Omsorg, kapitalisme og politikk

Omsorg, kapitalisme og politikk

Koronakrisen har synliggjort hvordan fremtidens velferdsstat må bygges på omsorgsetikk fremfor nyliberalismens egeninteresse, hevder sosiologen Kathleen Lynch i dette essayet.

Tekst Kathleen Lynch

Kapitalismen er det dominerende samfunnsøkonomiske systemet i vår tid. I sin nyliberale form legges premissene for at markedet skal ha forrang i organiseringen av samfunnet. I den grad dette har vært omstridt, har det allikevel beholdt et kognitivt overtak.

Nyliberal kapitalisme er ikke bare et analytisk rammeverk for økonomisk organisering – den er også normativ, da den presenterer klare ideer om hvordan samfunnet bør organiseres, med markedet som definerer den overordnede etiske konteksten. Denne ideologien bygger opp under en entreprenørisk individualisme som er egennyttig og, ettersom den ser på slike egenskaper som naturlige og ønskelige, dermed dypest sett befinner seg i et helt grunnleggende i et motsetningsforhold til omsorg.

Nyliberal kapitalisme oppfordrer individer til å være svært konkurransedyktige, enten det gjelder å sikre seg jobb, materiell rikdom, sosial status, moralsk anseelse eller personlige relasjoner. Innenfor denne rammen har omsorg en underordnet, sekundær verdi.

Penger er den mest brukte målestokken på suksess og det tydeligste tegnet på kompetanse og status – den store fellesnevneren som gjør alle ting sammenlignbare og målbare. Å bruke tid på å ta vare på andre som ikke er i stand til å betale en høy markedspris for omsorg (inkludert barn og funksjonshemmede voksne med vedvarende lavinntekt) begynner å fremstå som veldig uklokt, til og med quijotesk, en sløsing med tid som heller burde brukes på økt fortjeneste.

Likevel er livet avhengig av omsorg. Det er avgjørende for menneskehetens og planetens overlevelse.

«Enslaved Black woman wet-nursing White infant», gravering fra ca. 1865. Library Company of Philadelphia, John A. McCaUister Collection / Wikimedia Commons.
I visse kulturer (inkludert historiske europeiske sådanne) ble det forventet at kvinner av høy status, spesielt adlige kvinner, overlot ammingen til ammer. En av grunnene var at de etter en fødsel fortere skulle bli fruktbare igjen, slik at de kunne føde flere arvtagere. I slike situasjoner hadde barnet ofte er mer fortrolig forhold til ammen enn til moren sin.
Kilde: Wikipedia.

Hierarkisk tenkning

Devalueringen av omsorgsetikken begynte ikke med kapitalismen. Skillet som ble trukket av Descartes i 1641 mellom sinn og kropp, res cogitans og res extensa (’tenkende substanser’ og ’materielle substanser’), oppmuntret til binær og hierarkisk tenkning i forhold til mennesker. Tenkende substanser hadde kontroll over materielle substanser, nemlig naturen. Ettersom kvinner og urfolk var en del av naturen, var de underlagt det Descartes kalte «naturens herrer og eiere».

Omsorg ble dermed definert som en del av naturen (i stedet for å være en del av samfunnet) – og var dermed en utnyttbar ressurs, et grunnleggende og instinktivt karaktertrekk hos kvinner, noe som preget deres handlinger på en naturgitt måte. Og siden evnen til å utøve omsorg ble ansett som en medfødt kvinnelig egenskap, ble ikke omsorgshandlinger sett på som arbeid som krever anerkjennelse eller belønning.

…Ting betyr noe utover penger, status og makt, fordi ønsket om å elske og bry seg, eksisterer parallelt med ønsket om å konsumere og å eie. Homines curans (omsorgsfulle mennesker) er like sosiologisk realistiske som homo economicus.

Både i Europa og andre steder ble oppfatningen om at omsorg ikke var menneskedefinerende arbeid, over tid oversatt til et verdisyn som innebar at det heller ikke var statsborgerskapsdefinerende arbeid. Sosiologen T.H. Marshalls (1893–1981) innflytelsesrike tankemodell om statsborgerskap baserte seg på ideen om borgeren som et individ som hadde sivile, politiske og sosioøkonomiske rettigheter (under beskyttelse av staten). Statsborgerskap ble ikke sidestilt med å ha omsorgsansvar eller å være pleietrengende.

Mens omsorg ble anerkjent i etterkrigstiden i Europa – blant annet gjennom innføring av barnetrygd og offentlig finansiert omsorg for barn og eldre – forble mye av den økonomiske sikkerheten som tilfalt folk i voksen alder, og spesielt i alderdommen, knyttet til deres tidligere ansettelsesstatus. I både Den europeiske menneskerettskonvensjon og Lisboa-traktaten er det fremming av arbeidstakerrettigheter som er det primære anliggende.

Likevel ble hullene i velferdssystemene i Europa veldig tydelige under Covid-19-pandemien. De høye dødstallene på sykehjem viste at eldre, sårbare mennesker ikke ble prioritert, og det ble heller ikke deres omsorgspersoner.

Foraktet avhengighet

Å være voksen og borger forble i den postindustrielle tidsalder koblet til idealene om uavhengighet og autonomi; det fantes ingen «akseptable» former for avhengighet for voksne. Barn og voksne uten arbeid, uansett grunn, ble og blir tildelt en fornedrende avhengighetsstatus – selv om dette gradvis er i ferd med å endre seg, og noen land anerkjenner ulønnet familieomsorg i forsikringsøyemed.

