Durruti
Den spanske legenden Durruti har fulgt artikkelforfatteren gjennom store deler av livet. Her innvier han Torggata Blads lesere i hvilken betydning Durruti har hatt for anarkist- og antifascist-bevegelsene.
Tekst Tore Hauge
Anarkisten, frontkjemperen og journalisten Buenaventura Durruti levde mange liv. Han hadde stor innvirkning på bondearmeens kamp mot det fascistiske Franco-regimet under den spanske borgerkrigen på 30-tallet. Hans betydning for CNT (Confederacion Nacional del Trabajo) og syndikalistene var stor. Arbeiderrettigheter og fagforeningsjobbing lå mannens hjerte nær. Han hadde en vennlig skare av tilhengere som fulgte ham tett gjennom blod, svette og tårer og ikke minst hardt arbeid og kamphandlinger. Blodig strid var ikke sjelden kost. Ild, brann og hjemmesnekrede stridsvogner var dagligdags under de verste trefningene under borgerkrigen.
Durruti ble født 14. juli 1896 av fransk-baskiske og katalanske foreldre i Leon. Dette distriktet var preget av jordbruk, buskapshold og en utpreget skinn- og tekstilindustri med skitne fabrikker og trangboddhet for arbeiderne. Lignende tilstander var det i flere sentraleuropeiske land. Spania gikk igjennom store kriser på denne tiden som fikk konsekvenser for økonomien, politikken og landets kulturinstitusjoner. Deres kolonier, som Cuba og Filippinene, gjorde opprør mot moderlandet. Cuba endte opp som en konsentrasjonsleir, og på Filippinene ble øyenes store poet, José Rizal, myrdet. Bøndene hjemme i Andalucia ble knust av jordeierne og høyrekreftene, og en reell sosial krig oppsto. Arbeiderne demonstrerte utenfor fabrikkene og gikk til streik. Den spanske regjering fylte opp fengslene med opprørere, og henrettelser foregikk i hopetall. Uroen kulminerte i at de siste koloniene gikk tapt i 1898 (Cuba, Filippinene og Puerto Rico).
I 1982 kjøpte jeg «The Return of Durutti Column», LP-en med det engelske Manchester-bandet Durutti Column. Jeg bestilte denne Factory-skiva fra postordreavdelingen til det lille Oslo-baserte indie-plateselskapet Uniton. Bandet var et av de første på Factory-labelen, og bandnavnet var en skrivefeil av Durruti og hans Column i Spania førti år tidligere. Gruppa ble ledet av Vini Reilli, tidligere gitarist i det lokale punkrock-bandet Ed Banger and the Nosebleeds og Tony Wilson sammen med Alan Erasmus. De to sistnevnte startet senere Factory Records. Plata ble sluppet i 1980 og låt helt annerledes enn alt annet på den tiden. Forsiktig klassisk gitarmusikk med rytmeboks i bakgrunnen. Uten vokal og med mer til felles med klassisk kammermusikk enn datidens new wave- og punk-uttrykk. Jeg så også The Durutti Column live på Club 7 litt senere. Settingen var helt spesiell. Bandet satt på hver sin barkrakk på scena. Dansegulvet foran scena var fylt opp med klappstoler på rekke og rad. Man skulle sitte og høre på dette. Konsentrere seg. Den vakre og drømmende musikken var også til de grader besettende. Bandet har siden kommet med mange utgivelser og skal visstnok fortsatt være aktive. Mange utskiftninger så klart, og Tony Wilson døde for noen år siden.
I årene 1984 til 1988 jobbet jeg på Bokkaféen i Hjemsgate 3. Der solgte vi den flotte boka «Durruti – The People Armed» av Abel Paz. Oversatt fra fransk av Nancy MacDonald og utgitt på det Canadiske forlaget Black Rose Books i Montreal 1976. En grundig bok om hele Durrutis liv. Fra den unge opprørske arbeideren til mannen som avslo alle tilbud om byråkratiske stillinger, utnevnelser, heder og ved sin død ble sørget over av millioner av kvinner og menn. Durruti levde i den tro at revolusjon og frihet var uadskillelig. På den tiden mens jeg jobbet i Hjelmsgate hadde Raga Rockers kommet med deres debut-LP «The Return of the Raga Rockers». Tankene mine gikk igjen til Durruti. Uten sammenligning for øvrig, må vite.
Nå i november 2021 var jeg og besøkte venner i Nord-Spania, i den lille middelalderbyen Zamora. Det er ikke så langt fra Leon-distriktet der hvor Durruti ble født. Det som er skremmende, er at det lokale fascist-partiet helt åpenlyst har et kontor i sentrum av byen. Med bannere og neonlys i vinduene ut mot fortauet. VOX Zamora er på fremmarsj. Franco har fortsatt tilhengere nede i Madrid. Og det er ikke de eneste høyreekstreme som rasler med sablene i Europa. Vi trenger en ny uprising.
