Hva er galt med at noen blir rike på å hjelpe andre?

bokomtale

Hva er galt med at noen blir rike på å hjelpe andre?

I denne boka forteller Karl Kristian Indreeide om hvorfor han, som var sosialist i sin ungdom, driver sitt eget firma – og tar ut utbytte. I samtale med idéhistoriker Gudmund Skjeldal reflekterer han over hva innovasjon kan være i omsorgssammenheng, og hva det er å hjelpe andre mennesker.

Tekst Hege Vadstein

Et menneske med alvorlig autisme får ro i livet: Han har utsikt til en fjord, han kløyver ved, han går lange turer hver dag. Hvorfor er man «velferdsprofitør» om man tjener penger på å drive stedet der han bor, spør forfatterne av denne boka.

En av de første gangene begrepet «velferdsprofitør» ble brukt i norsk offentlighet hevder forfatterne var i 2012 da Torbjørn Røe Isaksen benyttet det for å ironisere over de som hadde motforestillinger mot private velferdsforetak. Etter at Linn Herning ga ut boka Velferdsprofitørene i 2015, har debatten om private versus offentlige omsorgstjenester stadig økt i styrke og blitt en kamp som stort sett føres langs de tradisjonelle høyre–venstre-aksene i norsk politikk.

I 2018 begynte Karl Kristian Indreeide, som hadde jobbet som «velferdsprofitør» i en årrekke, å bli grundig lei av debattens manglende perspektiv og nyanser. Indreeides bidrag til debatten – et essay som ble trykket i Klassekampen 19. september 2018 – ble lest av hans gamle studiekamerat fra idéhistorie, lærer og sakprosaforfatter Gudmund Skjeldal. Sistnevnte så at Indreeide burde gis større albuerom til resonnementet sitt og sine kunnskaper om faget, for slik å kunne belyse problemstillingen ytterligere, og foreslo at de kunne skrive en bok sammen.

Etter mange runder med intervjuer og eposter kom boka ut i valgåret 2021, samme år som Linn Herning startet en ny runde av debatten ved å påpeke at velferdstjenesteutvalgets leder, Kåre Hagen, i offentlige sammenhenger ikke framførte utvalgets resultater, men kringkastet sine egne meninger, maskert som om de var utvalgets konklusjoner. Og muligens var det denne debatten forlaget ønsket å få boka ferdig til å være med på, slik at de fikk det litt for travelt i innspurten. For tekstene kunne utvilsomt hatt godt av noen runder til med korrektur (s. 52: stussapå, s. 53: fysisk konflikter, s. 119: her er var poenget, s. 26–27: Raymond Johansen, byrådsleiar i Oslo kommune sidan 2105.)

Til forskjell fra Herning og Hagens opphetede diskusjon om det er, eller ikke er, belegg for å påstå at private aktører i omsorgssektoren tar ut superprofitt og tilbyr dårligere tjenester enn det offentlige, forsøker Indreeide og Skjeldal å skru ned temperaturen noen hakk og bringer inn egne og konkrete erfaringer i debatten. For å finne ut om det i det hele tatt er mulig å tjene penger på å yte omsorg uten at kvaliteten forringes, og uten å være umoralsk – eller for å bevise det, for de to selverklærte sosialistene er langt på vei enige og overbeviste i utgangspunktet – stiller de blant annet følgende spørsmål: Hva er det å hjelpe noen? Hva er innovasjon? Og hva er meningsfullt og menneskevennlig arbeid?

De tar for seg problemstillingene på hver sin måte; Indreeide ved å forklare ut ifra erfaring med egen praksis, mens Skjeldal presenterer tall og fakta fra rapporter og offentlige utredninger, samt sitater fra debatt i media og intervjuer med informanter. De fører ordet i hver sine kapitler, den ene på bokmål og den andre på nynorsk, så det er enkelt å følge med på hvem avsenderen er.

Indreeide forklarer at den delen av omsorgssektoren han jobber innen, med utagerende, ofte voldelige, brukere med autismespekterdiagnoser, kan klassifiseres som det kompliserte hjelpe-paradigmet, mens for eksempel sykehyblene på Fagerborg, der han hadde sin første jobb i omsorgsfeltet, tilhører det ukompliserte hjelpe-paradigmet. Sykehyblene var en institusjon for eldre pasienter som trengte et midlertidig rekonvalesensopphold etter sykdom eller skade. Dette var brukere som var svært enkle å yte hjelp til, i motsetning til mange i den brukergruppen Indreeide senere har spesialisert seg på å jobbe for, og som ofte kommer til en av hans omsorgsboliger etter at det offentlige har gitt dem opp.

En stor del av boka vies til Indreeides beskrivelser av situasjoner han selv har opplevd eller kjenner til, og viser hvor galt det kan gå med feil opplegg (ofte i det offentlige og ofte som et resultat av at det er innsiktsmodellen som praktiseres), og hvor bra det kan gå (som regel på en av hans egne omsorgsboliger hvor det er skadebegrensning etter en atferdsanalytisk modell som praktiseres). Eksemplene er svært virkningsfulle, og trolig langt mer virkningsfulle enn hva beskrivelser fra en praksis med private barnehager eller privat eldreomsorg ville ha vært, ettersom forholdene han beskriver ofte er svært kompliserte og dramatiske.

Indreeide innrømmer gjerne at han er glad i penger, og at han unner seg selv å ta ut et overskudd på 2,2 millioner kroner per år. Men, spør han i boka, hvorfor er hans måte å tjene penger på verre enn en arkitekt som tjener penger på å tegne et omsorgsbygg for det offentlige, eller tømreren som setter opp bygget? Eller hva med en som blir rik, undrer han videre, «[…] på ei bok om behovet for endring i helsevesenet. Det ville ikke stått i veien for heltestatus på venstresida. Men når jeg blir rik på å bygge opp en organisasjon for å gjøre noen av disse endringene til virkelighet, da er jeg automatisk en skurk.»

For å illustrere hvor feilaktig disse fiendtlige holdningene om private omsorgsaktører er, gjengir Indreeide argumentasjonen Audun Lysbakken fører i en kronikk i Aftenposten (10.09.18) der han sammenligner bilprodusenter med barnehageeiere:
«Barnehageeiere kan ikke øke inntektene, sånn som bilprodusenter kan. De får en gitt sum fra det offentlige og foreldrebetaling pr. barn. Ferdig med det. Skal man tjene penger på barnehager, må man altså kutte kostnader, mener han. Og det betyr at «innovasjonen» ikke handler om å lage en best mulig barnehage for barna, men hvordan man kan drive barnehagen for minst mulig av pengene man har til rådighet. […] de som jobber i, eller har barna sine i, kommersielle barnehager, ‘fortjener at pengene som bedriften får for å drive tjenesten, faktisk går til å gjøre den best mulig, og ikke til å berike eierne’.»

Forfatterne spør blant annet: Hva er det å hjelpe noen? Hva er innovasjon? Og hva er meningsfullt og menneskevennlig arbeid?

Indreeide er opprørt over påstander om at innovasjon ikke er mulig som en del av verdiskapingen innen hans fagfelt, all den tid innovasjon gjør uttak av økonomisk overskudd mer moralsk legitimt. Til tross for at Indreeide lønner seg selv langt høyere enn sine ansatte, framfor å velge å organisere driften for eksempel som et kooperativ eller medarbeidereid selskap der alle tjener likt, overbeviser beskrivelsene av arbeidsfeltet hans og hva han får til, om at det faktisk ikke er profitt som er hans hovedmotivasjon for å drive autonomt, men snarere muligheten og friheten til å perfeksjonere kvalitet til det beste for brukerne, samt å løse kompliserte oppgaver – med Indreeides ord, å drive innovasjon.

Når det gjelder rammene for praksisen – privat vs. offentlig – forklarer Indreeide at han ikke kunne oppnådd samme resultater innen det offentlige; dels fordi han ville vært hindret av at det der er innsiktsmodellen og omsorgismen som råder, og dels fordi han ikke ville kunne kvitte seg med ubrukelige ansatte. På dette området tar Skjeldal på seg rollen som djevelens advokat, for her har Skjeldal tungt for å si seg enig med Indreeide. Indreeide, på sin side, parerer motforestillingene til Skjeldal ved å spørre:
«Er det humant mot brukeren å tvinge vedkommende til å tilbringe livet sitt med folk han eller hun ikke stoler på eller trives med?»
«Er det fagforeningers og arbeidsmiljølovers oppgave å holde folk fast i arbeid de ikke får til?»
«Skal det offentlige betale en halv million i året til noen som ikke makter å utføre oppdraget slik det er pålagt av Stortinget gjennom lov?»
Han belyser også poenget sitt ved å sammenligne arbeidstakere i egen bransje med en journalistjobb i Klassekampen:
«[…] om du skal skrive i Klassekampen, gjelder visse krav. Du kan ikke slurve rundt og satse på at de journalistene som faktisk undersøker saker, snakker med folk, og kan skrive – skal bruke tida si på å rydde opp i dine tabber.»

Indreeide mener at alle som jobber innen omsorgssektoren har nokså sammenfallende oppfatninger av hva den ideelle situasjonen for brukerne ville ha vært – med alt fra bosituasjon, ivaretakelse av helse og tilrettelegging av meningsfylte aktiviteter og sosialt fellesskap, m.m. Videre mener han at det verken er økonomiske eller juridiske forhold, men snarere omsorgisme, som forårsaker at dette sjelden oppnås; og at den eneste utveien for å unngå å bli hemmet av omsorgismen er å drive som privat tjenestetilbyder.

Skjeldal lar en av sine intervjuobjekter komme til orde med sine motforestillinger her, og vedkommende påpeker at det ikke nødvendigvis er privatisering av sektoren som er den eneste løsningen på omsorgisme-problemet, men at dette hovedsakelig bør løses gjennom at forskning og erfaring bidrar til at utdanningen og opplæringen blir bedre; og at også regelverket for ansettelser og oppsigelser – i motsetning til hva Indreeide påstår – definitivt kan bli bedre på å ivareta brukernes interesser og behov. Dette innspillet kommer som en etterlengtet motstemme, for Skjeldal skjøtter ikke rollen sin som djevelens advokat spesielt flittig. Ved at han begrenser sitt bidrag til å dandere Indreeides innspill, samt å innhente «nøytrale» fakta og utsagn, gjør at boka blir litt for ubalansert – litt for svarthvit i sin tilnærming.

Bokas problemstillinger er for det meste framlagt på en interessant og oppklarende måte, dog noe i overkant sutrete når det gjelder Indreeides bidrag. Denne leseren kan i hvert fall ikke forestille seg at noen vil sette Indreeide i en gapestokk som det henger et skilt med «velferdsprofitør» på – i hvert fall ikke de som kjenner til innsatsen han gjør og hva han får til. De fleste vil utvilsomt også unne ham lønna på 2,2 millioner kroner (så lenge han betaler sine ansatte en anstendig lønn og har ordnede arbeidsforhold), så den jamringa kunne han spart seg.

Det er mange andre – og langt større aktører enn Indreeide – som burde føle seg rammet av skammen som følger med velferdsprofitør-stempelet, spesielt innen superprofitt-sjiktet (skjønt, skammen siver vel ikke opp til maktens tinder). Forfatterne trekker fram eksempler på nettopp slike(*), men dette gjøres mer for å vise hvordan disse kyniske maktgigantene ødelegger ryktet til velferdsprofitørene, snarere enn å belyse forskjellene mellom ikke-innovativ superprofitt og innovativ små-profitt, altså forskjellene mellom ugrei privatomsorg og grei privatomsorg.

Selv om boka langt på vei overbeviser meg om at Indreeide har rett i at det bør få eksistere et mangfold av organisasjonsformer og tilbydere i dette feltet – både private og offentlige – blir jeg allikevel sittende igjen med spørsmål om ikke bildet ville ha blitt svært annerledes dersom argumentasjonen og fortellingen var presentert av en av de svenske friskole-aktørene. Og spesielt når det gjelder skoler og sykehus er det vanskelig å argumentere mot at et godt privat tilbud, finansiert av rike folk som ikke finner seg i å vente på sykehusbehandling eller som ikke vil ha ungene sine på «innvandrerskoler», på sikt vil utarme det offentlige tilbudet.

Men, som vel trolig er denne bokas hovedpoeng, hvis man har denne trusselen i bakhodet, vil man kanskje, også som sosialist, kunne tenke ut løsninger som gir rom for både private og offentlige aktører, uten at det fører til elendig kvalitet på omsorgstjenester og arbeidsvilkår.


*) Brødrene Adolfsen fikk tomter til barnehagedrift enten gratis eller svært billig av det offentlige, og solgte senere 170 av disse barnehageeiendommene til det australske pensjonsfondet Whitehelm Capital for 2,7 milliarder kroner.


En velferdsprofitørs bekjennelser
Karl Kristian Indreeide og Gudmund Skjeldal
192 sider
Cappelen Damm
2021


Omsorg vs. omsorgisme
(ifølge den omtalte boka)

Omsorg setter den hjelpetrengende i sentrum, mens omsorgisme setter den hjelpeytende i sentrum (gjerne mens man poserer som omsorgsfull martyr).

Eksempel gjengitt av Indreeide:
«På en bolig bodde en utviklingshemma mann som personalet bokstavelig talt sloss med i årevis fordi de ikke fikk han til å kle seg normalt. Han ville ikke gå i vanlige klær. Han ville bare gå i dress. De holdt på med alle slags systematiske og usystematiske opplegg for å få ham til å kle seg i hverdagstøy, helt til en nyutdanna vernepleier gikk til storinnkjøp på Dressmann, så brukeren kunne gå i dress hver dag. Det er omsorg. Det andre er omsorgisme.»

Torggata Blad er et kompromissløst uav-hengig blad og nettmagasin – en humoristisk, systemkritisk og informativ utgivelse som sparker til venstre og høyre, oppover og nedover og midt i balla.

Pr. 2022 er Torggata Blad et forum for en fargerik forsamling av bidragsytere med varierende interesser og orientering. Det er en rar og forhåpentligvis skjærende stemme i koret av norske magasinutgivelser.

Torggata Blad ble grunnlagt i 2003 av
Bror Wyller (Forfatter og lege)

Torggata Blad er støttet av: