NATO og de 14 elefantene i rommet

NATO og de 14 elefantene i rommet

Om NATOs løftebrudd overfor Russland. Og: hva foranlediget egentlig de 14 NATO-utvidelsene i strid med løftet fra 1990? Kan det ha vært flere grunner enn den ene som vanligvis blir oppgitt, at landene søkte NATOs beskyttelse mot Russland? Ble de dyttet eller hoppet de inn i NATO?

Tekst Lars Birkelund Grafikk bingthink.com

«Hadde Hitlers hær i 1941 hatt så kort avstand til Moskva som i dag fra NATO-land til Moskva så ville sluttresultatet lett blitt et annet. I dag finnes det ikke noen Warszawapakt som ligger som en buffer mellom Russland og NATO. Russland har NATO på dørstokken. Det bekymrer ikke NATO, men det bekymrer russerne. De tenker historisk, og minnes sine store kriger. Disse krigene, der selve eksistensen til landet sto på spill, kom som innfall fra vest» – Arne Overrein i Vardøger 37/2018.

«Tenk dere det amerikanske raseriet om Kina skapte en stor militærallianse og så forsøkte å inkludere Canada og Mexico» – NRKs Gro Holm, september 2014, der hun siterer fra John J. Mearsheimers artikkel om hvorfor Ukraina-krisen er Vestens feil. Mearsheimer mener i likhet med mange andre at Russlands ‘anneksjon’ av Krim delvis var motivert av frykt for at halvøya ville bli brukt som NATO-base under det nye regimet. (https://www.nrk.no/urix/bidro-usa-til-krisen-i-ukraina_-1.11930196)

Det faktum at vi er villige til ikke å utplassere NATO-tropper øst for Vest Tyskland gir Sovjetunionen faste sikkerhetsgarantier.

– NATOs generalsekretær Manfred Wörner, 1990

En ærlig og oppriktig tilnærming til dette problemet kan ikke se bort fra at alle NATO-utvidelsene fra og med 1999, til sammen 14, er i strid med løfter NATO og NATO-lands ledere ga i 1990. Men så er det altså det både norske og vestlige politikere gjør, når de ikke bortforklarer det. Det vanligste argumentet fra norske politikeres side har vært at de landene som har blitt medlemmer av NATO fra 1999 var i sin fulle rett til sjøl å velge alliansepartner, og at Russland ikke har rett til å bry seg med det. Ja, men det er ikke alt man har rett til å gjøre som er klokt å gjøre. Og det at noen søker om medlemskap er ikke det samme som at NATO er nødt til å akseptere deres medlemskap, særlig på bakgrunn av løftet fra 1990. Når NATO sa nei til Russland, kunne de også ha sagt nei til Ukraina.

Mearsheimer er blant de som har sagt at ukrainsk NATO-medlemskap, eller et forsøk på det, ville føre til krig. Krigen i Ukraina har vart i åtte år, etter det vestlig-støttede kuppet der 22. februar 2014, da USA/NATO/EU klarte å skaffe et regime som søkte NATO-medlemskap (i det siste også EU-medlemskap). 24. februar 2022 fikk krigen en stygg og farlig opptrapping med Russlands invasjon.

«Det faktum at vi er villige til ikke å utplassere NATO-tropper øst for Vest-Tyskland gir Sovjetunionen faste sikkerhetsgarantier.» Slik lød det fra NATOs generalsekretær Manfred Wörner under en tale 17. mai 1990. (https://www.nato.int/docu/speech/1990/s900517a_e.htm)
Dette kan leses på NATOs hjemmeside den dag i dag. Det viser dessuten at NATO og vestlige politikere på det tidspunktet tok Russlands behov for sikkerhet på alvor. Nå vel 30 år etterpå har ikke det behovet blitt anerkjent i det hele tatt, til tross for at Russland i dag er langt svakere militært og økonomisk enn i 1990 og til tross for at NATO har nærmet seg Russland 14 ganger. Løftet ble gitt av flere sentrale personer:
«Deklassifiserte documenter viser at Sovjetledere fikk forsikringer mot NATO-utvidelser fra Baker, Bush, Genscher, Kohl, Gates, Mitterrand, Thatcher, Hurd, Major og Woerner.» «Ikke en tomme østover», lød det til og med fra James Baker, USAs utenriksminister i 1990 – National Security Archive med base ved George Washington Universitet i USA 12. desember 2017. (https://nsarchive.gwu.edu/briefing-book/russia-programs/2017-12-12/nato-expansion-what-gorbachev-heard-western-leaders-early)

Gro Holm igjen: «USAs utenriksminister James Baker spurte Gorbatsjov om han foretrakk ‘et forent Tyskland utenfor NATO, uavhengig og uten amerikanske styrker’, eller ‘et forent Tyskland innenfor NATO, ledsaget av forsikringer om at NATOs jurisdiksjon ikke ville flyttes en tomme østover fra dagens posisjon’. Gorbatsjov skal ha svart at ‘enhver utvidelse av NATOs sone er uakseptabel’. Møtereferatet ble sendt som hemmelig brev til Vest-Tysklands forbundskansler Helmut Kohl like før han skulle av sted for å treffe Gorbatsjov i Moskva. Kohl forsikret Gorbatsjov om at NATO ikke ville ekspandere, ikke engang til å omfatte Øst-Tyskland, og fikk deretter grønt lys til å starte prosessen med gjenforening. Men løftene holdt ikke lenge. Verken daværende president Bush eller etterfølgeren Bill Clinton hadde sans for den slags selvpålagte restriksjoner.»

Det er altså ikke tvil om at slike løfter ble gitt på forskjellige måter og av en rekke høytstående personer. Det ble riktig nok ikke laget en traktat av løftet. Men et løfte er vel uansett et løfte?
Jeg vil tro Sovjetunionen/Russland hadde så mye annet og mer presserende å bekymre seg for tidlig på 90-tallet at de ikke la vekt på å formalisere det. Men det var naturligvis mange som husket det når NATO allikevel begynte å utvide. Utviklingen utover på 1990-tallet og 2000-tallet gir grunn til å tro at løftet ble gitt for å berolige sovjeterne, slik at de lettere skulle akseptere gjenforeningen av Tyskland.

None legger vekt på at løftet ble gitt til Sovjetunionen, ikke til Russland. Men det kan knapt kalles et fikenblad av et argument. For Russland, eller for å være korrekt, Den russiske føderasjon, er Sovjetunionens juridiske etterfølger i verdenssamfunnet. Og det svekkede Russland hadde og har naturligvis større behov for sikkerhetsgarantier enn Sovjetunionen, særlig etter 14 NATO-utvidelser.

Tidligere forsvarsminister Robert Gates skrev i sine memoarer at det å ta med så mange av Sovjetunionens tidligere allierte så raskt i NATO etter unionens sammenbrudd var en tabbe.

Tyskland ble gjenforent 3. oktober 1990 og slik ble også det tidligere Øst-Tyskland, DDR, en del av NATO. Allerede da skjedde den første ekspansjonen østover. Polen, Tsjekkia og Ungarn ble invitert med i NATO i 1997, noe som ble effektuert i 1999. Pr. januar 2022 har det kommet til ytterligere 11 land slik at NATO har til sammen 30 medlemmer.

Tidligere forsvarsminister Robert Gates skrev i sine memoarer at det å ta med så mange av Sovjetunionens tidligere allierte så raskt i NATO etter unionens sammenbrudd var en tabbe. «Vi undervurderte omfanget av den ydmykelsen det var å tape den kalde krigen og oppleve at det russiske imperiet gikk i oppløsning» (Gro Holm). Gates var forsvarsminister både under George W. Bush og Barack Obama og skrev ifølge Holm videre at planene om å inkludere Ukraina og Georgia i NATO «undergraver formålet med alliansen og ignorerer hensynsløst det russerne vurderer som deres vitale nasjonale interesser».

Hva foranlediget de øst-europeiske landenes NATO-medlemskap? Norske medier og norske politikere har ofte sagt at de øst-europeiske landene søkte NATOs beskyttelse mot Russlands aggresjon. Men var det fullt og helt landenes egne og frie valg? Historikerne Lars Borgersrud og Knut Einar Eriksen er blant de som har beskrevet en mildt sagt uryddig prosess mot norsk NATO-medlemskap, der til og med skremselspropaganda om kommunistisk sabotasje (som aldri fant sted), sto på repertoaret av skitne tricks (Borgersruds Fiendebilde Wollweber fra 2001). Den såkalte Marshallhjelpen fungerte i praksis som bestikkelse (Eriksens DNA og NATO, 1972. Kan lignende midler ha blitt brukt mot andre land?

Det at Jens Stoltenberg bedrev valgkamp for NATO-medlemskap i Nord-Makedonia er et eksempel på at land blir ‘dyttet’ inn i NATO. «Stoltenberg, Merkel og andre topper står i kø for å besøke dette lille landet. Det får russerne til å frese (…) Jeg tror denne turen har vært mer valgkamp enn de fleste turer jeg har vært på som NATOs generalsekretær, innrømmer Stoltenberg. Men så står også mye på spill. Lykkes han, vil Makedonia bli NATOs 30. medlemsland» – Aftenposten 15. september 2018. (https://www.aftenposten.no/verden/i/8w8pKG/stoltenberg-merkel-og-andre-topper-staar-i-koe-for-aa-besoeke-dette-lille)

Det er i det hele tatt mye som ikke henger på greip med myten om at frykt for Russland var det eneste som lå til grunn for at NATO har fått så mange nye medlemmer etter den første kalde krigen. Ta det at kun 17 % av ukrainerne så på NATO-medlemskap som en beskyttende faktor i 2009 (året etter at USA/NATO inviterte dem inn), mens 40 % av dem så på NATO som en trussel. De resterende 43 % svarte «vet ikke» eller «hverken/eller». (https://news.gallup.com/poll/127094/ukrainians-likely-support-move-away-nato.aspx)

Vi vet forresten også at NATO lenge har ønsket Sverige og Finland som medlemmer. Men de har så langt ikke ønsket det.

Da USAs viseutenriksminister Victoria Nuland i 2014 sa at USA hadde brukt 5 milliarder dollar på å støtte såkalt pro-demokratiske krefter i Ukraina i tidsrommet 1991 til 2013 var det flere brikker som falt på plass. Hvorfor bruke så mye penger på å støtte provestlige krefter i Ukraina hvis det var sånn at ukrainere flest er provestlige og higer etter NATO og EU-medlemskap, som man får inntrykk av gjennom vestlige medier? (https://www.youtube.com/watch?v=U2fYcHLouXY)

Herved viser jeg til HOW MAIDAN BEGAN, OR HOW WAR CAME TO UKRAINE (Hvordan opprøret på Maidan begynte, eller hvordan krigen kom til Ukraina) en artikkel av Oleg Tsaryov fra 2017. Tsaryov forteller at den ukrainske regjeringen nesten umiddelbart etter løsrivelsen fra Sovjetunionen i 1991 underskrev en avtale med USA som førte til at NGOer (såkalt ikke-statlige organisasjoner, som tvert imot ofte er tungt finansiert av stater) kunne gjøre omtrent hva de ville gjøre i landet. De fikk blant annet adgang til tollfri import av varer og uhindret tilgang til media, ifølge Tsaryov. Det skal ha vært hele 5000 NGOer i Ukraina. Ikke bare i de større byene, men også i rurale områder, dvs. på landsbygda. (https://www.stalkerzone.org/oleg-tsarev-maidan-began-war-came-ukraine/)

I 2014 erklærte USAs viseutenriksminister, Victoria Nuland, at USA hadde brukt 5 milliarder dollar på å støtte såkalt pro-demokratiske krefter i Ukraina i tidsrommet 1991 til 2013.

Med 5000 NGOer i virksomhet fikk naturligvis USAs fem milliarder dollar bein å gå på, blant annet gjennom ustanselig kursvirksomhet i Ukraina, i de baltiske statene og i USA. Kurs og annet ble brukt til å skape et sjikt av mennesker med negative holdninger til Russland, ved at unge mennesker ble indoktrinert med at alle Ukrainas problemer siden uminnelige tider skyldes naboen Russland, forteller Tsaryov. Og kursdeltagernes lojalitet ble sikret ved at de fikk adgang til privilegerte stillinger i samfunnet, i media og i politikken. «Ingen av dem arbeidet noen gang på en byggeplass.» Snarere ble de del av det man i Norge gjerne kaller den politiske klassen, der arbeid som assistenter for folkevalgte og regjeringer kunne skape grunnlag for videre karrierer. Dette også i administrasjonen til den relativt prorussiske Viktor Janukovitsj (han som ble fjernet ved statskupp, også kalt revolusjon, 22. februar 2014), der opptil en fjerdedel hadde gått gjennom slike kurs, forteller Tsaryov.

Tsaryov forteller at også han og hans parti tok del i kurs der NGOen Techcamp ga undervisning i hvordan de kunne bruke sosiale medier, organisere møter, motstå politiet, overta bygninger osv. Techcamp er knyttet til USAs utenriksdepartement og hevder om seg sjøl at de bedriver noe sånt som undervisning i diplomatisk virksomhet. USAs ambassadør til Ukraina, Geoffrey Pratt, skal ha holdt en tale på et av kursene, ifølge Tsaryov. Men hva er diplomatisk ved å okkupere bygninger?

Oleg Tsaryov ble født i 1970 og var parlamentsmedlem for Viktor Janukovitsjs parti Regionpartiet da demonstrasjonene på Maidan-plassen i Kiev brøt løs 21. november 2013. Dagen før dette holdt Tsaryov en tale i parlamentet, Verkhovna Rada, der han advarte mot at USA hadde forberedt et kupp i landet. Talen ble sabotert av andre parlamentsmedlemmer med taktfaste rop, tramp og klapp. (https://www.youtube.com/watch?v=y9hOl8TuBUM)

En svale gjør ingen sommer. Så man får ta Tsaryovs ord for hva de er, et innlegg i en svært betent informasjonskrig. Ja, ikke bare informasjonskrig, da det har vært krig i landet siden våren 2014. I alle fall: noe må USA ha brukt disse milliardene på. Og slik pengebruk passer godt med hvordan USA har operert i andre land. Det Tsaryiov sa i sin tale 20. november 2013 samsvarer også med det som skjedde i dagene og månedene som fulgte. Han advarte i talen også mot fare for borgerkrig, som inntraff noen måneder etter talen.

Han er verken noen stor taler eller stor demokrat. Men han ble demokratisk valgt, selv om han var kjent som Russland-vennlig. Det likte det amerikanske Fondet for demokrati dårlig.

– Gro Holm, journalist

Det Tsaryov sa samsvarer også godt med hva Gro Holm fortalte i nevnte artikkel, at hun i februar 2010 hadde dekket presidentvalget i Ukraina og at hun da hadde «fotfulgt» seierherren Viktor Janukovitsj i noen timer på valgkvelden: «Han er verken noen stor taler eller stor demokrat. Men han ble demokratisk valgt, selv om han var kjent som Russland-vennlig. Det likte det amerikanske Fondet for demokrati dårlig, og trappet derfor opp sin støtte til opposisjonen.» Ganske nøyaktig fire år seinere ble Janukovitsj altså styrtet i et voldsomt statskupp støttet av blant annet USA, EU og Norge. For norske politikere var som vanlig ikke seine med å følge sine kolleger i NATO og EU. Ikke da de fra og med desember 2013 krevde at Janukovitsj skulle gå av og ikke etter statskuppet mot ham 22. februar 2014:
«Tolv dager etter at Russland erklærte Krim-halvøya som russisk territorium får forsvarsminister Ine Eriksen Søreide en henvendelse fra Ukraina på sitt bord. De ber Norge vurdere hva vi kan bidra med for å hjelpe landet som nå er på full fart inn i en krig mot supermakten Russland. Brev og eposter gikk på kryss og tvers internt i forsvarsdepartementet og mellom departementet og Forsvaret. Det hele endte med at Norge i juni 2014 forsynte den ukrainske hæren med 77 000 stridsrasjoner. De militære matpakkene er fyldige dagsrasjoner for soldater i felt. Maten krever minimalt med tilbereding. Tilsvarende selges som tur-mat på det sivile markedet for rundt 250 kroner pakken. Men reglene for eksport av utstyr til militært bruk er klare. Stortinget har forutsatt at om Norge skal selge noe som helst til militært bruk i et område med krig, eller der krig truer, så må man søke Utenriksdepartementet (UD) om lisens. Dette er den såkalte ‘fang alt’-bestemmelsen. Likevel ble UD aldri spurt om å utstede lisens. Det går fram av en intern revisjonsrapport fra Forsvarsdepartementet» – Kristoffer Egeberg og Tore Bergsaker i Dagbladet 25. april 2016. (https://www.dagbladet.no/nyheter/glemte-a-folge-reglene-da-de-forsynte-ukrainas-haer-under-krigen/60457634)

Etter Russlands invasjon har norske politikere som kjent trappet opp sin støtte, med våpen, til de som de facto har ført krig mot Russland i åtte år. Folkerettseksperten Cecilie Hellestveit er blant de som har kritisert dette, da det bryter med nøytraliteten og kan føre til mottiltak fra Russland.

Ukraina gikk fra asken til ilden, fra vondt til verre i 2014, og enda verre i år. Hvis det hadde gått etter det som etter alt å dømme var Vestens plan med å støtte kuppet i 2014 ville sannsynligvis Ukraina ha vært medlem av NATO i dag. Det har i hvert fall ikke stått på de nye myndighetenes vilje, da både Petro Porosjenkos regjering (2014–2019) og Volodymyr Zelenskyjs regjering (2019–) har søkt medlemskap.

Siste ord om hvordan Polen, Latvia, Tsjekkia, Ungarn osv. ble medlemmer av NATO er ikke sagt. Her har forskerne, historikerne mye å gjøre. Men hvor interessert er universiteter, NUPI, Utenriksdepartementet og andre med hender på den offentlige pengesekken i å støtte slik forskning? Og vil Jens Stoltenberg og NATO vise åpenhjertighet i tilfelle brysomme spørsmål fra pågående forskere? Dette blir nok et langt lerret å bleke.

Det er i alle fall ikke vanskelig å se for seg at prosesser som de som foregikk i Norge mot slutten av 1940-tallet og som Tsaryov beskrev for Ukraina mange år seinere, også foregikk i andre land før de ble NATO-medlemmer. Man kan også se for seg at det var fristende for nevnte land å knytte seg til det rike og velstående ‘vinnerlaget’ etter den første kalde krigen, som det var fristende for Norge å knytte seg til store, sterke og rike USA i 1949. «The winner takes it all.» Men det er heller ikke vanskelig å se for seg at det fantes en ekte skepsis til Russland der. Det ene utelukker ikke det andre. Men skepsis til Russland er ikke det samme som kjærlighet til USA/NATO og EU.


Kartet viser hvilke land som har amerikanske militærbaser (blå), russiske militærbaser (røde) og hvilke land som har militærbaser for både USA og Russland (grønne). Kilde: bingthink.com.

Torggata Blad er et kompromissløst uav-hengig blad og nettmagasin – en humoristisk, systemkritisk og informativ utgivelse som sparker til venstre og høyre, oppover og nedover og midt i balla.

Pr. 2022 er Torggata Blad et forum for en fargerik forsamling av bidragsytere med varierende interesser og orientering. Det er en rar og forhåpentligvis skjærende stemme i koret av norske magasinutgivelser.

Torggata Blad ble grunnlagt i 2003 av
Bror Wyller (Forfatter og lege)

Torggata Blad er støttet av: