Drømmen om sosial harmoni

Drømmen om sosial harmoni

I denne artikkelen sammenligner Stein Lillevolden borgerlønn-utopien med Thomas Mores «Utopia», og minner om at godene i Mores velordnede Utopia-samfunn tilkom kun hvite, frie menn, og forutsatte utnyttelse av slaver og kriminelles tvangsarbeid.

Tekst Stein Lillevolden

Tresnitt fra 1518-utgaven av Thomas Mores «Utopia».
Wikimedia Commons/Universitätsbibliothek Basel.

Mange borgerlønnsforkjempere presenterer dette som et columbi egg hvor noen enkle økonomiske grep kan opprette sosial harmoni gjennom å løse samfunnsproblemer som fattigdom, arbeidsløshet, sosiale forskjeller, kriminalitet, kapitalismens utbytting eller sviktende sammenhengskraft mellom mennesker i et samfunn i økonomisk og politisk omveltning. Borgerlønn har vært diskutert med skiftende intensitet i over 500 år, helt siden renessansens humanister som Thomas More tok til orde for økonomiske sikring av alle som en nødvendig del av et rasjonelt organisert samfunn. More beskrev i boken «Utopia» i 1516 menneskers kreative evner til å endre samfunnet, noe som fortsatt inspirerer til grenseløs tenkning og frihetskamp. Nå bygget det More’ske utopiske samfunnets verdiskapelse riktignok på at slaver og kriminelles tvangsarbeide tok seg av det fysiske slit, slik at det kun var hvite menn som ble regnet som utopiens verdige borgere. I så måte ligner hans verdensorden på dagens globaliserte apartheid-økonomi.

Formålet med utopistenes borgerlønn var først og fremst å hindre kriminalitet, ved at de eksistensielle nødvendigheter var dekket, for å sikre sosial ro og trygghet. I dagens stadig mer high tech overvåkingssamfunn dukker samme kriminalitetshindrende begrunnelse for å sikre eksistensen mot dem som ikke er en del av produksjonen, men sjeldent med større innsikt i hva som fører til kriminalitet enn hos de første utopister. Til tross for begrepet borgerlønns nesten selvforklarende innhold, har det gjennom tidene blitt tillagt totalt forskjellig innhold ut fra ulik plass i samfunnet.

Yt etter evne, få etter behov
Tradisjonelle marxisters «vitenskapelige sosialisme» vil ganske bestemt avvise å være utopister, men selv gamle Karls økonomiske analyse, basert på den historiske materialisme, inneholder innslag av utopiske drømmer når han skal antyde hvordan det mest utviklede nivå av sosialisme etter revolusjonen vil fungere. Samfunnsutviklingen under kapitalismen er underlagt klassemotsetningene mellom det menneskelige arbeid til de som produserer og den eierklassen som har eiendomsrettens makt til å stjele overskuddet, gjennom at arbeiderne alltid skal levere den merverdi som kapitalistene danner deres kapital fra. Når revolusjonen så opphever utbyttingen av arbeiderklassen fra kapitalistenes eiendomsrett til produksjonsmidlene, vil klassemotsetningene forvitre og det dannes et samfunn kun med det nødvendige arbeid, og ikke mer slit for å skaffe mer overskudd til eierne. Marx’ devise «Fra enhver etter evne, til enhver etter behov» er en forutsigelse av en form for borgerlønn i et sosialt harmonisk samfunn hvor alle utvikler tilværelsen i fellesskap. «Yt etter evne, få etter behov» er fortsatt en god parole for borgerlønn, men etter at den absolutt nødvendige russiske revolusjon ble pervertert av leninisme og stalinisme, og mens den «reelt eksisterende sosialisme» i øst ble et mareritt av et undertrykkelsesapparat, ble likelønn et av makthavernes kyniske midler til å begrunne alle materielle mangler. Derfor er ikke borgerlønn nødvendigvis en parole som fenger i øst-stater som tidligere var underlagt Sovjetunionens kontroll, eller i dagens Kina for den saks skyld.

Korona-lønn
Den tussegamle diskusjonen om borgerlønn fikk et overraskende oppsving på de mest oppsiktsvekkende steder under den pågående korona-pandemien. Selv USA ble tvunget til å overføre statlige midler, selvfølgelig mest til landets næringsliv, men også avse en håndfull mynter til de mange som ble kastet ut i arbeidsløshet, for at økonomien ikke skulle gå helt i stå. Her i Danmarks neo-liberale økonomi kunne vi, for forbrukets skyld, ta ut låste feriepenger og oppsparte midler som egentlig var båndlagt frem til pensjonsalder, noe som ga meg mulighet til å kjøpe meg to nye MacBooks og mye annet moro, så jeg tankeløst bidro til verdens klimamessige og økologiske undergang for å holde næringslivet i gang. Mange land har i ulik grad kompensert tapt arbeidsfortjeneste under nedstengningen av samfunnene, men i hovedsak har hjelpepakkene gått til eierne av produksjonsmidlene og disses begrensede vilje til å dele med de som står faktisk for produksjonen. De med løsere eller ingen tilknytning til arbeidslivet fra før ble ikke regnet med, og har blitt de helt store tapere ved korona-kompensasjon rundt omkring i verden, så disse økonomiske tilskuddene er likevel svært langt fra tankegangen med borgerlønn.

For prekariatet er det alltid en fare for at en borgerlønn ikke vil gi større trygghet enn dagens støtteordninger.

Milton Friedmans frihet
Borgerlønn kan være så mangt og er ikke nødvendigvis så radikal i politisk og økonomisk tenkning som den gjerne oppfattes i Norge. Selv den mest reaksjonære av alle økonomer, den ultraliberalistiske nobelprisvinneren Milton Friedman, som i tillegg til hensynsløs laissez faire-kapitalisme og pengemakt blant annet støttet det fascistiske militærkuppet i Chile for å knuse fagforeninger og «frigjøre» økonomien, var også forkjemper for en slags borgerlønn finansiert av det han kaller negativ inntektsskatt. Her skulle de med solid økonomi, og som derfor ikke behøvde hjelp fra felleskassen, få tilbake inntektsskatten de hadde innbetalt til eget forbruk og kjøpefest. Som med alt annet Milton Friedman stod for, var ikke hans borgerlønnsideer opptatt av fattige og trengende, men de rikes frihet til ikke å måtte bry seg om de ulønnsomme, og selvfølgelig at utbytterne ikke skal frykte fattiges kriminalitet mot borgerskapets stjålne materielle verdier. Det finnes mange høyreorienterte og kapitalismevennlige borgerlønnsteorier, og særlig rundt hva man skal gjøre for å passivisere de som ikke lenger er nødvendig for produksjonen og samfunnets tjenesteytelser.

Lev mer
Den internasjonale organisasjonen The Basic Income Earth Network (BIEN) samler mange, både mer liberale, men også overklasseforkjempere, for en grunnlønn for alle, for deres egen frihet til å tjene alt man kan over dette uten å skulle betale for mye skatt. Den norske avdeling av BIEN har mer pyntelig utjevnende foreslått at en borgerlønn i Norge skal være 2,5G – altså to og en halv ganger grunnbeløpet i folketrygden som i dag er 106.399 kroner, så deres borgerlønn blir ca. 266.000 kroner til betingelsesløs utbetaling til alle som bor i landet.

På den lettere anarkistiske side har det vært mange teorier for borgerlønn i et automatisert, arbeidsfritt samfunn i Norge. Anarko-kapitalisten, investoren og eier/redaktør av finansavisen Dine Penger, Christian Vennerød, var tidlig ute med boken «Arbeid mindre – Lev mer» i 1982, hvor han stjal mye fra de danske humor-anarkistene «Sammenslutningen af Bevidst Arbejdssky Elementer (SABAE)» og overførte dette til Dine Pengers ikke fullt så festlige hyperkapitalistiske tenkning. Vennerød regnet ut at hvis alle over 16 år fikk utbetalt 50 000 kroner i 1982-kroner (noe som utgjør ca. 160 000 i 2021-kroner) vil dette tilsvare omtrent en tredjedel av det daværende bruttonasjonalproduktet BNP, men samtidig vil det man sparer på arbeidsløshetstrygd, sykepenger etc. kompensere for en god del av den ellers så svært knappe borgerlønnen han foreslår. Garantilønnen gjør at folk kan redusere arbeidstiden, og de som har det han kaller «fornøyelsesarbeid» kan avløse noe av det tunge rutinearbeid, slik at han på forskjellig vis beregner seg ned til en nødvendig arbeidstid på mellom 4 og 7 timer i uken.

