Borgerlønn

bokomtale

Borgerlønn

Journalistene Ingeborg Eliassen og Sven Egil Omdal er åpne med at de – til tross for at de selv ikke kunne ha tenkt seg å jobbe mindre – er svært positivt innstilt til ideen om borgerlønn. Hovedmålsettingen deres med å skrive boka har først og fremst vært å skrive en bok som bidrar til å sette debatten om borgerlønn høyt oppe på den politiske dagsorden, snarere enn å være et ensidig partsinnlegg.

Tekst Hege Vadstein

Om boka virkelig har blitt den debattvekkeren den var ment som, eller om den ble forbigått i stillhet da den ble gitt ut i 2018, er uvisst, men boka vitner uansett om et godt stykke nøkternt og balansert journalistarbeid. Velskrevet, interessant og overraskende er den også; og etter hvert som stadig nye problemstillinger settes under lupen gjennom boka, blir man nysgjerrig på hvordan det vil ende. Hva vil den endelige konklusjonen bli? Vil forfatterne skifte standpunkt?

Boka starter med å se på hvordan arbeidsmarkedet er i ferd med å forandre seg, både på grunn av raskt økende robotisering og som følge av nye oppdragssystemer der arbeidsgiveren er en app som f.eks. Uber og Foodora (plattformøkonomi/gig-økonomi). En stor gruppe av de som henter inntekten sin fra slike systemer, blir kalt nettarbeidere. De er gjerne tilknyttet flere online oppdragsformidlerplattformer og løper fra mini-oppdrag til mini-oppdrag, og – som så mange i det nye arbeidslivet, der fast ansettelse tilhører sjeldenhetene – tjener de færreste nok til å kunne dekke grunnleggende levekostnader.

Forfatterne gir ordet til forskere, politikere, fagforeningsledere og andre som har sterke meninger om arbeidslivet og dets framtid. Meningene om vi skal frykte robotene eller ikke, er mange. Noen påpeker at det vil oppstå fullstendig kollaps i arbeidsmarkedene verden over den dagen vi virkelig kan ta i bruk selvkjørende biler, mens andre har slått seg til ro med at det hittil ikke har skjedd noe kritisk når teknologiske nyvinninger, som f.eks. spinnemaskinene eller datamaskinene, har blitt tatt i bruk. Noen arbeidsoppgaver blir overflødige, men det dukker alltids opp nye.

Særlig interessant finner jeg kapittelet som drøfter om et land kan ha råd til å innføre borgerlønn, og i så fall hvordan det skal løses – noe som vil være ulikt fra land til land. Det blir nokså tydelig at de som i utgangspunktet er imot borgerlønn, regner på helt andre måter enn de som er for. Hvilke finansieringsløsninger som har blitt framført med størst kraft, har også påvirket utfallet av de folkeavstemningene som i ulike land har vært avholdt om borgerlønn.

I Norge var Venstre positive til en forsøksordning med borgerlønn i partiprogrammet sitt i 2017, men droppet det i 2019 da de konkludert med at skattebyrden vil bli for høy for den gjennomsnittlige lønnsmottakeren, og dermed være et altfor upopulært forslag. (Vi kan tilføye at de ved stortingsvalget i 2021 har tatt forslaget inn i programmet igjen.) Den tidligere greske finansministeren, Yanis Varoufakis, formulerer tankegangen med skattebyrdeulempen slik: «Jill ønsker ikke å arbeide og betale skatt for at Jack skal motta borgerlønn og samtidig slippe å jobbe.»(1) Det finnes imidlertid andre måter å finansiere borgerlønn på enn å øke inntektsskatten. I Alaska utbetales et årlig beløp, hentet fra overskuddet i oljenæringen, til samtlige innbyggere. Når et selskap tjener penger på en fellesressurs som f.eks. olje, kalles skatten som selskapet må betale til staten for grunnrenteskatt (kortform: grunnrente/ressursrente/grunnleie). I Norge er grunnrenten på fortjeneste fra oljeutvinning på 55 %, på vannkraft er den på 37 %, mens på lakseoppdrett er den på 0 %. Slike og andre lignende skatteglipper mener forfatterne at i større grad kan trekkes inn i debatten når man undersøker om man har råd til borgerlønn. Også fellesskapsgenererte ressurser som stordata må ses på i dette lyset.

Disse synspunktene får de støtte i fra professor i økonomi, Kalle Moene, som også trekker fram andre fellesskapsressurser som bedriftseiere og aksjespekulanter skor seg på uten å måtte betale noe for det. Sammen med flere andre økonomer mener han at den økonomiske veksten verden har opplevd de siste tiårene, ikke kommer fra det fysiske arbeidet vi legger ned, eller kapitalistenes kløktige investeringer, men er snarere en avkastning av at generasjonene før oss har investert i forskning, utdanning og utvikling av stadig bedre maskiner. Menneskeheten akkumulerer en kollektiv viten som nye ingeniører og investorer drar nytte av når de skaper dagens produkt. Denne kunnskapen har de fått gratis. Kalle Moene kaller det «fellesskapets inntekter» og påpeker en rekke usynlige samfunnsforhold vi alle bidrar til å opprettholde, og som gir norske bedriftseiere og tekno-gründere utgangspunktet de trenger for å lykkes: fravær av krig, sjeldne arbeidskonflikter, utstrakt tillit mellom folk og lavere grad av kvinnediskriminering enn tidligere.

Borgerlønnsforsøk har vist at de fattige blant mottakerne ikke jobber mindre, men snarere mer hvis de får muligheten.

I tillegg til en bredere og mer omfattende bruk av grunnrenteskatt vil hindring av skatteflukt (overskuddsflytting) kunne være en god kilde for finansiering av borgerlønn. I en rapport som tidligere ansatt ved Skatt Sør i Tønsberg, Gregar Berg-Rolness, har skrevet for Tax Justice Network Norge, viser han at den norske stat gikk glipp av 100 milliarder kroner på grunn av skatteflukt i 2016. I tillegg kommer 28 milliarder som unndras gjennom arbeidslivskriminalitet, og som myndighetene i liten grad prioriterer å strafforfølge.

En annen form for beskatning som stadig flere begynner å finne interessant, deriblant tidligere nevnte Yanis Varoufakis, er skattelegging av aksjetransaksjoner. Når man ser hvordan rikdom hoper seg opp i hendene på big-tech-gründere som Bezos og Zuckerberg, og samtidig registrerer hvor skjevt forbruksskatt (moms) og bompenger rammer, er det lett å tenke seg at dette med aksje-skatt er et smart spor å forfølge – enten det er for å finansiere borgerlønn spesielt, eller kun for å motarbeide økonomisk ulikhet generelt.

Mange av de borgerlønnseksperimentene som blir beskrevet i boka, viser interessante og overraskende positive resultater. Noe av det jeg fant mest tankevekkende gjaldt en satsning i USA der inntektene fra et digert kasino ble utbetalt som en kontantstøtte til urbefolkningsfamilier som bodde i området. Selv om den årlige utbetalingen kun var på 6 000 dollar per person, og til tross for at de færreste valgte å jobbe mindre, ble fattigdommen halvert på fem år. Graden av atferdsproblemer sank med 20 %, småkriminaliteten sank merkbart og karakterene på videregående skole steg tilsvarende. Ti år etter etableringen av kasino-borgerlønnen fant forskerne som hadde fulgt prosjektet fra starten, at jo yngre barna til støttemottakerne hadde vært da ordningen ble etablert, jo større var gevinsten i form av lavere kriminalitet og høyere utdanning. Forklaringen på denne positive utviklingen fant forskerne ikke i pengene i seg selv, men i det faktum at bedre økonomi gjorde det lettere for foreldre å være nettopp foreldre: «Svarene fra både foreldre og barn viser at foreldrene fikk et bedre forhold til barna etter at den ekstra inntekten kom.»

I tillegg til å framprovosere nye tanker om samfunnsøkonomi, skattelegging og reorganisering av samfunnet, viser boka hvordan diskusjonen om borgerlønn også kan bidra til at det tenkes nytt om arbeid og om koblingen mellom arbeid og lønn.

Andre borgerlønnsforsøk har vist at de fattige blant mottakerne ikke jobber mindre, men snarere mer hvis de får muligheten. Unntaket er kvinner med små barn og unge under utdanning. Begge disse gruppene velger å bruke mer tid på barn og studier, to aktiviteter som ikke slår ut umiddelbart på brutto nasjonalprodukt, men som ikke er uten betydning for et lands framtidige økonomi.

I tillegg til å framprovosere nye tanker om samfunnsøkonomi, skattelegging og reorganisering av samfunnet, synes jeg denne boka viser hvordan diskusjonen om borgerlønn også kan bidra til at det tenkes nytt om arbeid og om koblingen mellom arbeid og lønn. Mye arbeid i den hjemlige sfære – som barnepass og stell av pleietrengende eldre – har aldri blitt, og blir fortsatt ikke, lønnet, men er ikke uten verdi av den grunn. Mye av det som regnes som arbeid i dag, ville ikke ha blitt ansett som arbeid for 100 år siden – spesielt ikke arbeid som ikke bidrar til noe som helst (pseudoarbeid) – eller arbeid som er kontraproduktivt og bidrar til at vi ødelegger naturen rundt oss.

«Das Schlaraffenland», ca. 1570, av Pieter Brueghel den eldre. Wikimedia Commons.

Neste gang jeg leser denne boka, skal jeg fortløpende tegne opp et kart som viser alle de ulike variantene og beveggrunnene for borgerlønn (samfunnslønn/grunninntekt) osv., for jeg var virkelig ikke klar over at det fantes så mange sympatisører – og med så ekstremt ulike ideologier. På skalaen fra høyre til venstre finner vi kjente navn som de markedsfundamentalistiske økonomene Friedman og Buchanan, som selvsagt er motivert av å redusere statlig inngripen og fagforeningenes makt, samt Jeff Bezos, som trolig ser for seg at borgerlønn kan være et kjekt grep for å få staten til å betale mesteparten av lønna til Amazons underbetalte lagerarbeidere. Så har vi miljøvernerne som håper borgerlønn kan fungere som en brekkstang for å endre folks livsstil og prioriteringer: mer fritid istedenfor høy lønn og høyt forbruk. En annen gruppe av borgerlønnsforkjempere omfatter de som enten på vegne av seg selv eller andre ønsker seg andre velferdsordninger enn de nåværende ydmykende og behovsprøvde.

Høyresidemotstanderne er redd for at borgerlønn vil føre til utbredt døgenikteri, mens venstresidemotstanderne bl.a. frykter at en borgerlønn vil avvikle de differensierte velferdsordningene man har brukt mange år på å kjempe fram.

Også motstanderne i de ulike politiske leire er omtrent symmetriske i sine motargumenter, påpeker forfatterne: Høyresidemotstanderne er redd for at borgerlønn vil føre til utbredt døgenikteri, mens venstresidemotstanderne bl.a. frykter at en borgerlønn vil avvikle de differensierte velferdsordningene man har brukt mange år på å kjempe fram. Mange frykter også at den vil svekke fagbevegelsen fordi mottakerne av borgerlønn ikke vil utgjøre noen homogen, faglig gruppe som kan kjempe sammen. Resultatet, mener disse motstanderne, vil bli at borgerlønnen til slutt vil bli presset ned på et mikroskopisk nivå, fordi forhandlingsmakten vil forsvinne et sted på veien.

Selv om jeg fortsatt har sterke sympatier for ideen om borgerlønn etter å ha lest boka, har den bidratt til at jeg har fått øye på en god del fallgruver på veien fram mot en evt. innføring av borgerlønn. På oversiktskartet som jeg planlegger å tegne opp neste gang jeg leser boka, skal en god del av variantene markeres med varselskilt; bl.a. de som vil bruke borgerlønn til å oppnå økt makt for de rikeste ved fagforeningsknusing og/eller til å trøste-passivisere en misfornøyd underklasse for å dempe sosial uro og stimulere til forbruk i vekstøkonomien. Og motsatt vil kartfeltene til de som vil bruke borgerlønn til å føre samfunnsmaskineriet ut av vekstøkonomiens spor, samt sørge for en mer rettferdig fordeling, rett og slett bli utsmykket med party-emojis. Å være for eller imot borgerlønn er litt som å være for eller imot forskning – begge deler kan ha både svært gunstige og totalt ødeleggende konsekvenser – blir min konklusjon etter å ha lest boka.


Borgerlønn
Ingeborg Eliassen og Sven Egil Omdal
260 sider
Res Publica
2018 (i pocketutgave 2019)


Noter
1) Sitatet om Jill og Jack er ikke representativt for hva Varoufakis mener om borgerlønn, så han får komme til orde en gang til: «En vanlig myte fremmet av de rike, er at verdiene blir produsert individuelt før de blir kollektivisert av staten gjennom skattelegging. I realiteten har verdiene alltid blitt produsert kollektivt og så blitt privatisert av de som hadde makt til dette: den eiendomsbesittende klassen. Jordbruksland og såkorn, den førmoderne formen for kapital, ble utviklet kollektivt gjennom slitet til generasjoner av landarbeidere, verdier som jordeierne så ranet til seg. I dag inneholder hver eneste smarttelefon komponenter som er utviklet på grunn av ett eller annet tilskudd fra offentlige myndigheter, eller via allmenningen av felles ideer. Det har aldri blitt betalt noe utbytte til samfunnet for disse bidragene.» (Hentet fra boka.)

I stedet for ny skattlegging foreslår Varoufakis at et offentlig eid fond, vederlagsfritt bør motta en viss prosent av aksjene hver gang et nytt selskap noteres på børsen, som kompensasjon for alle de offentlige investeringene som private bedrifter drar nytten av.

Torggata Blad er et kompromissløst uav-hengig blad og nettmagasin – en humoristisk, systemkritisk og informativ utgivelse som sparker til venstre og høyre, oppover og nedover og midt i balla.

Pr. 2022 er Torggata Blad et forum for en fargerik forsamling av bidragsytere med varierende interesser og orientering. Det er en rar og forhåpentligvis skjærende stemme i koret av norske magasinutgivelser.

Torggata Blad ble grunnlagt i 2003 av
Bror Wyller (Forfatter og lege)

Torggata Blad er støttet av: