Omsorg – tilbud og anbud
Man kunne lett falle for fristelsen til å sette inn en orddeling i overskriftens første ord. I hvert fall når vi ser på dagens kommersialisering og framveksten av en omsorgsindustri.
Tekst Arvid Sivertsen Foto Wikipedia
Vi er på vei tilbake til gamledagers ordning med legd og fosterunger. Alt som er sagt og skrevet om dette viser ganske klart at jo flere unge eller gamle som var under «vingene» til samme person, jo dårligere forhold måtte de leve under. Noe som også var tilfellet der religiøse damer med kall skulle stelle for unger og gamlinger. Det var heller ikke noen stor suksess.
Dusteforbundets President Darwin P. Erlandsen hadde i sin tid en glimrende utlegning om hvorfor man ikke skal kaste perler for svin: Konklusjonen er at svinene vil gli og snuble når de tråkker på perlene slik at de faller og brekker beina.
Sånn er det også med den industrialiserte omsorgen. Eksempelvis når Frelsesarmeen setter oppegående folk i sin beste alder til å klippe og lime filtugler (til armeens utsalg) i tre måneder. Påskuddet er å kartlegge om vedkommende har noen restarbeidsevne.
Eller når bortimot halve personalet hos OBS og XXL har såkalte praksisplasser. Noe som betyr at de rydder og selger støvler og smør i tre måneder uten at det koster butikken et rødt øre i lønn. Ingen av dem får noen fast jobb. Ingen har heller vett på å spørre bedriftene om det er budsjett, eller budsjettplaner, som tilsier at denne praksisen kan føre til en fast jobb. NAV-klientene sklir på perlene mens butikkene fyller opp ekstra i kassa.
Nå skal jeg gjøre noe så sjeldent som å skryte av Unge Høyre. For det var de som i sin tid tok opp denne saken og fikk slutt på mye av uvesenet. Nå var deres omsorg ikke i første rekke retta mot gratisarbeiderne – som ble holdt for narr. De unge blå var mer opptatt av at dette ga enkelte bedrifter et konkurransefortrinn.
Partier som AP, SV og Rødt kom derimot aldri på banen. Konklusjonen må være at NAV-klienter ikke har noen venner i politikken. I alle fall ikke før det NAV driver med blir helt grotesk.
Ei annen utvikling som brer seg som en pest er at alt av omsorg som ikke er mat, vask og medisiner, må utføres av noen som kalles «frivillige». Det betyr at veldig mange mennesker med ulike behov for hjelp og støtte er prisgitt hvem og hvor mange som til enhver tid driver med frivillig arbeid. De som stiller opp som frivillige er ofte pensjonister og/eller folk på ulike trygdeytelser. Takken de får fra styresmaktene er at de bør ta seg sammen og heller skaffe seg en jobb – som ikke finnes.
Eller, jobbene finnes i hopetall, det er den store hæren av frivillige et godt bevis på. Men ingen vil betale for disse tjenestene. Jeg vil tippe at i en hvilken som helst bydel i hovedstaden kunne man ansatt et par hundre personer i morgen, og alle ville fått meningsfylte og viktige oppgaver.
Sånn som det tenkes i dag er dette selvsagt altfor dyrt. Men hvis bedrifter som bytter ut ansatte med datamaskiner og roboter, betalte noe av effektiviseringsgevinsten, som det så fint heter når de tar jobben fra folk, i skatt, da vil det bli rom for sånne stillinger.
Valget er derfor om man skal vise omsorg for ulike konserners bunnlinje, eller for levende mennesker.
