned Movement affirmed that, these coercive measures violate international law and constitute a flagrant violation of the Charter of the United Nations.“The spread of Coronavirus pandemic also increased the negative effects of those measures,” the ministers said. They stressed their firm commitment to oppose any step that would violate the unity and territorial integrity of the member states and to respect their national sovereignty.”
– Syria Times 14. juli.
Erfaringen tilsier at NATO-mediene vil tie også om dette.

Lars Birkelund er forfatter og samfunnsdebattant. Han ga ut «Norges krig mot Syria» i 2020.

Noter

1) https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_land_etter_HDI_(2010)
2) https://www.regjeringen.no/
3) https://en.wikipedia.org/wiki/Sigurdur_Thordarson

Torggata Blad er et kompromissløst uav-hengig blad og nettmagasin – en humoristisk, systemkritisk og informativ utgivelse som sparker til venstre og høyre, oppover og nedover og midt i balla.

Pr. 2020 er Torggata Blad et forum for en fargerik forsamling av bidragsytere med varierende interesser og orientering. Det er en rar og forhåpentligvis skjærende stemme i koret av norske magasinutgivelser.

Torggata Blad ble grunnlagt i 2003 av
Bror Wyller (Forfatter og lege)

Torggata Blad er støttet av:

Privatlivets fred

Informasjon om Torggata Blads bruk av cookies. Leser du denne teksten, har du samtykket i at det er satt  informasjons-
kapsler i din nettleser.

Vi  bruker Torggata Blad som en plattformfor for et prosjekt om stordata Privatlivets Fred.
Les mer om prosjektet her >>