Min ME-syke venninne
Hver morgen takker jeg min ME-syke venninne for at hun gjør den jævla jobben hun gjør og peker på hva som er meningen og hva det er verdt å kjempe for.
Tekst Cathrine Brun Foto Åse Karlsen
Min ME-syke venninne kan røre på fingrene sine, på armene også. Hun brukte å ligge på et mørkt rom, i fire år. Den minste bevegelse skapte smerte i hele nervesystemet, men nå kan hun gå 300 skritt om dagen og hun kan tisse selv.
Min ME syke venninne drømmer om å støvsuge hele huset, kunne ta oppvasken og lage sin egen middag. Hun elsker å danse, hun elsker snø og å rulle i pudder.
Min ME-syke venninne er min helt. Hun er så stor, gir aldri opp, jeg forstår det ikke. Hun er så glad i folk.
Min ME syke venninne minner meg på, når jeg forbanner livet og må rydde for tredje dag på rad og står på hue ned i skittenstøyskurven – hvor heldig jeg er. Hun minner meg på når jeg forbanner meg selv fordi jeg ikke klarer å skrive eller få meg kjæreste, hvor fantastisk livet mitt er. For jeg kan løpe, jeg kan skøyte og mitokondriene mine fungerer og blodet sirkulerer, det blir ikke seigt og klumpete uten evne til å ta opp oksygen.
Når hun er her blir livet mitt så mye lettere å leve. Jeg takker henne hver morgen for at hun gjør den jævla jobben hun gjør og peker på hva som er meningen og hva det er verdt å kjempe for.
