Vannliljers villedende skjønnhet
Novelle
Tekst Dyveke Moe Foto Wikimedia Commons
Jeg kjenner hånden hans på ryggen mens vi går sammen til broen. Vannliljer er spredt rundt på innsjøen og gløder svakt i mørket fra lyset fra dansende feer. Når vi er nærme nok til at feene ser oss flyr de sin vei, og innsjøen blir nesten borte i mørket, bare så vidt synlig i det bleke måneskinnet og lyset fra vår brennende fakkel. Lyset reflekteres i sølvdolken som henger fra lærbeltet mitt. Siden Henrik ga den til meg på bryllupsdagen vår har jeg alltid hatt den med meg. Dolken er smidd av dverger, med intrikate detaljer av blomster på skaftet, og minner meg på hvor omtenksom Henrik kan være. Jeg ser på dolken og smiler. Hånden min finner hans mens vi rusler videre mot broen. Skoene våre lager dype spor i snøen som knaser under føttene våre.
Vi stopper på midten av en liten bro, over innsjøen med vannliljer. Magiske blomsterblader og snøflak daler ned rundt oss. Det tunge stoffet i vinterkjolen min danser i vinden, og jeg trekker hatten min lenger ned over ørene. Jeg snur meg for å se på Henrik, som allerede ser på meg. Vakkert gyllent hår og intense øyne gjør at kinnene mine blir røde, og jeg gjemmer ansiktet i ullskjerfet mitt. Selv om det virker umulig blir blikket hans mer intenst, og han lener seg sakte nærmere. Vi har kysset før, det får meg alltid til å miste pusten.
Jeg lukker øynene og står på tå. Skjegget hans kiler fjeset mitt når leppene våre møtes. Hendene hans griper om midjen min, og jeg lener meg mer mot han, før hendene hans uten forvarsel kaster meg fra broen.
De brennende øynene hans er det siste jeg ser før vannet omslutter meg.
Vannet er bitende kaldt, og det føles som om blodet mitt blir til is mens jeg panisk slår armene mine rundt meg. Det tar ikke lang tid å oppdage at noe beveger seg under meg, sakte, på en måte som gjør det tydelig at det ikke er bekymret for at byttet skal rømme. Et skrik sitter fast i halsen min og jeg bruker bena til å sparke meg opp mot overflaten. Skapningen under meg hoster, eller kanskje det er en grusom latter. Jeg vil ikke finne ut av svaret. Jeg er nesten ved overflaten. Jeg strekker meg, frosne fingre så vidt over vannoverflaten, når jeg føler små, klamme hender gripe hardt rundt halsen min. Presset fra hendene tvinger meg nedover, lyset fra månen blir svakere og svakere mens vi synker ned i innsjøen. Jeg begynner å gå tom for luft. Boble etter boble tvinger seg ut av halsen min, og selv i det dypeste mørket, alene med et monster, er instinktet mitt å slutte å kjempe. Verden blir mørkere, og jeg kan ikke se fingrene mine lenger. Vannliljene blokkerer alt lys, og røttene deres floker seg rundt føttene mine mens jeg dras dypere ned.
Jeg kan se formen til skapningen, og sparker den, jeg prøver å rive meg løs, men synet mitt blir svakere jo mer jeg kjemper imot. Hodet mitt dundrer, og lungene mine skriker. Sparkene mine blir svakere og svakere, til de stopper helt, og det eneste jeg gjør er å flyte på bunnen av en kald innsjø.
Langt oppe, forbi det mørke vannet, kan jeg se omrisset av Henrik. Jeg bruker min siste luft til å skrike til han, så høyt jeg kan. Lungene mine brenner mens de sakte fylles med vann, men jeg vil at han skal angre. Luftbobler flyter mot overflaten. Jeg ser at han snur seg vekk, før han ikke er der lenger.
Jeg vil ikke at det skal være det siste jeg ser. Jeg nekter. Jeg vil se blomster, soloppgang, og folket mitt igjen.
Med all kraft jeg kan samle, halvparten av det ren vilje, griper jeg sølvdolken. Dens magiske sølv skinner selv i mørket, og skapningen vrir seg vekk og gjemmer seg bak steinene på bunnen. Skapningen har grønne, mørke gjeller, og kroppen er dekket av et tykt lag slim. Tennene er spisse og råtne, og skarpe gule øyne stirrer urolig på dolken min. Jeg vifter dolken frem og tilbake. Armen min er så kald at det føles som om jeg beveger en stein. Jeg prøver å svømme til overflaten før skapningen legger merke til at jeg er for svak til å bruke dolken ordentlig.
Opp, opp, opp. Vannliljene skjermer seg fra kniven når jeg svømmer forbi med brennende lunger og et svakt hjerte. Månen skinner på meg når jeg bryter overflaten.
Kroppen min skjelver av smerte og kulde. Jeg hiver etter pusten og hoster opp vann. Alt verker, og huden min har en svak blålig farge.
Jeg kan se han, på andre siden av broen. Henrik snur seg og ser meg, med åpen munn og store øyne. Som om han ser et spøkelse. Jeg drar meg selv mot broen. Vekk fra vannet. Fingrene mine griper om snø og stivfrossen jord. Det kjennes nesten varmt i forhold til innsjøen. Jeg dytter meg selv opp og støtter meg mot siden av broen. Jeg stirrer tilbake på Henrik, med forakt og glødende hat i blikket.
«Hvordan kunne du?» spør jeg. Stemmen min er raspete og sår. Jeg vil skrike til han. Jeg vil føle meg mektig og i kontroll, men det tar alt jeg har å ikke stamme. Jeg skjelver, og hjertet mitt slår raskere enn vingene til en kolibri. Jeg tar et siste skritt mot broen, og holder armene mine rundt meg.
Henrik venter med å svare. Han tar et forsiktig skritt tilbake. Månen lyser ned på oss, og stjernene lener seg nærmere for å lytte. Han puster dypt inn og begynner å snakke. Hvert steg jeg tar mot han gjennom den tykke snøen er tungt.
«Ikke vær dramatisk», sukker han. «Det var det beste å gjøre i denne situasjonen.»
Jeg rister på hodet. Vanndråper faller ned fra håret mitt.
«Du er for ung til å være dronning, til å styre landet ved min side. Vi, jeg og min far, ville at du og jeg skulle gifte oss for å forene våre land.» Jeg er stille. Jeg kan se pusten min foran meg. Henrik gir meg et lite smil, og fortsetter å snakke. Han virker likegyldig, nesten lettet over å endelig kunne si sannheten.
«Jeg har noen hjemme. En kvinne på min alder. Som jeg bryr meg om.»
Jeg skjelver. Støvlene mine er fylt til randen med iskaldt vann.
«Du er så ung, Nereida. Du vet ingenting om kjærlighet, eller hvordan du styrer et land.»
Han babler, noe han aldri har gjort før, og det passer han ikke. Men jeg ser at han er ærlig. Han tror på det han sier. Jeg vil at han skal stoppe å snakke. Hvert ord han sier skjærer i hjertet mitt.
«Det er ikke din feil. Du forstår det ikke, men det er bare sånn det er.» Øynene våre møtes, og jeg tar et skritt nærmere han. Et skritt til, og så er jeg nærme nok til å ta på han. Nevene mine er stramme, og dolken min er klemt i venstre hånd. Jeg smiler svakt. Jeg strekker armen ut, og tar hånden hans i min egen. Han smiler tilbake, men det ser mer ut som en grimase. Fjeset hans har en svak oransje glød fra vår nesten utbrente fakkel. Jeg kaster meg framover og inn i armene hans. Tårer renner ned ansiktet mitt, og de faller så raskt at jeg ikke får puste. Han stivner til, før han klemmer meg tilbake. Armene hans holder rundt meg, som mot et barn stryker han hånden over håret mitt.
«Det trenger ikke være vanskelig. Du kan flytte til tantene dine, i skogen. Hør på meg, snille. Det er best om du lar de voksne ta seg av viktige ting som dette.» Han høres fornøyd ut. Han tror han har vunnet.
Hans tale om ansvar stopper brått når jeg stikker dolken min i magen hans. Bevegelsen er skarp og hard. Jeg drar ut kniven og ser opp på Henrik. Munnen hans er åpen i sjokk og hendene hans flyr mot såret. Han tar et skritt tilbake fra meg.
En siste tåre faller ned fra kinnet mitt. Jeg lener meg tilbake og ser opp på han. Dolken er dekket i mørkt, rødt blod. Jeg skyver kniven inn i magen hans igjen og ruller den rundt i hånden min før jeg drar den ut. Det er andre gang jeg har sett han overrasket.
Blod renner ut fra såret, og den hvite skjorten hans blir sakte, men sikkert rød. Han hoster voldsomt og faller ned på kne.
«Jeg skal hilse faren din», håner jeg. «Nå, ha litt respekt for dronningen din, og dø fort.» Jeg har aldri snakket til noen på denne måten før. Jeg kjenner et sterkt hat bygge seg opp inni meg, og jeg lar det bli der. Det virvler rundt i magen og sprer seg gjennom hele kroppen, til jeg skjelver av sinne, angst og ensomhet.
Varme tårer faller ned fra haken min og ned på bakken. De lander på Henrik sin kropp, og blander seg med blodet hans. Jeg går vekk fra han, jeg faller framover i mitt hastverk etter å komme meg vekk fra han, men reiser meg fort opp igjen. Røde hender renset av snøen.
Innsjøen forsvinner inn i natten mens jeg går mot slottet. Kanskje blir jeg gal, kanskje er jeg det allerede. Bak meg ligger Henrik og en utbrent fakkel. Feene i trærne gjemmer seg bak frosne blader, og jeg hilser mot dem.
Jeg tenker på alle løftene vi ga hverandre, og da han dyttet meg av broen. Han fortjente det. Dette er mitt kongedømme, og fra nå av hersker jeg alene, hjemsøkt av brutte løfter og frosne vannliljer.
