Menneskerettighetsbrudd som norsk valgflesk

I opptakten til årets valgkamp lokker Arbeiderpartiet med et sminket plagiat av den danske sosialdemokratiske regjerings lovfestelse av at asylbehandling og asylleire skal foregå i et såkalt tredjeland – i praksis et grovt angrep på internasjonal flyktningelovgivning og undergravning av de globale menneskerettighetene.

Tekst Stein Lillevolden Illustrasjon Redaksjonen

I opptakten til årets valgkamp ble Arbeiderpartiets innvandringspolitiske talsmann, Masud Gharahkani, hentet frem fra bakerste benk og sendt ut i felten med et sminket plagiat av den danske sosialdemokratiske regjerings lovfestelse av at asylbehandling og asylleire skal foregå i et såkalt tredjeland. Arbeiderpartiet later som om dette er et helt uproblematisk forslag, selv om de godt vet at det betyr et grovt angrep på internasjonal flyktningelovgivning og undergravning av de globale menneskerettighetene. Fremskrittspartiet går naturlig nok helt i fistel over at Arbeiderpartiet stjeler deres utlendingsekstremisme som de selv har kopiert fra Danmark, mens Senterpartiet fritt får spille ut alle deres populistiske kort de har utdelt til deres (skruppel)løse kanon Jan Bøhler. De andre støttepartiene til en Støre-regjering holder feighetens og opportunismens kjeft.

Arbeiderpartiet var på studietur hos Socialdemokratiet i Danmark i 2018 og noterte seg med største beundring viljen til å sende asylsøkere til mottak i Asia eller Afrika, fremfor at de får oppholde seg på dansk jord. Den gang var det ikke et forestående valg i Norge, slik at intern opposisjon fikk komme til orde med noe kritikk av forslagets brudd på menneskerettigheter og asylbeskyttelse, så fordanskningen av norsk sosialdemokrati ble satt på standby-modus inntil videre. Med valgkampen her tre år senere har Arbeiderpartiets ledelse gitt det klareste grønne lys for menneskerettighetsbrudd som valgflesk, samtidig som de har frekkhet til å pakke det inn som «humanitært tiltak» som skal ødelegge de såkalte menneskesmuglingsnettverkene over Middelhavet.

Er voldelige regimer bedre enn smuglere?

Det Arbeiderpartiet ikke sier noe om, er at mange av de regimer Danmark og Norge spekulerer i flyktningehindrende samarbeid med, er langt, langt farligere for flyktningene enn båtturene over Middelhavet. For eksempel blir de brutale militsene som kjemper om makten i Libya i stor grad finansiert av Vesten etter deres evne til holde på flyktninger i mishandlingsleire, og etter graden av kontroll over oljekildene. Og flyktningekontroll er i ferd med å utkonkurrere olje som militsenes forhandlingskort overfor europeiske regjeringer.

Nylig har Storbritannia tilsluttet seg den kyniske allianse for å undergrave den siste rest av europeisk asylpolitikk. EU har til en viss grad vært en barriere mot disse nasjonalistiske spekulasjoner i å fjerne menneskerettighetenes krav om asylbeskyttelse, men siden Danmark ikke er del av EUs justispolitiske samarbeid, Storbritannia er utmeldt gjennom Brexit og det opportunistiske Norge ikke er medlem, slutter de seg sammen i den mest kyniske allianse for å innføre en politikk som ligner Australias drepende politikk med å taue alle flyktninger ut til interneringsleire på Papua Ny-Guinea og Naseau, under de forferdeligste forhold.

Mange av de regimer Danmark og Norge spekulerer i flyktningehindrende samarbeid med, er langt, langt farligere for flyktningene enn båtturene over Middelhavet.

Tilsvarende som regjeringen i Danmarks venstreside-samarbeidspartier, sitter Arbeiderpartiets partnere fra SVs dominerende statssekretærfraksjon, Rødts populistiske Mimir-fraksjon og Senterpartiets nyfrelste Jan Bøhler-politikere stille i båten og avholder seg fra å komme med kritikk mot forslaget om å undergrave menneskerettighetene. Hva er vitsen med en «rødgrønn» regjering som gjennomfører den politikken den blåsvarte regjeringen H/Frp ikke kunne gjennomføre? Som om man kan være stille om planlagte menneskerettighetsbrudd uten å få blod på hendene!

