Navnløs 1
Tekst Emma Bakkevik
Det er faktisk et kontinuerlig arbeid å minne seg selv på om at man er menneske og ikke maskin, men det er et arbeid jeg gjør med glede, et arbeid kvalitativt annerledes enn det man forbinder med lønnsarbeid, og så veldig mye viktigere – en jobb man aldri kan legge fra seg, for i det øyeblikket man lar det gå i glemmeboken, fanges man opp av systemet og alt av prinsipper og verdier kastes ut vinduet og det eneste man tenker på er hvor og hvordan man skal finne neste kortvarige umiddelbare nytelse – glemmer man for et sekund at man er et levende vesen med et bankende hjerte er maskinen over deg inne i deg og tenker og puster for deg, den fyller deg tar over styringen og bruker deg i sitt formål som er å utrydde verden for bevissthet slik at lyset endelig slukkes for alltid og ingen motstand står igjen til å hindre det evige mørket som vil falle over jorden når alt håp er ute og vi er gått ut av historien uten å ha oppfylt formålet vårt som var å innse at vi allerede var i paradis noe som ville vært åpenlyst om vi bare hadde sluttet å krangle fordi vi ga etter for en svakhet som lot onde krefter utnytte potensiale vårt og forlede oss inn på ville veier slik at vi mistet stien av syne og gikk oss vill aldri fant veien tilbake og i stedet fortsatte å gå i feil retning fordi vi ikke skjønte at jo lenger vi gikk og jo hurtigere vi beveget oss jo lenger beveget vi oss vekk fra der vi begynte som jo var alt vi noen gang trengte og kunne drømme om men jo lenger vi gikk jo dårligere ble orienteringsevnen vår og jo svakere kjente vi forbindelsen til hjemstedet vårt, utgangspunktet vårt, tilhørigheten vår, og snart husket vi ikke lenger hvem vi var eller hvordan det hele begynte og da tenkte vi feilaktig at ett eller annet sted må vi jo være på vei så la oss fortsette å gå, forresten vi har sikkert hastverk så la oss skynde oss, vi løper, fort, kanskje er det noe som er ute etter oss som følger etter oss hvem vet men best å være på den sikre siden så vær rask, førstemann til mål selv om vi ikke vet selv hva det målet skal være men en ting er sikkert og det er at jo kjappere vi beveger oss jo mindre forstår vi for denne farten er oss fremmed og når vi ikke forstår blir vi redde og usikre og det gjør at vi i hvert fall ikke tør stoppe opp for hvem vet hva som vil skje da nei det er best å holde tritt det verste vi kan se for oss er å falle av lasset da er det bedre å omkomme av utmattelse i dette kappløpet så lenge det betyr at vi slipper å forholde oss til hvor vi er eller hva vi faktisk driver med for gud forby at vi skulle se oss rundt og kjenne igjen noe som minner oss om vårt opphav og får oss til å lure på om det er et annet sted vi egentlig skulle vært, en mistanke om at det finnes noe bedre enn dette evigvarende jaget etter noe langt der fremme som ingen kan identifisere, denne fremadstormingen som aldri tar slutt, for når kroppene våre sier stopp bytter vi bare ut de defekte delene med teknologi og iler videre, halvt menneske halvt maskin, og for hver del vi erstatter med maskinvare utsletter vi en del av bevisstheten vår, vi ofrer den gladelig for en sjanse til å springe enda fortere, hva trenger vi den for uansett, den er bare et forstyrrende element i dette uendelige maratonet, vi risikerer at den gir oss distraherende assosiasjoner til et liv der hastighet ikke er et kriterium, men slik vranglære må vi kvitte oss med, det bremser oss, så hvis noen nevner det blir de brent på bålet, vi kan ikke stoppe nå, vi er jo kommet så langt, vi kan definitivt ikke snu, for det ville vært å innrømme at vi tok feil og det har ikke maskinen tatt med i beregningen så da kortslutter vi sikkert eller noe, nei best å fortsette fremover, før eller siden når vi vel kanten av stupet…
