Musikkstoff – nye utgivelser
Her presenterer Harald Lange fem nye, norske plateutgivelser du for all del ikke bør gå glipp av!
Tekst Harald Lange Foto (hovedbildet) Åse Karlsen
POLARDEGOS – «FORTIDEN I VÅRE HENDER»
Jørgen Nordengs nye «pønk-band» lener seg tungt på tradisjonelle hip-hop-teknikker, og de problematiserer selv i presseskrivet sitt om de i det hele tatt kan kalles et band. De er det, selv om de ikke medbringer trommer og gitarer. Hvorvidt dette er pønk, eller som Stemland i Musikk fra Norge sier: «nybråttspønk», er gjenstand for uenighet og diskusjon. Men om formen kan virke utfordrende på noen konservative pønkere av den gamle skole, er det ingenting å si på entusiasmen og dedikasjonen Nordeng & Co legger i å bringe klassiske pønkriff fra forrige århundre til fornyet aktualitet i et morsomt, lekende og utfordrende pop-konsept for 20-tallet. «fortiden i våre
hender» er nettopp dette, et sett med fengende og tegneserie-morsomme pop-låter med høyt tempo og mye energi i framføringen. Nordeng har følge av Hánná fra Biru Baby på vokalt frontavsnitt, og det er neppe like tilfeldig som det antydes i intervjuene. Det er vanskelig å forestille seg at dette ville kunne fly blant pønxen uten i det minste en vokalist med praktisk pønk-skolering, og Hánná fyller denne rollen fortjenestefullt. Heder og ære til Polardegos for å gjøre noe nytt og relativt uhørt, som i dette tilfellet har resultert i et konsept som byr på 45 minutter med intensiv og fengende e-punk-morro hvor enn de måtte sette fot på scena.
Wild Man Riddim – «pan-atlantic»
WMR har gjennom sin snaue ti år lange eksistens etablert seg som et av Oslos mest dansbare band, og nyter også en anerkjennelse langt utover den engere krets for sin avanserte og fengende ska-jazz-hybrid. «Panatlantic» er deres tredje skive, og uten å underslå de foregående albums uomtvistelige kvaliteter, er dette muligens det beste. Her forfølger de sine musikalske visjoner på kryss og tvers av atlanteren, fra det kalde nord til tempererte og tropiske strøk på begge sider av storhavet.
I likhet med foregående album er også dette destillert villmannsrytmikk som gir et godt bilde av bandets form, stil og musikalske ambisjoner, uten å være i nærheten av å tangere toppene i bandets formidable konsertprofil. Som en kontrollert opplevelse av fenomenet hjemme i stua gir skiva et godt kart over terrenget WMR opererer i, med innbydende teasere for hvilket eventyr bandet kan ta deg med på i levende live.
Dømt – «Glasgow grin»
Dømt er i ferd med å fullføre innspillingen av oppfølgeren til Blunt Force Trauma, og ut fra forhåndslyttingen blir også dette en skarpt voldelig og brutal affære, slik tittelen antyder. Marit Brovig er kjent for sin evne til å formidle raseri og forbannelse og hun har ikke blitt mildere stemt med årene. Nivået av grafisk eksplisitt brutalitet i tekstene er rekordartet i
norsk pønk-sammenheng. Brovig er forbanna, vær redd, veldig redd! Musikken er fortsatt knallhard punk’n’roll i Rancid-skolen, slik vi har blitt vant med fra dette bandet, med eller uten Johanna «Juggs» Nes Torbjørnsen, som med denne produksjonen gjeninntar sin posisjon og rolle i bandet etter noen års fravær.
Hudkreft – «Nevemagnet». Fysisk Format
Unge, lovende Hudkreft har gjennom de siste par-tre åra vakt oppsikt og begeistring i den lokale punk-scena med sin upretensiøse, retrostyle punk rock. I høst har de albumdebutert på Fysisk Format med «Nevemagnet», som består av 10 hissige låter i en form og et lydbilde som gir instant flashback til den norske ’79-bølgen, og den britiske 70-tallspunken som inspirerte den. Dersom «Nevemagnet» hadde kommet ut i perioden 79–81, hadde Hudkrefts navn i dag vært skrevet med gullskrift i norsk punk- og rockhistorie. Men denne gjengen er ektefødte barn av det 21. århundre, deres
agenda er for 20-tallet. Deres uttrykk insisterer høylytt på aktualitet her og nå, og det er tydelig at deres gla’-sinna retro-punk har appell blant punk-interesserte i alle aldre, men mest løfterikt også blant ungdom som ikke nødvendigvis har allverdens forhold til sjangeren fra før. Dette er god, gammeldags moro, slik punken er på sitt beste og mest inspirerende. Lyden er minimalistisk, kompet skrangler i vei med rufsete presisjon, og vokalist Leah spytter sine eder og forbannelser over oss. Det er digg, det er ekte vare.
Order – «The Gospel». Listenable Records
Order består av solide profiler i norsk ekstrem-metall, med fartstid tilbake til 80-tallet og formative band som Cadaver og Mayhem, og er dedikert til ekstrem-metall av den svartere sorten. Nå i høst foreligger deres andre album, The Gospel, på det franske forlaget Listenable.
På The Gospel har de skrudd opp tempoet og aggressiviteten i forhold til den noe seigere debuten (Lex Amentiae, 2017) og ligger nå nærmere tidlig thrash-metal i uttrykket. Fortsatt
maler de ut mørke flammer og gnister av pur svartmetall, her på en fot som nok vil appellere til et bredere lag av rockeinteresserte. Order har med The Gospel produsert et fengende og kledelig lydspor til den pågående apokalypsen. Order vs. The world as we know it, game on!
