Laber politisk interesse for grunninntekt i Norge

Laber politisk interesse for grunninntekt i Norge

Følgende er et litt forlenget kronikkutkast som ikke nådde opp i Dagsavisens debattredaksjon. Dessverre blir grunninntekt oppfattet som lite interessant i norsk politisk ‘mainstream’. Det er arbeidslinja som gjelder her til lands! Signalene om mindre restriktive regler for arbeidsavklaringspenger og uføretrygd kan likevel tolkes som en svak tilnærming til grunninntekt, men med atskillig lavere forutsigbarhet og trygghet i tillegg til mye høyere administrative kostnader.

Tekst Georg Espolin Johnson

I en artikkel i Aftenposten 15. september 2020 refererer Nina Witoszek fra en samtale med den innflytelsesrike britiske sosiologen Anthony Giddens, hvor han uttalte at «en gang virket grunninntekt som en utopisk ordning, men plutselig er den en del av nesten alle regjeringers agenda». Det er fristende å legge til ‘bortsett fra den norske’, og det er lite som tyder på dette vil endre seg med ny regjering.

I det følgende refererer jeg til flere innlegg i Dagsavisen fra de siste ukene som alle trekker opp problemstillinger som inviterer til diskusjoner om grunninntekt, uten at tema berøres i noen av dem, formodentlig fordi det ikke anses som relevant. Mange mener at arbeidsmoralen vil brytes ned av å motta inntekt man ikke først har gjort seg fortjent til. I tillegg antar mange at grunninntekt vil bli alt for dyrt.

Det er vanskelig å finne dokumentasjon for noen av antakelsene, som heller bør betegnes som hardnakkede myter. Det er ikke plass til å imøtegå dem inngående her, men i et innlegg 4. oktober skriver nyvalgt Stortingsrepresentant og Nav-ansatte Marian Hussein: «Min erfaring er at når folk blir pressa til et minimum, så går de under», som også er tittelen på innlegget. Uten økonomisk trygghet «klarer du ikke å motta kurs om hvordan du skal komme deg ut i arbeidslivet». Mange undersøkelser underbygger Husseins erfaring. Grunninntekt dreier seg ikke om å ’gi bort’ penger og frita folk fra å ta ansvar for egne liv. For de fleste er tvert imot økonomisk trygghet og forutsigbarhet forutsetninger for å lykkes med å ta ansvar for egne liv. «Når folk har en stabil bosituasjon, og vet hvordan de skal betale mat og strømregninger, da klarer de å søke seg jobb», skriver Hussein.

Aktivitetsplikt?
Kobberstikk, ukjent opphav. Wikimedia Commons.

Njål Petter Svensson og Randi Reese i Forening for sosialt arbeid peker i et innlegg 27. september (Sosialtjenesten i Nav som lavterskel rådgivningstilbud) på at «115.000 barn i Norge vokser opp i familier med vedvarende lavinntekt», men at forebyggende sosialt arbeid likevel i liten grad har vært i fokus. Slike tiltak vil utvilsomt ha effekt, men vilkårsfri grunninntekt ville løst problemet. I tillegg til den direkte økonomiske effekten, viser forsøk at det vil frigjøre initiativ, pågangsmot og aktivitetspotensial.

I et innlegg 20. september (Omsorg fra de nærmeste) påpeker Nadia Olonkin at selv om Norge i en UNICEF-rapport kommer best ut når det gjelder gode oppvekstvilkår, er vi langt fra best hva gjelder psykisk helse hos unge. Hun viser til at «en lang rekke fagfolk frykter at de lange dagene i barnehagen allerede fra ett års alder, kan være en medvirkende årsak». Uansett hvor gode ordninger vi allerede har, er det lett å se at nødvendig omsorgsbehov for de minste ofte må gå på bekostning av kravene fra jobben. Det finnes sterke helse- og velferdsbaserte begrunnelser for at nære omsorgsmuligheter for de aller yngste bør bedres. Grunninntekt ville løst utfordringen.

I et innlegg 28. september (En stor blindsone) setter seniorrådgiver i Nav Anthony C. Caffrey, advokat Olav Lægreid og bedriftsrådgiver Hans Christian Smith fingeren på samfunnsøkonomiske følger av at «store mengder restarbeidsevne havner i frivillig sektor». Det opplyses at frivillig sektor har «et årlig bruttoprodukt på rundt 60 milliarder kroner, og verdiskapingen ligger på omtrent det dobbelte – allerede før det ulønnede arbeidet er tatt med». I samme avis viser administrerende direktør i Virke, Ivar Horneland Kristensen, til at verdien av frivillig arbeidsinnsats og tjenester fra ideelle aktører er anslått til kr 195 milliarder i 2018 (La sivilsamfunnet bygge landet). Det kan legges til at regjeringens pårørendestrategi og handlingsplan fra desember 2020 fastslår at pårørende yter nær halvparten av all hjelp til syke og eldre her i landet.

At ulønnet verdiskapning regelmessig underslås i samfunnsøkonomiske analyser, gir ikke uten videre Caffrey og medforfattere rett i at «samfunnet går glipp av verdiskaping i milliardklassen». Guy Standing, professor i developmental studies ved University of London og varm forkjemper for grunninntekt, viser til at først i det 20. århundre ble ubetalt arbeid omgjort til ikke-arbeid. Uten ulønnet arbeid ville Norge stanset opp. Som forfatterne påpeker, mottar mange ulønnet arbeidende uføretrygd, men det er også mange som ikke gjør det. Tallene ovenfor antyder at det burde de. Grunninntekt ville vært en mer rettferdig og mye enklere ordning.

Jeg er enig med Caffrey & co i at «det ville vært en god begynnelse å endre tenkemåten om hvordan vi måler verdien av restarbeidsevne». For egen del vil jeg tilføye at det er grunn til å stille spørsmål ved hvordan vi forstår begrepet ‘arbeid’ overhodet.

I et innlegg 21. september (Til de rødgrønne: Dette er det enkelt å bli enige om) gratulerer direktør Dag Sandvik i arbeidsgiverforeningen for vekst- og attføringsbedrifter de rødgrønne med valgseieren og presenterer tre forslag til kommende regjering for «å gjøre arbeid mulig for alle». I en kommentar 4. oktober til Caffrey, Lægereid og Smith hevder imidlertid Bent Brenna at «elefanten i rommet» er at det ikke finnes jobber til alle som kan og har lyst. Han spør «hvordan den norske stat skal sortere/velge ut mennesker med funksjonsnedsettelser og/eller andre utfordringer mht. arbeid» og slår fast at mange ikke har «reell arbeidsevne i forhold til de krav som stilles i arbeidslivet».

Selvfølgelig skal det tilrettelegges for at flest mulig kan få lønnet arbeid, men Brennas «elefant» er reell og kommer sannsynligvis til å bli stadig tydeligere. Legediagnostisert sykdom har utspilt sin rolle som meningsfylt krav for rett til en trygdeytelse. Grunninntekt ville yte rettferdighet til de som av forskjellige andre grunner ikke oppnår stabil ansettelse og i dag ender som fattige. Det ville hindre innelåsing i en passiviserende sykerolle hvor frykt for å miste en trygdeytelse stimulerer til å skjule funksjonsevne heller enn å ta den i bruk. Får man en 60 % stilling som man mister igjen etter ni måneder, har man dokumentert arbeidsevne, og da skal det litt til å overbevise Nav om at man likevel er minst 50 % arbeidsufør på grunn av sykdom.

Det foreligger god dokumentasjon på at grunninntekt frigjør initiativ og øker aktivitet — ikke bare til lønnet arbeid, men også til annen samfunnsnyttig aktivitet som vi i tråd med ovenstående ikke vil klare oss uten. Dagens samfunn har en helt annen dynamikk enn da menn sto for kjernefamiliens inntekt og fikk gullklokke etter lang og tro tjeneste. I en artikkel om et pågående forsøk med grunninntekt i Wales skriver professor Stephen Fairclough at det er på tide å akseptere at dagens system har brutt sammen og at et sikkerhetsnett for alle er nødvendig i framtiden.

I tillegg til å frigjøre arbeidskraft vil grunninntekt føre til store innsparinger som følge av forenklinger og redusert byråkrati. Som sagt tar mange for gitt at grunninntekt vil bli for dyrt, men i en artikkel i Le Monde Diploimatique fra 2004 nevner Vegard Velle ikke mindre enn syv nobelprisvinnere i økonomi som har uttalt seg positivt til forskjellige former for samfunnslønn. En av dem er Milton Friedman, som har uttalt at økonomenes grunnleggende oppgave «er å utvikle alternativer til eksisterende politikk og å holde dem levende og tilgjengelige inntil det politisk umulige blir politisk uunngåelig». Behovet for endringer nærmer seg nå politisk uunngåelig. En annen av de syv nevnte nobelprisvinnerne, James Meade, har uttalt at «ingenting blir politisk mulig med mindre det først blir foreslått og diskutert av en organisert gruppe mennesker».

Min oppfordring til påtroppende regjering er at den initierer og organiserer diskusjonen!

Addendum
Med henvisning til Hurdalsplattformen melder Dagsavisen 14. oktober at «Alle AAP-mottakere sikres stønad ut året». Påtroppende parlamentarisk leder i AP, Rigmor Aasrud, beskriver gruppa som sårbar med behov for en rask løsning: «Det viktige er at vi sikrer at folk har en trygg inntekt. Dette handler om å ta vare på folk.»

Konstituert arbeids- og tjenestedirektør i Nav, Sonja Skinnarland, bekrefter at «mange personer […] står i en uavklart situasjon og risikerer å miste hele inntekten». Hun informerer om alternative ytelser med aktivitetsplikt, men unnlater å nevne at slike ytelser er irrelevante for mange, i tillegg til at forskning har vist at aktivitetsplikten uansett er effektløs.

Mimir Kristjánsson refererer til at «regjeringen skal innføre en aktivitetsreform for mottakere av arbeidsavklaringspenger og uføretrygd, slik at de som kan jobbe noe, gis en jobbgaranti som sikrer reell mulighet til å kombinere trygd og arbeid».

Hvis AP virkelig mener at det sentrale med inntektssikring er «å ta vare på folk» og samtidig har på trappene aktivitetsreformen som Kristjánsson viser til, er det vanskelig å forstå hvorfor grunninntekt ikke er et sentralt begrep i debatten.

Artikkelforfatteren er veileder for rådgivende leger i Nav.

Artikkelen ble først publisert på grunninntekt.no 25. oktober 2021.

Torggata Blad er et kompromissløst uav-hengig blad og nettmagasin – en humoristisk, systemkritisk og informativ utgivelse som sparker til venstre og høyre, oppover og nedover og midt i balla.

Pr. 2020 er Torggata Blad et forum for en fargerik forsamling av bidragsytere med varierende interesser og orientering. Det er en rar og forhåpentligvis skjærende stemme i koret av norske magasinutgivelser.

Torggata Blad ble grunnlagt i 2003 av
Bror Wyller (Forfatter og lege)

Torggata Blad er støttet av:

Privatlivets fred

Informasjon om Torggata Blads bruk av cookies. Leser du denne teksten, har du samtykket i at det er satt  informasjons-
kapsler i din nettleser.

Vi  bruker Torggata Blad som en plattformfor for et prosjekt om stordata Privatlivets Fred.
Les mer om prosjektet her >>