En, to, tre; Airbnb!
Hvordan få en levelig økonomi som uføretrygdet?
Her får du en rekke tips som ligger godt innenfor regelverket, men som krever en enorm ståpåvilje og arbeidsinnsats.
Tekst Klara Freidig Illustrasjon redaksjonen
NB: Oppskriften som her presenteres egner seg ikke for hvem som helst. Er man uføretrygdet pga. fysiske plager, er man logisk nok forhindret fra å gjennomføre min metode, som er så fysisk krevende at jeg sovner i det samme jeg legger hodet på puten, uansett tid på døgnet. Den egner seg derimot spesielt godt for ressurssterke personer med personlighetsforstyrrelse. De kan nemlig ha meget høy arbeidsevne, men er – både på grunn av sitt svingende følelsesliv og pga. samfunnets usle fordommer – uønsket i arbeidslivet. Men arbeid er så mangt, og det meste arbeidet som gjøres i verden, gjøres utenfor det formelle arbeidslivet. Mye arbeid kan også utføres alene. Da er det ikke rom for så mange mellommenneskelige utfordringer, som er det vi personlighetsforstyrrede sliter spesielt med. Vi som i tillegg har autoritetsfobi eller sosial angst, slipper dessuten å føle oss overvåket av sjefer og kolleger når vi arbeider helt på egenhånd.
Som 100 % uføretrygdet får du etter de nye trygdereglene som gradvis ble implementert i perioden 2014 til 2018, kun lov til å tjene 40 000 kr i året oppå trygden. Dette er lite, men absolutt bedre enn ingenting. Jeg får utbetalt rundt 18 000 kr i uføretrygd i måneden når skatten er trukket fra. 2000 kr ekstra hver måned oppå trygden utgjør mye. Det kan f.eks. være nesten en hel måneds matbudsjett. Jeg har det siste tiåret alltid hatt en viss lønnsinntekt utover trygden, spredt utover på 5-6 småjobber. Før 40 000-kronersgrensen var et faktum, stabiliserte arbeidsinntekten min seg på rundt 25 000 kr i året brutto. Men det er ikke den ordentlige lønnen fra min lilletå innenfor arbeidslivet jeg skal skrive om i denne teksten, glem de pengene fra nå av: Selv totalt utenfor det ordinære arbeidslivet fins det måter å kunne få enda mer å rutte med på, og nå vil jeg gi deg de beste tipsene jeg har lært meg etter et langt og hardt voksenliv med dårlig råd.
La oss begynne med det aller simpleste: Jeg samler tomflasker som dukker opp på min vei. Dette gir meg rundt 500 kr ekstra i året. 500 kr er 500 herlige kr. Videre så har jeg trumfkort, noe som gir meg drøyt 1000 kr tilbake på konto årlig etter handleturene mine i Norgesgruppens butikker. Da er vi oppi 1500 kr totalt.
Dernest vasker jeg huset for en gammel mann en gang i måneden, og for dette får jeg 6000 kr i året. 6000 kr fra hver oppdragsgiver er maksgrensen for at slike småjobber kan regnes som en skattefri vennetjeneste. Det vil si at har man flere vaskejobber, kan man tjene 6000 kr i året på hver jobb, og fremdeles holde seg innenfor begrepet vennetjeneste. Jeg har bare én oppdragsgiver, men 6000 kr + 1500 kr er 7500 kr ekstra å rutte med i året.
En tilsvarende ordning er det i organisasjonen jeg passer katter gjennom. Alt det formelle ordnes gjennom dem, men lønnen betales direkte fra oppdragsgiver til oppdragstaker, og den årlige grensen er fremdeles 6000 kr i året fra hver oppdragsgiver til hver oppdragstaker. På grunn av korona har det vært lite kattepassing de to siste årene, men i 2019 tjente jeg ganske nøyaktig 6000 kr til sammen fra alle katteeierne. Og 7500 kr + 6000 kr = 13 500 kr ekstra å rutte med i året skattefritt.
Om sommeren plukker jeg bær til den store gullmedalje. Det er en avslappende hobby hvor tankene kan vandre fritt. Jeg har flere plukkesteder jeg oppsøker år etter år for å nyte den gode sommerroen jeg finner der. Av bærene lager jeg saft og syltetøy, og det jeg ikke klarer å konsumere selv, selger jeg til venner og bekjente. Er jeg ivrig nok, tjener jeg 2500 kr på dette hver sommer, når jeg har trukket fra kostnadene til sukker og konserveringsmiddel. Med det er jeg oppe i 16 000 kr ekstra i pengekassen årlig!
Men nå kommer jeg til den virkelig store gullgruven: Airbnb. Her er det mye penger å hente! Et viktig moment her er at å leie ut via Airbnb passer ikke for alle mennesketyper, og en forutsetning er jo at man har en ekstra soveplass å leie ut. Jeg har hele to ekstra soveplasser i boligen min i en koselig dobbeltseng på loftet, og en av livsdrømmene mine før jeg ble syk, var dessuten å ha mitt eget gjestehus.
Airbnb startet opp i 2008. Jeg startet ikke med Airbnb før nå i 2021, og da var det minst syv år siden jeg hadde hørt om utleieordningen. Nå som jeg er godt i gang, gremmer jeg meg over at jeg ikke fikk ut fingern før, for jeg tenkte nemlig på det i mange år før jeg våget. Grunnene er for det første at jeg var redd for å være singel kvinne når det kom single menn på besøk. Airbnb har ikke noe system hvor man kan utelukke det ene kjønnet, eller eventuelt diverse nasjonaliteter man «ikke liker». For det andre var jeg redd for skader på inventaret. En venninne av meg som leide ut hele leiligheten sin på Airbnb en helg, opplevde nemlig at gjestene ikke visste hva et skjærebrett var, og derfor presterte å skjære opp brødet direkte ned i benkeplaten.
Inntektsgrensen på 40 000 kr i året gjelder kun lønnsinntekt, men Airbnb-utleie regnes som kapitalinntekt.
Men diverse omstendigheter i livet mitt våren 2021 gjorde altså at jeg endelig våget å ta sats og starte som bed- and breakfast-vertinne. Så lenge jeg selv bor i boligen min og er tilstede nesten hele tiden, kan jeg iallfall passe på at gjestene ikke gjør skade på inventaret. Noen nesten-skader har det riktignok vært, bl.a. en kinesisk dame som ikke skjønte konseptet skyvedør, og dermed klarte å hekte av hele døren og skrape den ned i gulvet. Ikke ga hun beskjed heller, bare lot som ingenting. Jeg har for øvrig også hatt en mannlig gjest som sjekket inn og så uteble den første natten, men som neste natt tok med seg en thaidame i sengen. Jeg oppdaget det klokken seks neste morgen, da han prøvde å smugle henne ut av huset nesten helt lydløst… Airbnb har i sitt anmeldelsessystem heldigvis en åpning for at man kan gi beskjed om hvem man ikke ønsker å huse en gang til. Mannen på sin side var harmløs, bare en riktig Pikenes Jens, men jeg kan jo ikke risikere å bli tatt for å være hallik heller! Redselen for at det kunne bli skummelt for meg med single menn i huset, har bortsett fra dette tilfellet blitt gjort til skamme frem til nå.
Men la oss gå over til det økonomiske aspektet, som er de fleste utleiernes hoveddrivkraft, også min. Hvor mye man kan tjene på Airbnb avhenger selvsagt av hvor i landet man bor, men jeg bor sentrumsnært i en stor by, og er dermed godt stilt. Jeg tar rundt 400 kr i grunnpris og 200 kr ekstra i døgnet for en ekstra person. Ved å dele boligen min med fremmede rundt halvparten av nettene, og med litt variasjon i antallet gjester, utgjør denne businessen cirka 7000 kr ekstra i måneden inn på konto. Jeg må her igjen minne om at inntektsgrensen på 40 000 kr i året kun gjelder lønnsinntekt. Airbnb-utleie regnes som kapitalinntekt. Denne forskjellen i beregning antar jeg bunner i at alle landets borgere skal ha rett på uføretrygd ved langvarig sykdom, også de som vasser i penger fra før. Men ordningen gir således noen kjærkomne smutthull som man kan nyte godt av.
Av kapitalinntekt skal man skatte 22 %. For Airbnb-utleie skal man skatte 22% av 85 % av totalinntekten. De 15 prosentene fratrekk på toppen er pga. slitasje på møblement og bolig. Man kan derimot ikke trekke noe fra på strømregningen, selv om kostnaden øker når flere personer skal dusje og lage mat. Ekstra strømkostnader må man som Airbnb-vert bake inn i leieprisen. Men med 7000 kr i brutto leieinntekt, vil det uansett si at jeg sitter igjen med rundt 5500 kr per måned. Foreløpig har jeg ikke drevet med Airbnb mer enn noen måneder, og etterspørselen er neppe den samme på vinteren som på sommeren. Hvis jeg ganger månedsinntekten med 8 istedenfor med 12, har jeg forhåpentligvis ikke tatt for hardt i. 5500 x 8 = 44 000 kr ekstra i året fra Airbnb. 16 000 kr + 44 000 kr = 60 000 kr. Wow! Jeg går fra å ha 230 000 kr å rutte med etter skatt til å ha hele 290 000 kr. Det utgjør en ganske så stor forskjell. Økningen i nettoinntekt er på 26 %! Og hvis jeg da legger til at 140 000 kroner av de 230 000 kronene var faste utgifter som boliglån, strøm, forsikring og kommunale avgifter, og leseren med det merker seg at jeg dermed i utgangspunktet kun hadde 90 000 kr årlig til å bruke på mat, klær, transport, oppgradering av boligen og alle andre tenkelige utgifter og forlystelser, så tilsvarer økningen på 60 000 kr i året formidable 67 %!
Men Airbnb er beinhardt arbeid! Det er opp tidlig om morgenen for å lage frokost til gjesten(e), jeg har nemlig frokost inkludert. Så kan man håpe at de sjekker ut før tiden, men en sistetid for utsjekk må settes, og jeg har satt den til kl. 10. Mellom kl. 10 og kl. 16 støvsuger jeg, vasker sengetøy og håndklær, rengjør baderommet til de nye gjestene og tar en velfortjent pust i bakken når alt arbeidet er unnagjort. Så er det å atter være tilgjengelig mellom kl. 16 og 22 for nye gjester, og helst må jeg være tilgjengelig for bagasjedumping før kl. 16 også. Stort sett ordner dette seg greit. De som benytter seg av Airbnb-tjenesten, ser ut til å være veldig skikkelige mennesker. Det eneste virkelig frekke spørsmålet jeg har fått, er fra en som lurte på om de kunne overnatte to stykker selv om de bare betalte for en.
Noe av det jeg tenker mest på, er at utestengelsen fra arbeidslivet som voksen må være en slags mekanisk fortsettelse av utestengelsen fra klassefellesskapet som barn.
Livet mitt er blitt veldig enkelt etter at jeg begynte med Airbnb. Hver dag har fått en mening, jeg har blitt en arbeidsmaskin. Og jeg har heldigvis alltid likt å jobbe, jeg har bare ikke fått lov til å være med på laget før. Aldri før har jeg følt at jeg har kommet så til min rett som menneske. Dette er noe jeg behersker, og det er svært tilfredsstillende å se de daglige resultatene, både i form av fornøyde gjester og i form av inntekter på kontoen. Nå lurer jeg aldri på hva jeg skal drive med om dagene, for gjøremålene står i kø, det gjelder bare å få unnagjort det mest presserende gjøremålet først. Jeg har dessuten nesten ikke tatt smertestillende etter at jeg startet opp med Airbnb. Ikke fordi jeg ikke har vondt i kroppen min mer, men fordi det er så travelt at jeg ikke rekker å fokusere på det.
Det blir også mindre tid til grubling, men litt rekker jeg fremdeles å tenke. Og det jeg tenker mest på, er at utestengelsen fra arbeidslivet som voksen må være en slags mekanisk fortsettelse av utestengelsen fra klassefellesskapet som barn. Det er flokken som skyver ut de elementene som ikke passer helt inn. Den evige survival-en av de fitteste. Jeg tenker at selv om jeg ikke er fittest, så er jeg fit nok. Hvordan skal man som tilsidesatt enkeltindivid kunne bryte dette mønsteret? Det begriper jeg ikke. Det må noen grunnleggende samfunnsendringer til, for utestengelsen fra arbeidslivet gjelder flere og flere. Snart er vi så mange utenfor at de innenfor er i mindretall! Jeg føler meg som en fremmedkulturell i eget land, som en hardtarbeidende innvandrer som ikke har fått forsyne seg først av matfatet, men som har måttet kjempe med nebb og klør for å karre til seg noen av smulene som blir igjen etter de privilegerte. Bare den hvite huden min kamuflerer meg blant de innfødte.
Jaja. Selv på smuler kan man bli mett, bare man får i seg mange nok. For første gang i livet har jeg så god økonomi at jeg innenfor visse rammer kan kjøpe det jeg vil! Jeg har hatt det trangt så lenge at alt dette materielle gir meg en enorm glede. Det er godt å gjøre det fint i hjemmet sitt, og attpåtil oppleve at noen andre har glede av det også. Og sannelig får man prøvd sine sosiale ferdigheter også som Airbnb-vert, så kanskje jeg slett ikke er så håpløs som arbeidslivet vil ha det til? Mens jeg har jobbet med denne teksten, har jeg attpåtil blitt utnevnt til superhost! Airbnb er noe jeg virkelig kan anbefale til alle som går med en liten hotelleier i magen. Det er flott å kunne være sin egen sjef, og det utenfor det ordinære arbeidslivet!
