Valgmedarbeider, jeg?

«Tok for mange pauser»? Liksom! Det river meg opp innvendig å skrive denne saken. Jeg har lyst til å knele i gråt, noen må stryke meg trøstende over kinnet! Menneskene, de er så ubarmhjertige! …

Tekst og illustrasjon Gunhild Hofstad

I august og september hvert oddetallsår blir nærmere tusen personer sysselsatt med valgarbeid i Bergen kommune. Jeg er en uføretrygdet kvinne på 41 år som har gitt opp å komme varig inn i arbeidslivet, men slike småjobber for kortere tid har jeg alltid mestret bra. Jeg hadde denne valgjobben fra 2013 til 2017, først to uker med forhåndsstemming og 4 ̶ 6 timers jobb på et kjøpesenter, og til slutt selve valgdagen, med en lang jobbøkt på 12 ̶ 14 timer i en gymsal eller idrettshall. Det hele opplevdes så kjekt og meningsfylt at jeg i 2015 trakk meg fra Miljøpartiet De Grønnes kandidatliste i Bergen for fremdeles å kunne stille i den kommunale valgjobben.

Folk som allerede har jobbet som valgmedarbeider en gang pleier å få jobben tilbake neste gang. Stor var overraskelsen da jeg i 2019 ikke fikk jobb. Noen forklaring klarte jeg ikke å få ut av kommunen, utover at de skulle ha et bredt utvalg valgmedarbeidere som gjenspeilet et tverrsnitt av befolkningen. Men etter at jeg kontaktet dem i 2019, satte de meg opp som reserve på selve valgdagen. De brukte 1/3 av reservene. Jeg ble ikke brukt.

Nå i 2021 håpet jeg at sjansen for å få tilbake jobben min var større, ettersom Bergen kommune har bestemt at ingen over 70 år skal få jobbe med valgarbeid fra i år. Pga. korona, antok jeg, men det var visst snarere for at valgarbeidet skulle følge den øvre aldersgrensen som gjelder i alle andre kommunale stillinger her i byen. Dette førte naturligvis til stor harme blant de eldre valgmedarbeiderne, men en aldersgrense på 70 er samtidig en grense som rammer alle innbyggere likt. Man kan vanskelig kalle det diskriminering, da hvert eneste menneske over 70 år i så fall blir diskriminert. Da er det noe annet, det jeg har blitt utsatt for, som jeg i år omsider fant ut av, fire år etter at jeg ble avsatt.

Nå i mai 2021, da jeg igjen ikke hadde hørt et knyst etter å ha sendt inn søknad til valgarbeid i slutten av mars, bestemte jeg meg for å finne ut en gang for alle hvorfor jeg ikke fikk jobben. Det er som nevnt vanlig praksis at de som allerede har jobbet som valgmedarbeidere, får mail neste gang hvor de blir spurt om de fremdeles er interessert i jobben. Alle må fullføre samme opplæring hver gang, så utgifter til dette sparer ikke kommunen noe på, men det er nok ganske betryggende for dem å bruke de samme folkene igjen år etter år, slik at stallen deres består av både nye og erfarne travere. Og jeg hadde jo fått jobbe ved tre valg på rad, så de kunne da ikke mene at jeg ikke fungerte i stillingen? I løpet av de tre årene var det ikke en eneste uheldig episode på jobb, slik det hadde vært i en annen jobb som jeg mistet på en veldig merkelig måte.

«Jeg er uføretrygdet», sa jeg. «Bør ikke de også representeres?» «Nei, så detaljert går vi ikke inn i tingene», svarte han bryskt.

Den andre jobben var på Bryggens Museum. Jeg bruker litt lang tid på å lære tekniske ting, og på den jobben var det et svært gammelt kassaapparat. Den fjerde dagen jeg jobbet stemte ikke regnskapet ved dagens slutt, det var rundt 400 kr i minus. Dette var min feil, for jeg hadde glemt en av operasjonene jeg skulle gjøre med kassaapparatet for hver transaksjon. Det var en lørdag, vi var bare to stykker igjen på jobb, begge svært lystne på å gå hjem. Min langt yngre kollega kjeftet nådeløst på meg. Hun truet meg med at jeg ikke fikk gå hjem før regnskapet stemte, men vi fikk det bare ikke til å stemme, og hun kjeftet og kjeftet. På mandagen hadde hun heldigvis fri, men da hun kom på jobb igjen tirsdag morgen, fortsatte hun kjeftingen der hun slapp på lørdagen. Hvorpå jeg brøt ut i gråt midt i museet, og en annen kollega måtte ta over vaffelstekingen. Ja, for akkurat denne dagen hadde museet besøk av et helt trinn fra Voss ungdomskule, og jeg stekte ivrig vafler i museumskafeen. Kjeftekollegaen ble kalt inn på teppet, og på onsdagen måtte vi begge møte hos personallederen. Kollegaen måtte da si unnskyld til meg for å ha skjelt meg ut. Så var det ikke noe mer snakk om den episoden resten av den sommersesongen, og jeg trodde derfor at alt var i sin skjønneste orden. Men året etter ville de ikke ansette meg, og den nye personalsjefen tok ikke engang telefonen da jeg gjentatte ganger ringte for å spørre om hvorfor. Etter iherdig skriftlig innsats klarte jeg å oppdrive en svar-mail der det sto at jeg «ikke egnet meg til førstelinjetjenesten i et museum». Jeg må jo bare anta at de siktet til den episoden hvor jeg gråt, noen annen episode hadde det ikke vært. Men de var jo selv innforstått med at det var en kollega som hadde kjeftet på meg, og at det således ikke var min feil, utover min dårlige håndtering av kassaapparatet! (Resten av sommeren stemte heldigvis regnskapet, jeg gjorde aldri den begynnerfeilen igjen.) Jeg ringte til den snilleste damen jeg visste om på museet, hun tok telefonen, som den eneste. Og hun sa som forklaring: «Jeg tror du er veldig sårbar.» Jaha, så sårbare folk skal ikke få kunne delta i arbeidslivet? undret jeg meg. Jobben var iallfall tapt for alltid. Ja, ordet tap er korrekt å bruke. Det var et stort tap for meg, for med jobben på Bryggens Museum følte jeg meg mer innenfor arbeidslivet enn jeg noensinne tidligere hadde følt meg. Derfor var jeg tross alt sjeleglad for at jeg fremdeles hadde valgjobben i Bergen kommune, om enn bare to uker annethvert år. Og der skjedde det virkelig aldri en eneste episode.

Selve valgjobben var meget enkel. Enten hadde man som oppgave å veilede folk ved valgavlukkene. Eller man skulle finne dem i det elektroniske manntallet. Eller man skulle stemple valgkortet deres og åpne luken i urnen, så de kunne levere stemmen fysisk. Jeg mestret disse tre arbeidsoppgavene med glans. 2013, 2015, 2017…

Da det i 2021 var gått to måneder siden jeg søkte, uten at jeg hadde hørt noe, ringte jeg altså til Bystyrets kontor. Jeg ble satt over til en som hadde med valgbemanningen å gjøre, en relativt ung herre med tysk aksent. Han kunne fortelle meg at de sendte ut svar på søknadene akkurat da, og at de fleste som hadde søkt, hadde fått jobb. Hvis jeg sa navnet mitt, skulle han finne meg på listen. Nå var jo dette en telefonsamtale, men likevel var opplevelsen min at det la seg en mørk sky over oss da han fikk vite navnet mitt og undersøkte listen. Han sa at navnet mitt ikke stod på listen, og så kom den sedvanlige forklaringen om at kommunen var pålagt å ha ansatte som gjenspeilet et naturlig tverrsnitt av befolkningen. Spesielt nevnte han at det skulle være noenlunde likt med menn og kvinner, alle aldre, og at også innvandrere måtte være bra representert. Burde ikke uføretrygdete også vært kvotert inn til dette svært enkle sesongarbeidet, på lik linje med innvandrere? Aldersmessig skulle man dessuten tro at folk i 40-årene var de det er færrest av i valgmedarbeiderjobben, da de trolig er de mest aktive hva gjelder familieliv og karrierebygging? «Jeg er uføretrygdet», sa jeg. «Bør ikke de også representeres?» «Nei, så detaljert går vi ikke inn i tingene», svarte han bryskt.

Etter telefonsamtalen ble jeg både trist og tankefull. Å jobbe som valgmedarbeider har betydd så mye for meg. Det ga meg en solid følelse av å være med i samfunnet på ordentlig. Jeg begynte å glede meg til neste gang allerede rett etter at et valg var overstått. Hadde kommunen vært misfornøyd med meg på noen måte? spurte jeg meg. Jeg hadde ikke fått noen tilbakemelding som tydet på det, men den ubehagelige følelsen fra muséjobben begynte å bre seg i kroppen. Jeg følte at det var noe likt. Dette hemmeligholdet, denne feigheten! Å bare kvitte seg med noen i det stille, uten å noensinne gi dem muligheten til å få vite hva som var galt med dem, slik at de kunne forbedre seg, eller i det minste få en anledning til å forklare saken fra sin side… Jeg dvelte noen uker, men så bestemte jeg meg. Enten måtte kommunen gi meg en ærlig forklaring på hvorfor jeg ikke var ønsket mer i valgarbeidet, eller så burde de kvotere meg inn nettopp fordi jeg representerer en underrepresentert gruppe som sliter med å få delta i samfunnet.

«Han snakket om noe i den gaten. Snakket om å få arbeidet tatt fra Stivhatten. Ja, for ikke blir han å se på kaien fremover, […]. Det er av ren menneskelighet.
Fordi det er synd i ham.»

Fra «Kranes konditori» av Cora Sandel

Jeg begynte med å skrive en mail til Bystyrets kontor, der jeg spurte om hvorfor jeg ikke fikk valgjobb mer, men det kom ikke noe svar på den. Etter noen dager ringte jeg det samme Bystyrets kontor, og fikk snakke med en valgbemanningsdame denne gangen. Hun opplyste at hun kun hadde vært i jobben i to måneder. Hun var meget lite villig til å si noe, men hun korrigerte mine opplysninger fra mannen med tysk aksent, for ifølge damen hadde de som alltid hatt svært mange søkere, og det var mange som ikke hadde fått tilbud om jobb, selv med den nye øvre aldersgrensen på 70 år. Jeg fortsatte å spørre og grave, damen ble surere og surere. «Har du vært på intervju?» sier hun til slutt. «Eh, nei?» svarte jeg spørrende, og la til: «Jeg var på intervju i 2013, jeg var ikke om igjen på noe intervju i verken 2015 eller 2017. Er det en ny regel som er innført, at man må på intervju hvert år?» Damen antydet at jeg var frekk, men det var ikke min intensjon.

Nå var jeg så revet med av detektivarbeidet mitt at det ikke var aktuelt å gi seg på halvveien, og for å understreke min iver, glir beretningen herved over i historisk presens. Jeg sender en sms og spør en av kollegene jeg hadde på forhåndsstemmingen, en eldre sosionom som i 2019 uttrykte forbløffelse over at jeg ikke fikk valgjobben slik jeg pleide. «Måtte du på nytt intervju for å få valgjobb i år?» skriver jeg. Hun svarer: «Kanskje du skal spørre om å få komme på nytt intervju! Jeg har ikke vært på nytt. Ved hvert nytt valg får jeg forespørsel om jeg vil delta også dette året, og må da fylle ut et skjema.»
Jeg sender en stor takk til sosionomen, som med det svaret har hjulpet min noe sviktende hukommelse. Nå husker jeg nemlig den mailen jeg fikk både i 2015 og 2017, hvor de spurte om jeg fremdeles kunne tenke meg å jobbe som valgmedarbeider. Den mailen kom nemlig ikke i 2019, og heller ikke i 2021. Så ringer jeg nok en gang til Bystyrets kontor. Nå er bemanningsdamen enda mindre vennlig enn forrige gang jeg ringte.

«Jeg har funnet ut at jeg bevisst er tatt ut av valgbemanningslisten», sier jeg. Hun svarer atter en gang at hun er ny denne sesongen, og ikke vet noe som helst. «Men det må da være mulig å finne ut noe, av respekt for meg som menneske. Jeg må da ha krav på å få vite hvilken merknad som står ved mitt navn. For det er åpenbart at her er det noe muffens», sier jeg. «Jeg har ikke noe mer info til deg», svarer bemanningsdamen. «Men kan du vær så snill undersøke det? Av respekt for meg som menneske», gjentar jeg. Damen overrasker meg positivt ved å si at hun skal undersøke litt og ringe meg opp igjen når hun har funnet ut noe.
I mellomtiden har sosionomkollegaen min sendt meg en ny sms. «Kanskje best å legge det bak deg, ikke bruke mer energi på å slåss mot systemet.» Jeg svarer: «Jeg blir så skremt av mystikken rundt det hele. Trenger et svar for å legge det bak meg. Sånn som man trenger en grav å gå til for å sørge, kanskje…»

