Sannhet og forsoning
Vi er alle avhengige av andres omsorg i faser av livet. Vi trenger at noen er der for oss. Et spedbarn overlatt til seg selv vil omkomme. Blir du hardt skadet, eller livstruende syk, er du avhengig av det helsevesenet kan by på av omsorg for å bli hel og frisk nok til å fungere som før.
Tekst Harald Lange Foto Åse Karlsen
Vi er alle avhengige av andres omsorg i faser av livet. Vi trenger at noen er der for oss. Et spedbarn overlatt til seg selv vil omkomme. Blir du hardt skadet, eller livstruende syk, er du avhengig av det helsevesenet kan by på av omsorg for å bli hel og frisk nok til å fungere som før.
Livet i det superliberale konkurransesamfunnet vil også med hyppighet føre til tildragelser som etterlater den enkelte fremmedgjort, redd og forvirra, med en følelse av å være jaget.
Da får man sterkt behov for en vennlig sjel som ser ens situasjon og med beroligende røst kan geleide en tilbake til et punkt i balanse. Fraværet av en betryggende omsorgsfaktor når man er i denne tilstanden kan føre til langvarige skader på unge, formbare sjeler. Den selvbekreftende opplevelsen av utenforskap og fremmedgjøring vil i mange tilfeller forsterke et adferdsmønster formet av frykt, forvirring og sinne, og kan i verste fall gi tragiske utslag av akutt paranoid schizofren forvirring. Her kommer samfunnet brutalt til kort på omsorgsvilje. Enklere enn å utvikle tjenestelinjer som kan fange opp forvillede sjeler på et tidlig tidspunkt er jo å avskrive dem som «ikke-mennesker», noe den dubiøse krigen mot «narkomane» har gitt handlingsrom for i 50 år.
Heller enn å forsøke å resosialisere, har vi valgt å henvise overgrepsofre og andre tilskadekomne til en vedvarende situasjon av konstante overgrep og krenkelser, og har utviklet en stor og ressurskrevende profesjonell nisje for effektiv forfølgelse av mistilpassede avvikere.
Vi kaller det likevel omsorg. Som i «rusomsorg», «kriminalomsorg» etc.
Omsorg mellom venner kan også anta tidvis tøffe former, i en tilspisset situasjon kan man finne på å gå til ytterligheter for å forhindre en venn fra å gjøre dårlige valg. De færreste vil legge seg på den statlige, repressive linja ovenfor sine venner og gjøre det til en oppgave å skulle terrorisere vennen til å bli «gagns menneske» gjennom å ødelegge alt hen prøver å skape og konstant påminne vedkommende om at hen er et dårlig menneske som ikke har fortjent noe annet enn tortur og isolasjon og andre straffelignende tiltak. De fleste skjønner jo at man ikke gjør vennen noen tjeneste på denne måten.
Ung må menneskeheten ennå være, når «vi» (samfunnet) fortsatt fester vår lit til systematiske overgrep som metode for å skape «gagns mennesker», eller terrorbombing som metode for å skape demokrati.
I stort og smått er det mye som skurrer i fortellinga om det «gode» samfunnet («før var det verre, men nå er alt bra, og sånn har det alltid vært») som vi er flaska opp med. Det er jo typisk norsk å være god, ifølge mor Gro. Følgelig må alt «vi» gjør være av det gode.
De siste årene har det norske selvbildet som en god og omsorgsfull nasjon slått betydelige sprekker og delvis gått i knas, etter avdekkingen av gjennomgående systematiske lovbrudd og rettskrenkelser i virksomhetene til Nav, Barnevernet og Politiet.
Now you got someone to boss around, make you feel big now. You drift until you brutalize, made your first kill now.
The Clash, «Clampdown»
For de mange som har vært utsatt for kriminelle overgrep fra de nevnte offentlige instanser gir det håp om en mulig bedring at flere nå kjenner til situasjonen. Den store frykten er at denne vissheten skal fortrenges og glemmes og at de fortsatt vil være prisgitt sine plageånder og det systemet som er laget for å ødelegge dem. (jfr. Beers POSIWID-tese: systemets hensikt er hva det gjør, verken mer eller mindre.)
Blant samfunnets «stebarn» er det ikke uvanlig å oppfatte seg selv som et mål for sosial krigføring. For mange har inngangen til en marginalisert tilværelse skjedd på bakgrunn av mer eller mindre tilfeldige tildragelser som ikke har vært pyntet med røde lys og varselflagg.
17-åringen som tar et trekk av en joint i et muntert lag er neppe klar over at dette kan være inngangen til et liv i utenforskap. Hvordan skal den unge lovende kunne forutse at hen etter helga vil bli varig stemplet som kriminell, bli utestengt fra studieplassen sin og for overskuelig framtid være et legitimt subjekt for grenseløs maktanvendelse i alle instanser?
Krigen mot samfunnets utstøtte og svakerestilte – for det er en krig – har pågått med stigende intensitet og nidkjærhet gjennom flere tiår før den i det siste tiåret har mistet mye av sitt momentum. Støtten fra det politiske etablissementet som tidligere har gitt vind i seilene og god bør har blitt kraftig redusert. Nå er det til og med legitimt å ytre seg kritisk om hvordan vi har basert vår samfunnsorden på en nådeløs forfølgelse av sosiale avvikere, og framtredende politikere, endog statsråder, har tatt til orde for å avslutte eksperimentet og få rusomsorgen over i mer siviliserte former. Det vil vise seg å ikke være gjort i en håndvending.
Alle felter i velferdspolitikken er gjennom de siste 40–50 årene utviklet med krigen mot «uønskede personer» som et grunnleggende premiss, og en eventuell reform i rusfeltet vil, i den grad den går i retning av å tilkjenne også «uønskede personer» grunnleggende menneskerettigheter, nødvendigvis utløse krav om nyorientering og reformer i alle ledd av politikken. Det må igjen åpnes for at det skal lønne seg å arbeide, og at dette ikke kun er en floskel som brukes når kutt i ytelsene til trygdede skal begrunnes. Det må åpnes for at de som i dag er varig utestengte fra boligmarkedet skal kunne tilbys en reell mulighet til å etablere seg med eget hjem, og ikke minst må alle gis tilgang på adekvate helsetjenester, også de som inntil nå ikke har vært ansett som berettiget til noe slikt.
Begrunnelsen for den nådeløse forfølgelsen av folk med avvikende preferanser og sosial profil har offisielt vært «signaleffekten», som er antatt å handle om å avskrekke sårbar ungdom fra å eksperimentere med ulovlige medikamenter. I realiteten handler den om å avskrekke Hvermannsen fra noensinne å ta et valg eller innta en posisjon som er problematisk for etablissementet på noe som helst vis. De slitne og utmagrede spøkelsene som drar seg gjennom en tøff tilværelse dag for dag mens de sykner og dør i offentlighet skal tjene som et eksempel på hvor galt det kan gå hvis man ikke følger hovedlinja til punkt og prikke.
Det har funka i årtier, men ikke nå lenger. Nå må det store ting til for å kunne fortrenge den nå utbredte vissheten om at vi som samfunn gjennom årtier har gjort oss skyldig i massive gjennomgående rettsovergrep mot noen prosent av befolkningen og kravet om dyptgående og radikale endringer i politikken som følger denne vissheten.
Merkelig nok er vi, som krigførende nasjon gjennom mer enn 20 år, veldig komfortable med krigen så lenge den foregår på et annet kontinent, men desto mer stressa når den bryter ut hos en nabo til naboen. Vi burde være minst like stressa over dramatikken i den sosiale krigføringen mot «uønskede personer» som foregår i våre egne byer og tettsteder. Selv om krigen mot det Christie kalte «den gode fiende», en fiende som ikke kan slå tilbake med noen grad av overbevisende kraft, har mistet mye av sin folkelige og politiske støtte pågår den fortsatt. Det er på høy tid å bringe den til en ende.
Etter avskaffelsen av apartheid-regimet i Sør-Afrika gikk nasjonen inn i en kollektiv terapi, ledet av erkebiskop Tutu for å helbrede skadene på samfunn og mennesker som det gamle regimet og dets kamp for overlevelse hadde påført. Medisinen var sannhet og forsoning.
