Afghanistan og Hviterussland – den røde tråden

Afghanistan og Hviterussland – den røde tråden

Hvor mange land skal norske politikere ødelegge før de er fornøyde? Det er spørsmålet samfunnsdebattant og forfatter Lars Birkelund stiller i denne kronikken.

Tekst Lars Birkelund Grafikk Chatham House

Norge var i Afghanistan i nesten 20 år for å trene afghanske regjeringsstyrker, sammen med andre NATO-land. Dette ifølge «ansvarlige» norske politikere. Men hva skjedde da regjeringsstyrkene mistet USA/NATOs støtte? De kastet våpnene og overga seg, noe som viser at de var helt avhengige av «vår» militære støtte for å holde seg ved makta. Dermed vet vi at heller ikke Norges allierte i Afghanistan hadde mer enn marginal støtte i folket, i likhet med Norges allierte i Libya og Syria. Og dermed har vi også sett nok et eksempel på at norske politikere ikke aner hva de driver med i utlandet, der de begir seg inn i den ene katastrofen etter den andre uten å ta lærdom av den foregående.  

Det verste er at fiaskoen i Afghanistan, inkludert regjeringen og regjeringsstyrkenes svakhet, har vært åpenbar i mange år. Ja, mange forutså den til og med. Men ikke politikerne, som tvert imot har bundet Norge til nok et farlig prosjekt, nemlig USA/NATO/EUs forsøk på regimeskifte i Hviterussland, med støtte til en opposisjon under «ledelse» av Svetlana Tikhanovskaja, som kun fikk 4 % på en meningsmåling blant hviterussere som Chatham House utførte i april.(1) 

30 millioner kroner av norske skattepenger skal brukes på dette nye forsøket på regimeskifte i inneværende år. Men Norges støtte til prosjektet begynte allerede i fjor. Så jeg frykter at de 30 millionene kun er toppen av isfjellet. Tyskland skal ha bidratt med 210 millioner så langt, mens EU har lovet å investere milliarder av euro i et prosjekt som allerede har ført til minst ett attentatforsøk på presidenten og en flyktningestrøm ut av landet.(2)

Det er videre grunn til å tro at en del av de norske pengene går til å finansiere «Belarusisk forening i Norge RAZAM», https://razam.no/ , en forening som bedriver propaganda mot Hviterusslands myndigheter. Etter hjemmesiden å dømme ble den opprettet i oktober 2020, måneden etter at Solberg-regjeringen hadde sitt første møte med Tikhanovskaja. Det at den norske stiftelsen Fritt Ord støtter opposisjonelle hviterussiske journalister og medieinstitusjoner framfor norske, er sjølsagt også noe som Erna Solberg, USA, NATO og EU setter pris på. «Fem belarussiske journalister og medieinstitusjoner får Fritt Ords Free Media Awards for 2021». Det at norske medier er talerør for denne politikken er USA, NATO og EU naturligvis også glade for. Og tradisjonen tro vil den nye regjeringen under APs Jonas Gahr Støre (som tiltrådte få dager før dette ble skrevet) følge i Solberg og Høyres fotspor, slik Solberg/Høyre ville ha gjort hvis maktskiftet hadde vært omvendt.

30 millioner kroner av norske skattepenger skal i inneværende år brukes for på sikt å oppnå et regimeskifte i Hviterussland.

Jeg mener slett ikke at Hviterusslands president Aleksandr Lukasjenko er verneverdig eller trenger vår beskyttelse. Men han har på nevnte meningsmåling en oppslutning på 23 %, som er 5–6 ganger høyere enn Tikhanovskaja og nest høyest av de til sammen 12 «kandidatene» som er med på målingen. Mitt poeng er at norske myndigheter, uansett hvilke kvaliteter Lukasjenko har/ikke har, nok en gang har gått inn for en politikk som kan føre til krig hvis den lykkes, slik den gjorde i Libya, Syria og Ukraina. Så langt har den ført til blant annet et attentatforsøk på presidenten og nok en flyktningestrøm. Disse sammenhengene er det tilsynelatende INGEN på Stortinget som ser. I alle fall er det ingen av dem som sier det høyt, da det er mer risikabelt for dem karrieremessig å si nei til galskapen enn å protestere mot den, som da de unisont gikk inn for å bombe Libya i 2011. Den eneste stortingspolitikeren som turte å si nei da var SVs Hallgeir Langeland. Han forsvant ut av Stortinget ved neste valg, i 2013.

Denne politikken er som nevnt norske medier ukritiske talerør for. Ikke en gang Klassekampen skiller seg ut. Jeg siterer fra kommentar i KK 11. september 2020:

«Hviterussiske myndigheter mener internasjonale medier oppfordrer til opptøyer», leser jeg 9. september. Men de som vil framtvinge en NATO og EU-vennlig regjering i Hviterussland, kunne knapt ha fått bedre hjelp enn det Klassekampen gir dem. For hvem har journalisten pratet med?

Jeg har nå lest tre reportasjer fra Hviterussland i Klassekampen. Etter det jeg kan se, snakker avisa kun med de som representerer mindretallet. La oss si at så mange som 200 000 av landets ti millioner innbyggere har demonstrert mot president Lukasjenko. Da er jeg ganske «raus» og ser bort fra rapporter om at mange utlendinger skal befinne seg blant demonstrantene. Men hadde det vært en million demonstranter, ville poenget ha vært det samme.

Perspektivene til det store flertallet får vi altså ikke vite noe om. Så hva er da poenget med å sende folk dit? Ønsker Klassekampen et bestemt narrativ? I så fall er det ikke originalt, da alle NATO-mediene har samme eventyraktige svart/hvitt-fortelling, der Lukasjenko er skurken mens alle som opponerer mot ham er helter, uansett hva de måtte ha på det politiske programmet.»

NATO og EU-land har i det siste beskyldt Hviterussland for å bruke flyktninger som pressmiddel mot Litauen, Polen og andre NATO/EU-land. Men flyktningestrømmen ut av Hviterussland er altså en følge av Norge og andre NATO/EU-lands destabilisering av Hviterussland det siste året.

I Norge blir det nærmest tatt for gitt at russiske, hviterussiske og visse andre lands myndigheter aldri har gyldige grunner til å sette noen i fengsel.

I Norge blir det nærmest tatt for gitt at russiske, hviterussiske og visse andre lands myndigheter aldri har gyldige grunner til å sette noen i fengsel. Men i tilfellet Hviterussland er det nok en gang NATO/EU-lands destabilisering som forklarer mye, også når det gjelder arrestasjoner og voldsbruk. Både hviterussiske og russiske myndigheter vet at USA/NATO/EU ønsker å installere marionetter i Hviterussland, slik de gjorde i nabolandet Ukraina, slik de gjorde til pest og plage for afghanerne i 20 år og slik de har prøvd å gjøre i Syria, Venezuela, Bolivia og Nicaragua. Det er årsaken til at hviterussiske myndigheter er hardhendte nå. For de vet at alternativet kan bli enda verre: krig, som i nabolandet Ukraina. Dette er naturligvis ikke noe forsvar for sjølve regimet fra min side. Det er bare en forklaring på hvordan alle regimer reagerer når de blir utsatt for slikt. Norske myndigheter hadde antagelig gjort mer eller mindre det samme gitt samme situasjon.

Det går derfor en rød tråd gjennom Norges «engasjementer» i andre land. Og den er gjennomtrukket av blod. Nå insisterer norske politikere på en politikk som kan føre til at blodsporet fortsetter inn i Ukrainas nabo, Hviterussland. Men jeg tror ikke det vil skje, da også Russland vil sette svært mye inn på å hindre det. Men USA/NATO/EUs, og dermed Norges, destruktive politikk overfor Hviterussland vil allikevel fortsette, sannsynligvis i flere år. Og jeg gjentar: disse perspektivene er helt fraværende i norske medier. Hvis disse er frie, kritiske og uavhengige, lurer jeg på hvordan ufrie, ukritiske og avhengige medier er.

Noter
1) https://www.chathamhouse.org/sites/default/files/2021-06/2021-06-14-belarusians-views-political-crisis.pdf?fbclid=IwAR0aSj_GtOGt6K62WbZnMDFWYbKWBKzH1yOM_e4HXCrLBYOQG5SXBdcevOs
2) https://www.theguardian.com/world/2021/may/28/eu-pledges-funding-belarus-transition-democracy

Torggata Blad er et kompromissløst uav-hengig blad og nettmagasin – en humoristisk, systemkritisk og informativ utgivelse som sparker til venstre og høyre, oppover og nedover og midt i balla.

Pr. 2020 er Torggata Blad et forum for en fargerik forsamling av bidragsytere med varierende interesser og orientering. Det er en rar og forhåpentligvis skjærende stemme i koret av norske magasinutgivelser.

Torggata Blad ble grunnlagt i 2003 av
Bror Wyller (Forfatter og lege)

Torggata Blad er støttet av:

Privatlivets fred

Informasjon om Torggata Blads bruk av cookies. Leser du denne teksten, har du samtykket i at det er satt  informasjons-
kapsler i din nettleser.

Vi  bruker Torggata Blad som en plattformfor for et prosjekt om stordata Privatlivets Fred.
Les mer om prosjektet her >>