Arkitektur og medvirkning som omsorgsarbeid
Barn og unge trenger steder og møteplasser i nærmiljøet og uteområdene der de får nye erfaringer og kan utvikle sine talenter i samspill med andre, på en trygg måte. Å legge til rette for dette gjennom hvordan arkitektur og byutvikling planlegges, kan betraktes som et nødvendig omsorgsarbeid, skriver arkitekt Frode Svane i dette essayet.
Tekst og foto Frode Svane
Arkitekturen er brutal
Den er brutal i sitt vesen, fordi den griper inn i våre opplevelser og vår virkelighet på måter som vi ikke kan forsvare oss mot. Vi må tilpasse oss. Vi blir passive konsumenter. Arkitekturen er der, hele tiden, rundt oss på alle kanter. Ikke bare påvirker den våre sanser med sitt ytre uttrykk og sitt formspråk, men den påvirker oss i aller høyeste grad med sitt innhold.
Arkitekturens innhold bestemmer våre sosiale opplevelser. Arkitekturens innhold dekker våre reelle behov, eller dekker dem ikke. På så mange måter. «Arkitekturelementer kan bli brukt til å kontrollere og manipulere hvordan offentlige rom brukes, og bestemme hvilke former for samspill og hva slags adferd som er ønsket», som Hjørdis Kurås skrev i et tidligere nummer av Torggata Blad. I det samme bladet skrev jeg noe om enkelte arkitekters åpenbare autoritære holdninger, arkitekter som har sitt eget verk og sjølrealisering som det viktigste målet. Arkitekter som feier brukernes behov for å prege og skape noe i sitt eget miljø, brutalt til side (s. 27 og 28, Torggata Blad nr. 2, 2018).
En demokratisk arkitektur – en human arkitektur
En demokratisk arkitektur rommer muligheter for at brukerne selv skal kunne videreutvikle, omforme og prege sine egne fysiske rammer og omgivelser, etter skiftende behov. I dette ligger det en betydelig grad av omsorg, omsorg for ens medmennesker slik at det kan skapes rammer for at mennesker kan trives og utvikle seg i en positiv retning. En human arkitektur. Er dette mulig i et urbant miljø? Arkitekturutdannelsen i inn- og utland legger altfor liten vekt på kontakten med brukerne. Å overføre kompetanse til brukerne, er ikke høyt prioritert innen arkitektfaget. Knut Knutsen (1903–1969), en av våre arkitektprofessorer på Arkitekthøyskolen i Oslo, var en av de første her i landet til å sette opp et program for en human arkitektur. Jeg skal kort nevne noen av de prinsippene han lanserte. Det viser oss en arkitekt i omsorgsarbeid.
Knut Knutsen
Ifølge Knut Knutsen skal husene kunne utbygges og omformes etter behov. Brukerne skal settes i høysetet. Bygninger skal være dimensjonert slik at landskapet, naturens egenart, rytme og bevegelser blir fremhevet og forsterket. Det skal tas størst mulig hensyn til naturen ved å gjennomføre byggverket underordnet, stille, «uvesentlig» – altså vise omsorg for både «brukere» og «natur».
Når bygninger plasseres, skal man forsøke å unngå at areal som kan gi føde for mennesker og dyr blir ødelagt. Det samme gjelder veier, flyplasser o.l.
Videre:
- Fri oss fra at det dyre er det som regnes som pent.
- Slutt å tilbe det uvirkelige som bare kan nåes av de få.
- Forakt eneveldet!
Knut Knutsen var en arkitekt som viste ansvar, respekt og omsorg for både mennesker og natur, og som også tydelig programfestet dette.
Medvirkning og dialog – arkitekten som pedagog
Når arkitekter og planleggere virkelig tar samfunnsansvar, skaffer de seg dypere mellommenneskelig forståelse gjennom gode dialoger med brukergrupper. Medvirkning er pedagogisk arbeid. Som alt pedagogisk arbeid er det også omsorgsarbeid – omsorg for medmennesker. Medvirkning er en gjensidig læreprosess om reelle behov og de mulighetene som finnes. Blir medvirkning organisert på en god måte, skapes det inspirasjon og entusiasme. Men medvirkning tar tid og ressurser, og vi trenger gode medvirkningsredskaper. Det bør etableres regler og rammebetingelser for at slike prosesser skal bli mer vanlige. Samfunnet er godt tjent med dette. Det blir mindre mistrivsel, bedre helse, og mindre kriminalitet og hærverk.
Medvirkning med barn og unge
Barn og unge bygger mye av sin identitet og selvtillit gjennom innflytelse på sine omgivelser. De må derfor bli invitert til å delta i planprosesser som har reelle konsekvenser for deres eget nærmiljø og lokalsamfunn. De bør få delta i noe av det praktiske arbeidet med å gjennomføre forbedringer i det miljøet som er viktig for dem sjøl og for andre aldersgrupper. Skolen bør i langt større grad være engasjert i nærmiljøet og lokalsamfunnet. Skolen bør være en betydningsfull arena, der elevene kan utvikles til aktive deltakere i lokalsamfunnet.
Barn og unges reelle behov
Barn og unge trenger steder og møteplasser i nærmiljøet og uteområdene der de får nye erfaringer og kan utvikle sine talenter i samspill med andre, på en trygg måte. De har behov for å skape forandringer og prege sine omgivelser på sitt eget vis. Å legge til rette for dette kan betraktes som et nødvendig omsorgsarbeid. Et helt nødvendig forebyggende arbeid. Dette har vært en dominerende virksomhet i hele mitt voksne liv som planlegger, arkitekt og aksjonist. Barn og unge i byene vokser ofte opp i sterile omgivelser, i trange leiligheter og med lite muligheter for kontakt med natur. Parkene, skolene, barnehager må fylles opp med mer naturelementer, mindre asfalt og gummibelegninger. Skolene i Oslo har gummi overalt! Vi må heller få inn trær, busker, planter, vann, ild og jord! Gamle målsettinger, men like viktige i dag. Uteområdene bør også ha rik topografi og gi inspirasjon til alle typer grovmotoriske utfoldelser, sommer som vinter. De bør gi varierte romopplevelser i menneskelig skala. En human, urban arkitektur MÅ ta hensyn til barn og unges behov, ellers vil kriminaliteten blomstre. Dette er omsorgsarbeid. «BRING NATURE BACK TO CITY CHILDREN!»
