Demokrati på boks

Demokrati på boks

Det vi høytidelig kaller vår historiske arv er fortellinga om en prosent av befolkninga: overklassen. Det var de som hadde råd til å få sine portretter malt, eller hadde tid til å beskrive dramaene rundt egen navle i viktige romaner. Våre museer bør derfor få samme merke som motorsykkelgjenger: 1%.

Tekst Arvid Sivertsen Foto Wikipedia

I kunsthistorien er det et hederlig unntak og det er Skagenmalerne. Mellom klittene nord i Danmark fantes det ikke så mye som filla av en baron eller greve, naken eller ei. Her var utvalget begrenset til fattige fiskere som dermed ble grundig portrettert. Selv barna og husmødrene er malt i alle fasetter av sitt daglige liv. Den harde hverdagen er skildret så rått og brutalt at ingen svermere fantaserer om å reise tilbake og leve i denne tiden. Italien og Spanien er langt mer forlokkende, men svermerne glemmer at den viktigste forutsetningen for dette livet er å være søkkrik. Og er man søkkrik, er i og for seg alle tidsepoker forlokkende.

Sånn omtrent på slutten av 1820-tallet kom den store revolusjonen. Fotografiapparatet ble funnet opp. Utviklinga av dette førte til at det ikke bare var prokuratorer og nessekonger som hadde råd til å få sitt kontrafei i glass og ramme. Helt vanlige konfirmanter kunne plutselig ta opp kampen om plass på veggen.

Selv om fotoapparatet var langt rimeligere enn portrettmalere, tok det lang tid før det ble virkelig billig. Kodak-kameraene med kassettfilm og FotoKnudsen i Haugesund var en relativt dyr affære. Så fra syttitallet er det første skoledag, julemiddag og søttendemai, med eller uten hode på bestemor, som gjelder.

Nå går alle rundt med et rimelig godt kamera i lomma, og det er helt gratis å dokumentere livet og plage vettet av venner og kjente med å legge alskens halvspiste måltider og katter ut i sosiale media.

Hvis noen arkeologer finner telefonen din om fem hundre år og skal skrive historien din ut fra bildene de finner på mobiltelefonen, da blir du et menneske som drakk sjampanje, løp maraton, koste med babyer og ellers sprada rundt i bunad. Videre var du en jævla sjøldigger som tok bilder av eget ansikt, gjerne med et eiffeltårn bak øret.

Mentalt har ikke fotograferinga hengt med siden syttitallet. Hverdagsbildene, den kjipe tirsdagsfrokosten, busskøene og kampen for å trøkke den oppvoksende slekt inn i parkdresser og cherox en onsdags morgen, er fraværende. Menn med støvsuger eller klut finnes bare i modne kvinners drømmeverden, ikke materialisert på bilder.

Skal vi vanlige folk vinne denne krigen om virkeligheten, må vi dokumentere NAV-køen, busskøen, polkøen – og biljardkøen, for den saks skyld.

Virkeligheten er altfor viktig til at vi kan overlate til «klikk-styrte» redaktører å beskrive den. Så: opp med kameraet og fyr løs!

Torggata Blad er et kompromissløst uav-hengig blad og nettmagasin – en humoristisk, systemkritisk og informativ utgivelse som sparker til venstre og høyre, oppover og nedover og midt i balla.

Pr. 2022 er Torggata Blad et forum for en fargerik forsamling av bidragsytere med varierende interesser og orientering. Det er en rar og forhåpentligvis skjærende stemme i koret av norske magasinutgivelser.

Torggata Blad ble grunnlagt i 2003 av
Bror Wyller (Forfatter og lege)

Torggata Blad er støttet av: