Forråelse av omsorgsarbeidet

Forråelse av omsorgsarbeidet

Sosialt arbeide var i mange år preget av en behandlingsoptimisme i de skandinaviske «velferdsstatene», med en tilsvarende vilje til å gripe maktfullt inn i menneskers liv. Gode og verdige liv var definert innenfor en normalvariant, og «omsorg» ble ansett for å være selve kjennetegnet på velferdsstaten. Men etter hvert spredde det seg en rådvillhet og maktesløshet blant sosialarbeidere, forskere og politikere, med en nagende mistanke om at ingen av tidens behandlingsmetoder egentlig nyttet eller virket. I desperasjon begynte nordiske behandlere å lete etter alternative metoder til det avgrensede livsopphold for å fremme endring.

Tekst Stein Lillevolden

For tolv år siden arbeidet jeg på en behandlingsinstitusjon for sosialt utsatte og kriminalitetstruede unge her i København. Her var tradisjonelt relasjons- og trygghetsskapende langsiktig sosialt arbeide erstattet av et såkalt evidensbasert program for adferdsendring. Dette var et norskutviklet program med det kosttilskuddslignende navnet MultifunC, men uten å inneholde mange faglige vitaminer. På ondskapsfullt dansk kalles det for «bolsjepædagogik», dvs. sukkertøyspedagogikk. Etter en såkalt meta-analyse, en samlet studie av en rekke amerikanske metoder som påstått hadde virkning i behandling og rehabilitering av unge med alvorlige adferdsvansker, ble det i Norge og Sverige sydd sammen en behandlingsintensiv institusjonsmodell av de metoder som viste best evidens, det vil si de metoder som statistisk menes å ha høyest effekt. Tro på psykososiale metoder for innlæring av endret adferd overtok for basale omsorgs- og trygghetsskapende tiltak.

Fra «Nothing Works!» til «What Works?»

Sosialt arbeide var i mange år preget av en behandlingsoptimisme i de skandinaviske «velferdsstatene», med en tilsvarende vilje til å gripe maktfullt inn i menneskers liv. Gode og verdige liv var definert innenfor en normalvariant, og «omsorg» ble ansett for å være selve kjennetegnet på velferdsstaten. Men etter hvert spredde det seg en rådvillhet og maktesløshet blant sosialarbeidere, forskere og politikere, med en nagende mistanke om at ingen av tidens behandlingsmetoder egentlig nyttet eller virket. Sosiologen Robert Martinson konkluderte i den empiriske studien «What Works?» om rehabiliteringstiltak i fengsel, at «Nothing Works!». Denne studien påvirket også troen på endringsstrategier i sosialt arbeide. I desperasjon begynte nordiske behandlere å lete etter alternative metoder til det avgrensede livsopphold for å fremme endring. Hos amerikanske sosialteknokrater fant de noen som har særlig evne til å pakke forskning på sosiale områder inn i delikate samfunnsvitenskapelige jubelord, for eksempel de såkalte evidensbaserte metoder, hvor de hevder å ha funnet «What Works».

En ungdoms problemer tar gjerne lang tid å avdekke, men de amerikanske metodene presser individenes mangfoldighet inn i standardiserte skjemaer og banale metoder for endring.

Med evidensbasert viten hevdes det vitenskapelig å kunne påvise en sammenheng mellom intervensjon og effekt. I naturvitenskapens fysikk og kjemi finnes sammenhenger gjennom eksperimenter og teoretiske beregninger hvor man har kontroll over alle variabler, slik at de med en stor grad av sikkerhet kan påvise graden av variablenes effekt, hvis noen. I samfunnsvitenskap er det heldigvis ikke så lett å isolere og eksperimentere med variabler og kontrollere effektmålinger. Selve forskningen er også en del av samfunnets maktforhold, fordommer og ulikheter, og dette påvirker bevisst eller ubevisst, forskningens rammebetingelser. Man biter ikke hånden som mater en, så det er sjelden sosialforskning går helt på tvers av oppdragsgiver.

En ungdoms problemer tar gjerne lang tid å avdekke, men de amerikanske metodene presser individenes mangfoldighet inn i standardiserte skjemaer og banale metoder for endring. MultifunC og andre behavioristiske metoder forsøker å redusere sosial samhandling til input av positive verdier og trene adferdsmønstre, slik at man får det ønskede output – en lovlydig, veltilpasset og utdannelses- og karrieresøkende ungdom. Behaviorismen hadde sin opprinnelse i studier av dyrs adferd og forenklede tankemodeller i eseloppdrett, om samspillet mellom gulrot og pisk, positive forsterkninger og straff. MultifunC og lignende adferdsendrende modeller har fylt opp med mer moderne betegnelser, men de forenklede mekaniske effektmodeller er fortsatt med på lasset.

Akademisering av sosialt arbeid

Den stadig sterkere vekt på vitenskapelig evidens og modeller for sosialt arbeid er et uttrykk for økt akademisering av området, hvor nye profesjoner får definisjonsmakt over hvordan sosialt arbeid skal utføres. Forskningsbasert og profesjonsbasert vitensgrunnlag vinner fremfor erfaringene til de som er i direkte kontakt med menneskene. Dette er faggrupper som arbeider innenfor et teoretisk univers, men med liten eller ingen erfaring og relasjon til de som skal hjelpes. Vitenskap har et innebygd formål å oppdage og isolere de variabler med størst virkning og fjerne andre områder som forstyrrer disse. Dette medfører ofte at tankegangen om isolasjon og forenkling kommer inn i det sosiale arbeidet. Det er et sterkt politisk ønske fra bevilgende myndigheter om å utvikle kostnadseffektive metoder for «What Works» – hva som virker. New Public Management-tenkningen innen kostnadseffektiv administrasjon har fått en perfekt partner i sosialvitenskapelige akademikere. De er trenet til å utvikle teoretiske modeller og lage manualer for å gjennomføre disse med metoder med målbare modeller som tilsynelatende vil ha stor effekt. Problemet er at de har liten innsikt i eller forståelse for at sosialt arbeid er en langvarig prosess, hvor det skal settes inn store menneskelige ressurser og erfaringer for å oppnå fremgang gjennom å bygge relasjoner. Akademiseringen av sosialt arbeid betyr ofte en avhumanisering av feltet, gjennom å tvinge arbeidet inn i metodetenkning fremfor å bruke ressurser på å styrke de som skal hjelpes. Og det store paradokset er at de modellene som nå har fått komme inn i det sosiale arbeidet ofte blir dyrere fordi ressursene er flyttet over fra de som skal hjelpes, til selve metode-oppfyllelsen og driften av kostbare institusjoner.

Hverdagen i modellinstitusjon

Ifølge de multifunksjonelle metodene med bindende nedskrevne manualer, vil forandring og adferdsmodifisering skje gjennom forsterkning eller belønning av ønsket adferd, fremfor at negative handlinger straffes. Bare ordet «adferdsmodifisering» er nok til å miste natte-søvnen av, men i det minste har de i teorien forstått at straff gjør alt verre! Men i praksis faller også MultifunC og lignende metodesamlinger tilbake på gamle straffesynder. Institusjonens teoretiske grunnlag samlet et knippe adferdsteorier til et program for tidsbegrenset opphold. Ikke minst en forståelse av at langvarige institusjonsopphold er svært skadelige. Dette er en erkjennelse som i utgangspunktet er veldig positivt. Helst skal en komme hurtig tilbake til familie og nærmiljø. Der skal de unge under tett oppfølging trenes i sosiale ferdigheter og skolegang, slik at de kan endre negativ adferd, vurderinger og tankesett. I tillegg skal de få økt kontakt med jevnaldrende som ikke har negativ adferd. De skal øve selvkontroll og ferdigheter i å løse problemer og oppmuntres til en positiv adferd. Hele institusjonen og den påfølgende behandlingen styres etter en detaljert manual som ikke må fravikes. Der det virkelig går galt i dette, er den fremmedgjøring som skjer for de unge når de møter et gjennomregulert behandlingsregime, der «fremgang» måles gjennom svært banale og forenklede målemetoder.

Fremmedgjøring

Fra første dag ble denne København-institusjonen totalt fremmedgjørende for de unge, selv for de som faktisk var svært motivert for å komme ut av kriminalitet og rus. Den økonomiske disiplineringstankegangen bak det såkalte forsterkningssystemet, hvor du skal opptjene poeng på et klippekort som senere kan veksles i små oppmuntringer som en kinotur eller en deodorant, gjør at de unges oppmerksomhet hele tiden spores inn på hva de kan tjene på dagligdagse handlinger, som å stå opp, spise pent, gå på skole etc. For å oppnå to poeng på klippekortet skal man for eksempel komme til tiden til frokost, sitte ved bordet i minst 10 minutter, vise god bordskikk, sitte ordentlig på stolen, ha et moderat lydnivå, rydde opp etter seg, skylle serviset og sette det i oppvaskmaskinen. Hele dagen er styrt av manualen og delt opp i slike detaljerte enkeltfrekvenser. Ved dagens slutt summeres antall oppnådde poeng og føres til protokoll. På laveste nivå kan det oppnås 24 poeng i løpet av en dag. Hvis man over noen uker til sammen oppnår 466 poeng, rykker man opp på nivå 2, med tilsvarende detaljregulering, men med mulighet til å oppnå noen flere såkalte «forsterkninger». Dette kan være små pengepremier på 20–40 kroner hvis man har den definerte gode oppførsel og følger programmet.

Dette banale systemet skal trene ungdommen i sosiale ferdigheter, som erstatning for de negative ferdighetene de har tilegnet seg i sitt gamle miljø. I stedet endte man ofte med å trene dem i strategisk tilpasning til belønningssystemet for å veksle poengene i hard valuta, mens de som tidligere hadde kunnet skaffe penger gjennom pushing og kriminalitet, hurtig innså hvor latterlig små de «forsterkningene» de kunne oppnå her var, sammenlignet med livet der ute. Det hele ble en farlig trening for unge i en utsatt og fattig livssituasjon, hvor de i enda sterkere grad fikk fokus på raske penger som forutsetning for å lykkes i livet. Samtidig førsøkte man å avoppfinne virkeligheten utenfor institusjonen, ved å programfeste at de kun skulle omgås med såkalte pro-sosiale venner og ikke de gamle vennene med problemadferd og negativ ungdomskultur – som om våre unge var i en ressursmessig livssituasjon til å kunne velge venner og sosiale sammenhenger fra øverste hylle!

Forråelse

Det burde ikke komme som en overraskelse at det var langt mellom suksesshistoriene i dette oppdragelsessystemet, og også de ansatte ble langt mer frustrerte enn i vanlig relasjonelt sosialt arbeide, fordi de var blitt innprentet at bare man fulgte manualen til punkt og prikke ville det skje nesten mirakuløs fremgang. De norske og amerikanske programutviklerne hadde forespeilet suksessrate på minst 70–80 %, og påstod ganske udokumentert, at dette var oppnådd i Norge og Sverige. Gikk det ikke bra, fikk man underforstått vite at det var fordi de ansatte ikke var gode nok eller konsekvente nok til å følge MultifunCs manual. Sosialt arbeide rommer alltid mange nedturer og kriser, men da reklamen hadde gjort et stort nummer av den fantastiske suksessraten i Norge, ble stressnivået deretter. Institusjonens virksomhet handlet ikke lenger om sosialt arbeide, men prestasjonspress og fremmedgjøring gjennom den daglige tallfestingen av manglende poengoppnåelse og fremgang. Ansatte sluttet, nye skulle hurtig opplæres, og oppsiktsvekkende mange fikk sparken for å ha uttrykt sin frustrasjon. Mange ble sykmeldt med stress.

Institusjonens virksomhet handlet ikke lenger om sosialt arbeide, men prestasjonspress og fremmedgjøring gjennom den daglige tallfestingen av manglende poengoppnåelse og fremgang.

Den danske psykologen Dorthe Birkmose har skrevet en svært viktig bok: «Når gode mennesker handler ondt – Tabuet om forråelse» som overbevisende beskriver de farlige prosesser som blir utløst når sosialarbeidere står i konstant avmaktssituasjoner og frustrasjon over at de kommer faglig til kort og ikke lenger vet hva de skal gjøre, men blir møtt med at de ikke gjør arbeidet godt nok. Birkmose viser hvordan vi vil forsøke å lindre ubehaget ved å projisere det over på andre, og da særlig «klienten». På vår institusjon skjedde det som så mange andre steder med mye avmakt, en direkte forråelse i arbeidet som førte til krenkelser mot de unge.

Maktanvendelse

Fysiske maktanvendelser i institusjoner skal kun brukes for å avverge fare for vold, skader og selvskading. Men gjennom den forråelse som skjedde på grunn av manglende måloppnåelse, begynte medarbeidere i frustrasjon og avmakt å gripe til maktanvendelse for å vise hvem som bestemmer – ikke som reaksjon på en truende eller farlig situasjon. For eksempel kunne fire sosialarbeidere storme inn på værelset til en ung som hadde vært høyrøstet og irriterende tidligere og legge hen i gulvet og fastholde med deres kroppsvekt, selv om det i utgangspunktet hadde handlet om en ungs dagligdagse frustrasjon som hadde fått en utblåsning. Faktisk oppmuntret ledelsen til flere slike demonstrative maktanvendelser, uten at det var det minste lovlige grunnlag for det. På grunn av alle rømningene fra institusjonen oppsto det ønsker om å låse unge inne, noe som heldigvis til da ikke var tillatt ifølge lovverket. Senere ble lovverket endret for å imøtekomme ønsket om lukkede avdelinger på slike behandlingsinstitusjoner, i tillegg til at det i Danmark er økende bruk av såkalte ungdomssanksjoner, som til forveksling ligner de gamle, nedlagte ungdomsfengslene.