Prekariatet
Innenfor BIEN-nettverket har særlig professor ved University of London, Guy Standing, mannen bak prekariat-begrepet for underklassen av løsarbeidere og vikarer, betydd mye for en langt mer radikal tilnærming til borgerlønn. Guy Standing har vist hvordan stadig mindre deler av samfunnsøkonomien er basert på arbeid, mens veksten har kommet innen fast eiendom, aksjer og andre former for kapitalinntekt. Dette har skapt en svært sårbar økonomi, hvor økende antall ender i en utrygg og uforutsigbar tilværelse, og hvor en stadig større del av befolkningen skyves ut i prekariatet – mennesker i en prekær livssituasjon uten fast arbeid og forutsigelig inntekt. Standing er klar på at borgerlønn er det eneste som kan redde vårt samfunn hvor større deler av befolkningen er uten rettighetene fra trygg ansettelse og inntekt.

Et liv på permanent borgerlønn blir neppe et bekymringsløst og fritt liv, så lenge en er avhengig av politikeres velvilje og samfunnets overskudd fra automatisert produksjon.

Piketty
Interessen for borgerlønn fikk i fjor et stort oppsving da den liberale middelklassens yndlingsøkonom Thomas Piketty påpekte nødvendigheten med tiltak for å utligne ulikhet i samfunnet, samtidig som man bekjempet verdens klimakatastrofe. Piketty foreslår i boken Kapital og Ideologi at alle får borgerlønn pluss et etableringstilskudd på 120.000 euro (ca. 1,2 millioner norske kroner) på deres 25 års fødselsdag. Piketty tar utgangspunkt i hvordan beskatningen av de aller rikestes formue i dag er grovt lavere satt enn formuesbeskatningen av middelklassens formuer. Med økt formueskatt og arveavgift, kombinert med en særlig hard beskatning på CO2-utslipp, kan det overføres en grønn borgerlønn til alle som har inntekt på under 60 prosent av gjennomsnittslønnen. Pikettys overføring av penger til lavtlønte innebærer likevel en risiko for at dette blir en støtte for de bedrifter som betaler deres medarbeidere en elendig lønn, og dermed bidrar til å presse lønningene ytterligere nedover. Det er alltid de sterkeste som definerer hvem i samfunnet som koster for mye og derfor må skjæres ned. Krav om full beskjeftigelse i fornuftig arbeid som ikke utbytter natur og mennesker er en bedre vei frem, enn å bygge på fordelingsnøkler av overskuddet i et naturmessig og umenneskelig utbyttingssamfunn. Norges fortsatte oljeutbytting gir selvfølgelig muligheter for borgerlønn, men bygger fullstendig på rovdrift av natur og klima. Det som fremstår som et columbi egg kan fort utvikle seg til et råttent egg med dagens brutale hyperkapitalisme og voksende ulikhet, opprettholdt av stadig mer maktesløse politikere som dyrker ideologien om at alle har like muligheter. Dette er et samfunn som ikke har plass til hjemløse, syke, nedbrutte og gale, og hvor samfunnets sikkerhetsnett får stadig større huller. Dette kan gjennomtvinge former for borgerlønn, uten at det blir et trygt og konfliktløst samfunn.

Borgerlønn mot kontrollskader
Ideen med borgerlønn er langt fra at vi ikke skal arbeide, men at en skal kunne velge mer fleksibelt, etter hvor mye lønnsarbeid som behøves i forskjellige livsfaser. Nå er de færreste i en livssituasjon hvor vi kan velge noen ting som helst for å holde oss i live, så deler av borgerlønnsbevegelsen har ofte vært middelklassepreget, hvor man alltid har en sosial trygghet i bakhånd. For prekariatet, alle i prekære situasjoner som samfunnets marginaliserte og utstøtte fra produksjonen, er det alltid en fare for at en borgerlønn ikke vil gi større trygghet enn dagens støtteordninger. Det mest positive kan være mindre overvåkning, kontrolltiltak, tvangsarbeide i unødvendige arbeidsoppgaver og press for å finne nytt arbeide. Det kan være håp om at de mest utsatte ikke vil stå så alene når spørsmålet om nedskjæringer og reguleringer kommer opp ved de tilbakevendende økonomiske kriser, fordi sterkere grupper også vil være del av borgerlønnen.

På den annen side vil presset mot borgerlønnen komme fra skattebetalere og ikke minst de sterkeste «lov og orden»-grupperinger i borgerskapet som mener pisk er viktigere enn gulrot i sosialpolitikken. Borgerlønnstakere vil ikke ha styrken fra en fagbevegelse, vil ikke ha streikerett og måtte forholde seg til populistiske og skiftende politikere, i stedet for et økonomisk forhandlingssystem med styrken av streik i bakhånd. Borgerlønn kan risikere å skape en ny form for fattigdom, med lavt satt basislønn for å øke overskudd og senke skattenivået. Borgerlønn kan derfor være en usikker vei hvis den isolerer store deler av befolkningen utenfor arbeidsmarkedet og ikke kjempes frem gjennom styrken av organisasjoner og fagforeninger. Andre har argumentert på More-aktig vis for reduksjon av behovet for kriminalitet, rus og umulig livssituasjon. Tanken om betingelsesløs borgerlønn for å forhindre de fysiske og psykiske skadene av det enorme kontroll- og kravsapparatet NAV utgjør for stigmatiserte, pressede, utsatte og utstøtte mennesker, inneholder viktig menneskeinnsikt og samfunnsforståelse som det må bygges videre på. Derfor skal ikke tankene om borgerlønn avvises, men det skal sikres rammer som hindrer sårbarheten overfor økonomiske kriser og populistiske politikere.

Tech-gigantene frykter samfunnet de har skapt
I de kommende år er det sannsynlig med mere teknologisk påført arbeidsløshet på grunn av automatisering og robotteknologi, samtidig som fattige deler av verden blir brukt til lønnsdumpingsområder, hvor produksjonen skjer i sweatshops under slavelignende forhold, slik vi ser Apple, Samsung og andre store innen høyteknologisk industri faktisk i stor grad benytter seg av klassisk utbytting av manuell arbeidskraft. Dagens hyperkapitalisme avler ulikhet på nivå med mellomkrigstidens spekulasjonsøkonomi frem til krakket i 1929. Ikke overraskende er mange innen dagens tech-giganter de fremste forkjempere for borgerlønn, i engstelse over det samfunn de selv har skapt gjennom automatisering og ren slavedrift, og gjennom utflyttingen av industrien til land med autoritære regimer som ikke har noen forbehold i den økonomiske utbyttingen av arbeiderne.

Borgerlønn kan i denne situasjon være med på å forsterke de nykolonialistiske mekanismer som allerede finnes, hvor produksjonen, forurensningen og det manuelle arbeid overlates til mennesker i sør. Når en av den nye tech-kapitalismens verste profitører, Amazons stifter Jeff Bezos, uttaler seg positivt om behovet for statlig garantert borgerlønn, er det selvfølgelig noe som ligger under. De lave lønningene og horrible arbeidsforholdene i Amazon er det groveste eksempel på det som har fått betegnelsen «Working Poor», med så lav lønn at de må løpe fra den ene deltidsjobb til neste for å klare seg. De får ikke lån i banken fordi de ikke har fulltidsarbeid, ingen pensjonsoppsparing, ingen trygghet ved sykdom. Et samfunn som garanterer grunnlønnen vil nok passe Bezos godt mens han bruker sitt mega-overskudd til å leke astronaut, i stedet for å dele overskuddet med de som produserer det.

Gig-økonomi
I mange av de digitale arbeidsplasser med internettstyrte arbeidsoppgaver er ikke folk lengre ansatt, men er registrert som sin egen arbeidsgiver. Vi kjenner det fra «selvstendige» Wolt-sykkelbud som leverer mat fra restauranter ut til folks hjem, eller Uber-taxisjåfører som betaler avgift for å få oppdrag fra Uber-sentralen, men som er «selvstendige næringsdrivende» og ikke ansatte, og derfor ikke har arbeidstidsbegrensninger eller rettigheter ved sykdom, eller de «selvstendige» som sleper og henter inn sparkesyklene på natten for oppladning, og plasserer dem ut igjen neste dag for lav stykkpris. Denne privatiserte freelancer-økonomien er i enorm vekst og blir ofte betegnet som Gig-økonomi, et uttrykk som er lånt fra musikkindustrien, hvor musikere betales pr. spilleoppdrag – the Gig – og ikke har noen rettigheter. Stadig større deler av samfunnet har blitt slik gig-økonomi. Borgerlønn kunne kanskje gi trygghet for de som løper fra den ene deltidsjobb til neste, men det er fare for at borgerlønn kan fremme enda mer rettighetsløst arbeidsliv, uten reell sosial og økonomisk trygghet.

Et liv på permanent borgerlønn blir neppe et bekymringsløst og fritt liv, så lenge en er avhengig av politikeres velvilje og samfunnets overskudd fra automatisert produksjon. Det er stor fare for at borgerlønnen vil bli lavere enn de rettigheter man i dag har i Norge. Oljefondet, eller pensjonsfondet, er også en form for borgerlønn som skal sikres ved fortsatt oljeutvinning og tilsvarende CO2-utslipp, og ikke minst Norges aggressive spekulasjon i aksjer og eiendom. Dette gjør at Norge er en svært aktiv produsent av ulikhet og klimaskader i verden. Er det en akseptabel form for «sosial harmoni» og trygghet? Burde ikke oljefondet, hele pengebingen, i stedet brukes aktivt til å endre verden, fattigdommen, flyktningsituasjonen og klimakrisen?

Utopier i skyggenes dal
Jeg innledet med borgerlønnen slik den var beskrevet i Thomas Mores Utopia. Dagens utvikling av verden er langt fra utopien, men et sted hvor de mest ubehagelige ting i Mores fantasisamfunn er virkeliggjort. Han beskrev også tvangsarbeid for kriminelle og slavegjorte arbeidere som en grunnleggende del av samfunnets produksjonsmidler. Produksjon ved mer eller mindre slavegjorte og grovt utbyttede mennesker i ny-industrialiseringen av land i sør er i dag en dominerende faktor i verdensøkonomien. Daglig er vi en del av den økende globale ulikhet, der arbeiderklassen i sør utbyttes på en måte vi skal tilbake til industrialiseringen av Europa og USA for å finne maken brutalitet til.

Tresnitt fra 1518-utgaven av Thomas Mores «Utopia». Wikimedia Commons/The Folger Shakespeare Library.

Teknologiutviklingen har medført en industrialisering av periferien som vi, før murens fall og innføringen av den nyliberale verdensøkonomi ikke trodde var mulig, da en mente disse landene bare ville forbli råstoffleverandører. 80 prosent av verdens industriarbeidere er nå i sør, mens nord i stor grad avindustrialiseres og overlates til High Tech-kapitalistene. Dette har betydd en total endring av verden, med Kina som det mest åpenbare eksempel. Likevel er det slik at min ganske knappe dagslønn tilsvarer kanskje en ukes lønn i Kina, så jeg kan fortsatt kjøpe billige varer fra sør, som igjen gir mulighet til langt større materielt forbruk enn hva som hadde vært mulig hvis alt var produsert til vestlige lønninger. Dette er oppskriften på en økologisk katastrofe! Og slavearbeidet i sweatshops, barnearbeid og forferdelige arbeidsforhold utbytter den internasjonale arbeiderklasse til det ytterste. Forbruker-velferden i nord drar daglig fordel av denne katastrofekursen, når vi med vår lønn kan kjøpe et produkt skapt gjennom rovdrift på mennesker og tilsvarende rovdrift på naturressurser i sør.

Borgerlønn har mye for seg når det gjelder å fjerne moralismen, NAV-forfølgelsen og marginaliseringen av folk som er utstøtt fra produksjonen i det høyteknologiske samfunnet i vår del av verden, men det skal kraftige virkemidler til for å hindre at vi ikke bare kastes ut i enda større forbruk og villere rovdrift på verdens ressurser og mennesker. Det er ingen nasjonale snarveier til rettferdighet og sosial harmoni i en så grovt ulik verden!

Torggata Blad er et kompromissløst uav-hengig blad og nettmagasin – en humoristisk, systemkritisk og informativ utgivelse som sparker til venstre og høyre, oppover og nedover og midt i balla.

Pr. 2020 er Torggata Blad et forum for en fargerik forsamling av bidragsytere med varierende interesser og orientering. Det er en rar og forhåpentligvis skjærende stemme i koret av norske magasinutgivelser.

Torggata Blad ble grunnlagt i 2003 av
Bror Wyller (Forfatter og lege)

Torggata Blad er støttet av:

Privatlivets fred

Informasjon om Torggata Blads bruk av cookies. Leser du denne teksten, har du samtykket i at det er satt  informasjons-
kapsler i din nettleser.

Vi  bruker Torggata Blad som en plattformfor for et prosjekt om stordata Privatlivets Fred.
Les mer om prosjektet her >>