Så grubler jeg videre. Jeg er altså bevisst tatt av bemanningslisten. Hva kan være årsaken til det? Er det en eller annen tosk jeg gikk på skole med som ikke likte meg fordi jeg var så skoleflink, som nå sitter et sted i kommunemaskineriet og spyr ut hevnen sin på meg? Eller er det en alminnelig stemmegiver som har kommet til valglokalet og ikke har likt meg? Nei. Det siste er iallfall helt usannsynlig. Kan det da virkelig være helt tilfeldig at jeg ikke har fått jobb to valgår på rad, og jeg kan håpe på å få valgjobb igjen i 2023? Nei, det er det ikke. Jeg er tatt av listen en gang for alle, og jeg kommer aldri til å få valgjobb igjen. Så mye vet jeg, så mye kan jeg stole på magefølelsen min.

Etter noen timer ringer faktisk bemanningsdamen meg opp igjen. Hun sier at hun kan lese opp det som står skrevet om meg i et notat fra 2017. Det er kun to korte merknader, de er her gjengitt etter min hukommelses beste evne: Hun leser høyt at jeg «tok for mange pauser» og «virker generelt å ha for svak helse til å kunne jobbe som valgmedarbeider». What???

Jeg husker på forhåndsstemmingen, jeg jobbet på et lite og rolig kjøpesenter de to siste årene. Stemmegivningen foregikk i de indre gemakker i andre etasje, ved siden av ammekroken og toalettene. Rett i nærheten var en lite brukt inngang, og når det var helt stille og ikke en eneste stemmegiver i sikte, hendte det at jeg tok meg 1-2 minutter ute med frisk luft, etter å ha gitt pent beskjed til de andre. Det var ingen der som røykte, og ingen av de andre som tok slike minipauser. Det falt meg aldri inn at det var noe galt å ta de små avbrekkene! Og jeg gjorde det jo aldri hvis det var folk i nærheten! Hvis dette var så galt, så måtte de jo i det minste ha gitt meg beskjed om det! Hadde jeg faktisk røykt, er det nok ingen som hadde reagert! Nei, det blir for dumt om det var for de små lufteturene at jeg ble avskjediget. Kan det ha vært dopausene mine de reagerte på? Jeg husker at jeg hadde mensen det siste året jeg jobbet der, og på dag 1 i syklusen blir det unektelig flere dobesøk enn på en helt alminnelig mensfri dag… Men at de kunne opptre så liksomtrøstende og unnvikende at de satte meg opp som reservepynt i 2019, når de allerede hadde avskrevet meg i 2017? Istedenfor åpent og ærlig å fortelle meg sannheten? Ærlig talt!

Jeg protesterer heftig på årsakene kommunen har oppgitt til ikke lenger å ville bruke meg, forklarer mine eventuelt «for mange pauser» med kvinnens biologiske årsaker, og sier at dette er ren diskriminering av meg som uføretrygdet, eller muligens bare som menstruerende kvinne. Damen i telefonen benekter at det er diskriminering. «Du fikk jo jobbe veldig lenge. Vi plikter ikke å ta deg inn igjen», sier hun. «Kan jeg få det notatet skriftlig?» ber jeg. «Hva skal du bruke det til?» spør bemanningsdamen. «Bare ha det svart på hvitt», sier jeg, mens jeg tenker i mitt stille sinn: Gå til media med det, vel. «Nei, det er ikke aktuelt at du får det skriftlig», sier damen.

Se så, det tok ikke verken lang tid eller krevde mye arbeid å finne ut av årsaken til hvorfor jeg ikke får valgjobb lenger, men jeg måtte være ganske pågående i mine henvendelser til kommunen, og appellere til respekten for meg som menneske. Sannsynligvis hadde jeg også litt flaks, som i det hele tatt klarte å få en kommuneansatt i tale. Etter bare to måneders jobbing i maskineriet hadde hun vel ikke rukket å bli helt blottet for medmenneskelighet. Men tror de virkelig at de skåner meg ved ikke å fortelle meg sin sannhet? Nei, de skåner meg ikke, de lager et dypt sår i meg og skjærer rundt i det med kniv. Uvitenhetens sår kan aldri heles. Å få svaret på hvorfor jeg er uønsket, er ufattelig mye bedre enn å leve i uvisshet, uansett hvor hjerterått eller krenkende svaret måtte være. Det blir som å finne liket etter en person som har vært lenge savnet. Det blir som å få den graven å sørge ved. Men før jeg sørger har jeg enda litt å gjøre.