«Evidensbasert» har blitt et magisk buzzword i sosialt arbeid, uten at det helt klargjøres hva som måles.

Etter episoder med våre unge fra utenfor institusjonen ble det et enormt mediepress for hardere midler mot ungdomskriminalitet. Dette førte atter til økt forråelse blant ansatte og opptrapping av konfliktnivået. Dette ble forsterket av manualsystemets manglende innsikt i og følelse for unges liv. For å monopolisere belønning for positiv adferd forsøkte man å frata ungdommenes tilgang til internett ved å inndra de unge deres egne smarttelefoner og PC’er. Dette for å ha enerett til tidsbegrenset tilgang til institusjonens computere for de som måtte oppføre seg på en måte som ble definert som positiv. Etter en tid måtte dette heldigvis oppgis fordi det var en klart ulovlig begrensning av de unges liv. Musikkanlegg på værelset var forbudt og erstattet med en skramlete 70-tallsaktig klokkeradio med lydkvalitet som en fyrstikkeske, slik at tilgangen til musikk også skulle være en ettertraktet vare på rasjoneringskortet. Lengre vekk fra hva som er viktig i livet kan en ikke komme. Fjernsyn på rommet var også forbudt, inntil rømningene ble så mange at man forsøkte å kjøpe de unge tilbake med fem lusne kanaler.

Overlevelsesstrategier i umulige livssituasjoner

Fra før hadde våre utsatte unge måttet utvikle mange overlevelsesstrategier i umulige familie- og livssituasjoner preget av massiv svikt. Derfor reagerte de naturlig nok med å gjøre alt de kunne for å unnvike nok et følelsesløst kontrollregime. Fiendebildet ble forsterket hver dag, og de utviklet gjenkjennelige kontrollskader fra totalitære institusjoner som fengsel og psykiatri. Mange hadde gjennom hele livet manglet noen å ha tillit til, og vært utsatt for grov svikt, vold i hjemmet og ingen forståelse. Her kom de så i et system hvor de skulle være sin egen lykkes smed gjennom rasjonelt og ikke følelsesmessig å skulle bytte positiv adferd til forsterkninger og fordeler. Dette fungerer kanskje i oppdrett, men det gjør vondt verre for mange unge i en vanskelig livssituasjon. Forestillingen om det økonomiske mennesket oppmuntret til et bestikkelsessystem, der de unge forsøkes korrumpert gjennom systematisk press for å veksle ønsket adferd inn i belønning. Til slutt ble konseptet bare et sett av rituelle handlinger, der poengkortene bare ble klippet og dokumentert, uten å gi hverken de unge eller de ansatte mening. Alle manualens krav ble gjennomført, men det var sosialt arbeid uten hjerte og sjel, bare standardiserte prosedyrer. Hele tiden lente man seg på at metoden var evidensbasert, og dermed vitenskapelig korrekt.

«Evidensbasert» har blitt et magisk buzzword i sosialt arbeid, uten at det helt klargjøres hva som måles. Målinger av prestasjoner er ofte bare ideologi og en forenkling av virkeligheten, fordi måleresultatene ofte ikke dokumenterer en reell sammenheng mellom intervensjonen og den påståtte effekten. Derfor blir det bare samfunnsvitenskapelig pynt på en foreldet og uverdig tankegang som burde være forlatt i sosialt arbeid. I stedet har den dessverre fått en renessanse. Standardisering gjennom manualer og psykologiske tester får det hele til å se «vitenskapelig» ut, men dette avhumaniserer omsorgsarbeidet, og gjør det kun til en målstyringsideologi uten innsikt.

Torggata Blad er et kompromissløst uav-hengig blad og nettmagasin – en humoristisk, systemkritisk og informativ utgivelse som sparker til venstre og høyre, oppover og nedover og midt i balla.

Pr. 2022 er Torggata Blad et forum for en fargerik forsamling av bidragsytere med varierende interesser og orientering. Det er en rar og forhåpentligvis skjærende stemme i koret av norske magasinutgivelser.

Torggata Blad ble grunnlagt i 2003 av
Bror Wyller (Forfatter og lege)

Torggata Blad er støttet av: