Alle skal med
Borgerlønn er en idé som er veldig demokratisk, og i praksis er det en solid plattform for et humanistisk samfunn. Borgerlønna vil bli det gulvet hvor alle står fritt og trygt i samfunnet.
Tekst Arvid Sivertsen
Vi har jo ganske lenge hatt ei prøveordning. For ikke lenge siden valgte vi ut 169 kvinner og menn som får en raus gasje og kontor med sekretær midt i hovedstaden. Ikke behøver de å bry seg nevneverdig om boligmarkedet heller. Disse 169 utvalgte har heller ingen krevende stillingsinstruks, de skal stemme som de får beskjed om og jobbe for å bli gjenvalgt. De som har vært med i denne prøveordninga har stort sett klart seg bra. Når veggene blir revet og innsynet øker, har det vist seg at de som faller utenfor ikke håndterer rusmidler og spretne damerumper. Ja, også en og annen småsvindler. Men alt oppsummert blir man ikke verre enn resten av samfunnsborgerne ved å motta gasje uten arbeidsplikt. Borgerlønn er med andre ord en suksess.
En tenkt måte å ordne dette på er at alle borgere over 18 år får en «grunnstønad» på 3G (G er grunnbeløpet i folketrygda). Per dags dato utgjør 3G 319 197 kr i året. Dette er ikke noen svimlende sum for den enkelte, men jeg ser jo høyrefolks øyenbryn fly gjennom pannebrasken av forskrekket bekymring. Men de kan slappe helt av. Ei ordning med borgerlønn vil føre til at andre støtteordninger, i milliardklassen, vil falle bort.
Så kan folk velge å jobbe mer eller mindre utover dette skattefrie bunntilskuddet. Av all inntekt ut over borgerlønna skal det betales 25 % skatt, borgerlønna opphever alle fradrag. Og bikker man 10G i samlet inntekt blir borgerlønna lagt til skatten, den blir altså betalt tilbake av de som tjener mest.
I et samfunn hvor de få arbeidsplassene som er igjen etter inntoget av roboter ofte er deltidsstillinger, kan de som ønsker klare seg med 2 ganger 20 %-stilling og ikke fly seg forderva mellom fire eller fem. I de tunge yrkene innen pleie og omsorg vil dette gi langt mindre slitasjeskader og altså spare fellesskapet, og ikke minst menneskene, for både penger og lidelse.
Kreativiteten i samfunnet vil òg blomstre og skape opplevelser og arenaer for mennesker som får utfolde seg sjøl og verden rundt. Noe som selvfølgelig vil være enormt viktig for både fysisk og mental helse. Det finnes ikke en dårligere måte å organisere et samfunn på enn å lage et økonomisk betinga utenforskap.
Så får heller arvinger som ønsker seg et veldedighetssamfunn og ikke en blomstrende velferdsstat blåse i barten og brumme i skjegget.