Pushback-politikken

Når den uhellige alliansen av Arbeiderpartiet, Socialdemokratiet og Storbritannias konservative nå snakker om skruppelløse smuglernettverk for flyktninger, glemmer de å nevne at båttrafikken i stor grad skjer i korrupt samarbeid med nettopp de samme lokale myndigheter og regjeringer i Nord-Afrika som de ønsker å samarbeide med. Disse «smuglernettverkene» er et direkte resultat av den europeiske pengestrømmen til kystvaktene i disse landene, slik at flyktningene selges minst to ganger, først som trussel mot Europa, deretter som ofre for Europas lukkede grenser. Spørsmålet er derfor om det er transportnettverkene som er «skruppelløse, voldelige smuglere», eller om det er europeiske regjeringer som betaler korrupte regimer for å hindre asylsøkere gjennom vold. Dette gjelder ikke bare båttrafikken over Middelhavet, men også den landbaserte Balkan-ruten. Europeiske regjeringer vender konsekvent det blinde øye til den systematiske «pushback» på Balkan, hvor de europeisk- og norsk-støttede grensesoldater systematisk banker flyktninger tilbake over de ytre Schengen-grenser, med Frontex i ryggen.

Dansk avtale med Rwanda

I slutten av april var den danske utlendingsminister Mattias Tesfaye i Rwanda for å underskrive en avtale for samarbeid om asyl og migrasjon. Ideen om å lisitere vekk asylmottak, beskyttelse og saksbehandling til «nærområder» var en sentral del av valgkampen til Socialdemokratiet da de oppnådde regjeringsmakten i 2019. Regjeringen hadde nok håpet på å kunne betale et av de store arabiske landene i Nord-Afrika til å fungere som dansk utlendingsdirektorat og asylsystem, men det er ikke lett å selge overlagte brudd på internasjonal lovgivning. Borgerkrigsdeltagende Etiopia ble deretter forsøkt fristet med utviklingshjelp og rede penger for å oppfylle danske valgløfter, men har definitivt mer enn nok med den flyktningkrisen de selv har skapt. Til slutt ble det til en ganske uforpliktende avtale med Rwanda, noe som var såpass langt fra det Socialdemokratiet hadde spilt ut med i valgkampen at ministeren valgte å holde turen til Rwanda hemmelig, inntil president Paul Kagame, gjenvalgt gjennom 20 år med «magiske» 98 prosent av stemmene, gikk ut på sosiale medier med bilder fra den offisielle undertegnelsen av avtalen i Kigali.

«Nærområdene» har blitt kodeordet for rike lands motstand mot asylretten, og tryllemidlet for at flyktningene ikke skal komme til Europa.

Rwanda er et stabilt autokrati med en svært håndfast statsadministrasjon, men når det gjelder deres behandling av flyktninger har de ikke vunnet beundring fra særlig mange andre enn den danske regjering. Den danske minister viste til at Rwanda beredvillig har gitt ly for hundretusenvis av flyktninger, primært fra nabolandene Burundi og Den Demokratiske Republikk Kongo, men glemte i lovtalen å nevne at det rwandiske politiet for bare tre år siden skjøt mot ubevæpnede kongolesiske flyktninger som demonstrerte mot nedskjæringer i matrasjonene, og drepte minst tolv flyktninger og skadet mange flere.

Danmark er ikke omfattet av EUs regler for asyl på overstatlig nivå, på grunn av rettsforbeholdet de oppnådde for å redde medlemskapet etter at Maastrichtavtalen ble avvist ved folkeavstemning, før EU godtok ny avtale med fire danske forbehold. Disse unntakene har befridd Danmark for mye av den kritikken som har tilfalt medlemsland som Ungarn, Polen og Tsjekkia. Nasjonalkonservative regjeringer over hele Europa dyrker begrepet «nærområdene», noe som nå smitter over på sosialdemokrater. Det er en grenseløs politisk råskap når Europa tørker flyktningene av på regioner som allerede er i ferd med å kollapse under vekten av de rike landenes ulikhetsproduksjon. Midtøsten og Nord-Afrika er det området som allerede tar flest flyktninger – opp imot 20 millioner – svarende til en tredjedel av verdens flyktninger. Afrika syd for Sahara tar omtrent like mange flyktninger fra deres region, mens det rike Europa nøyer seg med små fem prosent av verdens flyktningebeskyttelse. De som taler høyest om nærområdene, er nettopp de som tar den minste delen av utgifter og ansvar.

Nærområdene

«Nærområdene» har blitt kodeordet for rike lands motstand mot asylretten, og tryllemidlet for at flyktningene ikke skal komme til Europa. I dette skjeve regnestykket reduseres bare utgiftene på den europeisk side av flyktningregnskapet, uten at midlene overføres til de virkelig pressede mottakslandene. Det er virkelig nødvendig med stor hjelp til nabolandene til krigs- og konfliktområder, og det er behov for en massiv innsats i disse såkalte nærområder, men det er bare ikke det som skjer. I «nærområdet» Libanon er det langt over 1 million flyktninger fra borgerkrigen i Syria, i tillegg til det store antall palestinske flyktninger som har bodd i leire siden 1948. Hvis Norge eller Danmark hadde tatt imot like mange flyktninger som det lille og allerede tungt belastede landet Libanon, skulle man tatt imot mer enn to millioner flyktninger, så det er mildt sagt ikke nærområdene som unnlater å oppfylle sine humanitære forpliktelser. Tyrkia har tatt imot fire millioner flyktninger fra Syria, i tillegg til flyktninger fra en rekke andre land, og er for tiden det land i verden med flest registrerte flyktninger. EU har over fem år betalt Tyrkia tosifret antall milliarder euro for å hindre flyktninger å reise vestover, og ser gjennom fingrene med de brutale brudd på menneskerettighetene dette medfører.

Norge undergraver menneskerettighetene

Arbeiderpartiet og de tause norske venstreside-herligheter spekulerer derfor her foran valget i å overgå Fremskrittspartiet i undergravning av globale menneskerettigheter og beskyttelsesstandarder for flyktninger. Det Arbeiderpartiet ikke nevner er at forutsetningen for å gjennomføre den foreslåtte flyktningpolitikk er å samarbeide med de mest korrupte og voldelige regimer. Danmark og Storbritannia har kommet et skritt videre i avhumaniseringen av flyktningpolitikken ved åpent å innrømme at de er klar for å samarbeide med de som måtte levere varen, uansett regimenes skitne menneskerettighetsrulleblad. De har allerede lempet på demokratikravet til samarbeidspartnere.

Hva er vitsen med en «rødgrønn» regjering som gjennomfører den politikken den blåsvarte regjeringen H/Frp ikke kunne gjennomføre?

Den manglende kritikken av de statlige overgrepene og pushbacks mot flyktninger langs Middelhavet og på Balkanruten, får deres opprørthet over «de kyniske smuglernettverkene» til å lyde mer enn hult. Dette er så de politiske kreftene Arbeiderpartiet og deres samarbeidende partier allierer seg med, for menneskerettigheter og flyktningebeskyttelse gir åpenbart ikke stemmer i Norge. Ellers i Europa får det danske Socialdemokratiet hovedsakelig støtte fra høyrepopulister som Sverigedemokratene, Alternative für Deutschland og Matteo Salvinis italienske Lega. Det er dette selskap en rødgrønn norsk regjering nå spekulerer i å tilslutte seg. Hvis de tror de kan overta høyrepopulistenes posisjoner for å vinne stortingsvalget, ser de ikke at de samtidig fravelger de verdier de selv påstår å være tuftet på. Med Arbeiderpartiets utmelding i flyktningepolitikken og deres taktisk tause allierte, bør boikott av årets valg være mest aktuelt, men det er selvfølgelig lett for meg å si, som ikke har stemmerett i Norge.

Torggata Blad er et kompromissløst uav-hengig blad og nettmagasin – en humoristisk, systemkritisk og informativ utgivelse som sparker til venstre og høyre, oppover og nedover og midt i balla.

Pr. 2020 er Torggata Blad et forum for en fargerik forsamling av bidragsytere med varierende interesser og orientering. Det er en rar og forhåpentligvis skjærende stemme i koret av norske magasinutgivelser.

Torggata Blad ble grunnlagt i 2003 av
Bror Wyller (Forfatter og lege)

Torggata Blad er støttet av:

Privatlivets fred

Informasjon om Torggata Blads bruk av cookies. Leser du denne teksten, har du samtykket i at det er satt  informasjons-
kapsler i din nettleser.

Vi  bruker Torggata Blad som en plattformfor for et prosjekt om stordata Privatlivets Fred.
Les mer om prosjektet her >>