Jeg prøver å få Bergens Tidende til å komme på banen, og skriver et leserbrev om saken til dem. Foruten at dette dreier seg om diskriminering av en uføretrygdet, burde de ha interesse av å trykke den fordi jeg nettopp våren 2017 hadde en kronikk på trykk i BT med tittelen «Kan jeg få jobbe, vær så snill?». Kan det ha vært at Bystyrets kontor ble oppmerksomme på meg etter denne kronikken? At istedenfor å tenke «Å så flott, en uføretrygdet som virkelig ønsker å jobbe og bidra!» så har de isteden plukket meg ut og lett spesielt etter feil og lyter, men da de ikke fant noe reelt, så har de diktet opp noe isteden? I kronikken foreslo jeg nemlig at uføretrygdete fikk en kontaktperson på jobben som kunne bistå i vanskelige saker, og da valgjobben startet i 2017, ble jeg oppringt av nettopp en slik kontaktperson. Noe slikt hadde jeg ikke hatt verken i 2013 eller 2015, men jeg var naiv, og så ikke koblingen til kronikken min før nå i 2021. Kontaktpersonen i 2017 var veldig hyggelig, og sa at jeg måtte bare ringe hvis det var noe. Hvilket jeg også gjorde den dagen jeg hadde så store menssmerter at jeg ba om å få gå litt tidligere fra jobb. Jeg hadde aldri kunnet forestille meg i min villeste fantasi at det skulle resultere i en avskjedigelse og de nevnte skriveriene om meg internt hos kommunen.

Jeg avsluttet leserbrevet til avisen med følgende linjer: «For kommunen er jeg en ubetydelig maur, men for meg får det konsekvenser for resten av livet, for jeg skal aldri mer få jobbe som valgmedarbeider, en jobb som jeg likte så godt.»
Bergens Tidende vil ikke trykke leserbrevet mitt, og gjør med det kommunen en stor tjeneste i sakens anledning, for avisen må jo være veldig klar over at det er av frykt for medieomtale at kommunen ikke vil gi meg informasjonen skriftlig. Men de sender meg iallfall en skikkelig begrunnelse: «Det er vanskelig for BT å gå inn en slik sak, som delvis fremstår som en personalsak, og hvor det virker vanskelig å få skriftlig dokumentasjon som bekrefter anklagene mot Bergen kommune, og som ville vært nødvendig for vår faktasjekk. Jeg vil presisere at jeg ikke sier at det du forteller ikke er sant, men debattsjangeren har av og til sine begrensninger i saker hvor det i praksis er ord mot ord.»

Jeg ringer til BT, og argumenterer med at kommunen så mer enn gjerne må få muligheten til å komme med et tilsvar til mitt debattinnlegg, men avisen er urokkelig. De sier også at jeg vil blottlegge meg veldig med det innlegget, og at de frykter hets mot meg i etterkant. Jeg svarer at jeg har tapt så mye allerede at det er vel ikke så mye mer igjen å tape. Men samtidig tenker jeg på de to andre småjobbene jeg har for to store offentlige aktører i byen. Kan de jobbene virkelig også stå i fare hvis dette innlegget kommer på trykk? Det er kanskje best å ikke trykke det, da. Jeg vil beholde de jobbene jeg har. Og jeg føler iallfall at Bergens Tidende tar meg på alvor. I motsetning til Bergen kommune.

I slutten av juni sender jeg nok en forespørsel til Bystyrets kontor, for å få skriftlig svar på søknaden min om valgarbeid sendt i mars. Jeg etterlyser også svar på den første mailen jeg sendte dem, og ber om skriftlig begrunnelse på hvorfor jeg er uønsket som valgmedarbeider. På denne henvendelsen svarer kommunen bare:
«Bystyrets kontor har fått veldig mange søknader til valgarbeid på valgdagen, og beklager å melde at vi dessverre ikke hadde ledige oppgaver til deg i år.
Vi takker for interessen du har vist ved å søke hos oss. Med vennlig hilsen Bystyrets kontor»

Jeg sender enda en mail, hvor jeg opplyser at de som offentlig etat plikter å svare meg på den første henvendelsen min, og gi meg en nærmere forklaring på hvorfor jeg er uønsket som valgmedarbeider. De sender meg da den nøyaktig samme mailen en gang til. Det oppleves virkelig som å ikke bli tatt på alvor. Kommunemailene kommer begge på en fredag. Jeg er helt ute av meg hele helgen.

Parallelt med denne saken har jeg lest «Kranes konditori» av Cora Sandel. Plutselig på side 196 dukker det noen linjer som taler så direkte til meg, i den saken jeg står i nå, 72 år etter at boken kom ut. I boken dreier det seg om en ærlig og følsom mann, en svenske de bare kaller for Stivhatten, som ifølge småbyens sladder har nedverdiget den overarbeidete sydamen Katinka Stordal ved å snakke med og trøste henne. De talende linjene lyder i lett modernisert utgave som følger:
«Stivhatten? Det var for galt at fru Krane ikke kan la være å tenke på den elendige fyren. Gid han Stordal kunne melde ham til politiet. Beck også. Han snakket om noe i den gaten. Snakket om å få arbeidet tatt fra Stivhatten. Ja, for ikke blir han å se på kaien fremover, trillende tønner eller bøyd under kasser som skal til eller fra båtene. Det er av ren menneskelighet. Fordi det er synd i ham.»

Så er det altså slik vi gjør i dette samfunnet, både på 1940-tallet og i dag: Mennesker som vi av en eller annen grunn ikke liker, ofte bare fordi de er litt annerledes enn oss selv, de leter vi etter påskudd til å fjerne, og så fjerner vi dem nådeløst. Og Bergen kommune er liksom en IA-bedrift. IA står for «inkluderende arbeidsliv». Kjøss meg bak! Men, tenker jeg, det er jo mange andre mennesker med sterk personlighet som faktisk blir akseptert, båe i arbeidslivet og ellers. Hva er det som gjør dem akseptable, men meg så uspiselig for en del mennesker, særlig de med makt? Hadde jeg bare visst svaret på den gåten, så skulle jeg tilpasset meg øyeblikkelig…

Det er legen min som muligens setter ord på den egentlige årsaken til hvorfor kommunen ikke vil bruke meg: «Du er så direkte, Gunhild, og det liker ikke folk. Hvis kommunen har så mange søkere at de kan velge på øverste hylle, da velger de gjerne noen som er litt mer strømlinjeformete enn deg.» «Men det var vitterlig ingen episode på valgjobben, jeg oppførte meg eksemplarisk, og gjorde kun det jeg var satt til å gjøre!» roper jeg. «Det tror jeg deg på», sier legen min. «Arbeidsevnen din er det jo ingenting i veien med, det vet både du og jeg.» «Denne verden er komplett syk!» roper jeg fortvilet og vrir meg i avmakt og sjelelig smerte.

Er det synd i meg fordi jeg står utenfor arbeidslivet, men likevel prøver så iherdig å få bli med der? Tja, kanskje, men jeg fokuserer ikke på det. Jeg bare gråter sårt, lar meg knekke for en stund, reiser meg opp igjen og prøver en ny jobb. Men det tar på å bli utestengt igjen og igjen. Ja, for jeg har flere historier i bagasjen enn det lille som kom med her. Hadde jeg vært litt annerledes skrudd sammen, så kunne hevntankene mine vokst seg temmelig store og kanskje blitt omgjort til handling. Jeg kan i prinsippet forstå det hatet som bygger seg opp i en skoleskyter og andre massedrapsmenn, slike som også dette landet har fostret. Det handler til syvende og sist om utenforskap, og enkeltpersoners gjentatte strandete forsøk på å få bli en del av noe fellesskap. For fellesskap, det trenger vi alle. Men jeg skal iallfall aldri mer lete etter det i Bergen kommune. Den muligheten er herved død og begravet. Jeg spytter på bakken og går min vei. Pfui!

Torggata Blad er et kompromissløst uav-hengig blad og nettmagasin – en humoristisk, systemkritisk og informativ utgivelse som sparker til venstre og høyre, oppover og nedover og midt i balla.

Pr. 2020 er Torggata Blad et forum for en fargerik forsamling av bidragsytere med varierende interesser og orientering. Det er en rar og forhåpentligvis skjærende stemme i koret av norske magasinutgivelser.

Torggata Blad ble grunnlagt i 2003 av
Bror Wyller (Forfatter og lege)

Torggata Blad er støttet av:

Privatlivets fred

Informasjon om Torggata Blads bruk av cookies. Leser du denne teksten, har du samtykket i at det er satt  informasjons-
kapsler i din nettleser.

Vi  bruker Torggata Blad som en plattformfor for et prosjekt om stordata Privatlivets Fred.
Les mer om prosjektet her >>