…gjennom bekreftelse av de nærende verdiene som ligger til grunn for omsorgspraksis [kan man] bidra til å gjenopplive motstanden mot nyliberalismen

Utbredelsen av dette omsorgsfiendtlige perspektivet tydeliggjøres gjennom institusjonaliseringen av former for «aktivt» og «ansvarlig» medborgerskap i dagens Europa. Alle forventes å være en aktiv økonomisk aktør, inkludert personer med nedsatt funksjonsevne. De arbeidsledige og «de fattige» blir utsatt for moralsk fordømmelse og straff når de ikke klarer å mobilisere og bli verdifulle, yrkesaktive borgere.

Ettersom det å være avhengig er skambelagt, blir også det å yte omsorgen for de som er avhengige og pleietrengende, forbundet med skam. Omsorg blir ikke sett på som reelt arbeid, spesielt hvis det utføres uten lønn innad i familien.

Homines curans

Kapitalisme er ikke uten moral. Men ved å være et system som er styrt av fortjeneste, muliggjør den ikke bare vold og drap i organisert krigføring for profitt; den lar også folk dø av omsorgssvikt, det være seg på grunn av fattigdom, hjemløshet og/eller mangel på helsetjenester.

Til tross for at de fleste av oss er egennyttige, er vi ikke utelukkende dette. Vi har relasjonelle bånd som knytter oss følelsesmessig til andre, selv til individer vi ikke kjenner – og vi kan også være altruistiske. Ting betyr noe utover penger, status og makt, fordi ønsket om å elske og bry seg, eksisterer parallelt med ønsket om å konsumere og å eie. Homines curans (omsorgsfulle mennesker) er like sosiologisk realistiske som homo economicus.

En av tingene vi har lært under pandemien er at alle mennesker er dypt avhengige av hverandre. Denne samhørigheten preger moralen vår: vårt behov for andre gjør oss i stand til å ta hensyn til andre. Det at vi kan identifisere moralsk passende oppførsel hos oss selv og andre, hjelper oss med å regulere våre handlinger. Pandemien har lært oss at i tider med sykdom er omsorg ikke en slags valgfri tilleggsbonus: den utgjør forskjellen mellom liv og død.

Ved ammekontoret i Paris, 1822. Ammer som venter på å bli valgt ut. Kilde: Wellcome Library, London. Wikimedia Commons.

Ny fortelling

For å kunne ta i bruk forestillingen om homines curans i politikken, må imidlertid konseptet først vekkes til live intellektuelt. Dette krever en ny fortelling, en som ikke er begrenset av mainstream og mannsdominert tenkning om samfunnsutvikling. Det finnes «kulturelle levninger» som gir håp og som kan gjenerobres intellektuelt for politisk praksis.

Et av områdene til disse kulturelle levningene er det affektive domenet – virkefeltet for kjærlighet, omsorg og solidaritet, følelser som folk er opptatt av og som gir deres daglige liv en mening. Selv om omsorgsdebatten hovedsakelig er politisk «temmet», om ikke ihjeltiet, kan man gjennom bekreftelse av de nærende verdiene som ligger til grunn for omsorgspraksis bidra til å gjenopplive motstanden mot nyliberalismen. Det kan skape et nytt språk og et nytt sett med verdivalg for politikken.

Det å bygge politiske modeller på forutsetningen om at beslutninger bare tas på grunnlag av økonomisk og sosial egeninteresse (som er normen i partipolitikk), yter ikke rettferdighet til båndene og forpliktelsene som, på tross av egennyttige vurderinger og valg, faktisk knytter menneskene til hverandre. Det undergraver betydningen til solidariteten og nestekjærligheten som ble praktisert i mange lokalsamfunn under pandemien.

Det er på tide å utforme en ny politikk for omsorg og emosjonell rettferdighet som tar opp kampen med narrativet om egennyttighetens politikk. Dette er nødvendig, ikke bare på grunn av omsorgens essensielle betydning som politisk etikk, men fordi folk trenger en intellektuell og politisk veiviser for å motvirke narrativene basert på frykt, hat og forskjellsbehandling, som styrer en verden forblindet av et kapitalistisk verdisyn.

Oversatt av redaksjonen.


Essayet inngår i en artikkelserie om korona-viruset og velferdsstaten, støttet av Friedrich Ebert Stiftung.

Kathleen Lynch er professor emerita i likestillingsstudier ved University College Dublin og professor ved School of Education. Hun spilte en ledende rolle i etableringen av UCD Equality Studies Center (1990) og School of Social Justice (2004–5). Hennes nyeste bok er «Care and Capitalism» (Polity Press, 2021).

Torggata Blad er et kompromissløst uavhengig blad og nettmagasin – en humoristisk, systemkritisk og informativ utgivelse som sparker til venstre og høyre, oppover og nedover og midt i balla.

Pr. 2023 er Torggata Blad et forum for en fargerik forsamling av bidragsytere med varierende interesser og orientering. Det er en rar og forhåpentligvis skjærende stemme i koret av norske magasinutgivelser.

Torggata Blad ble grunnlagt i 2007 av
Bror Wyller (forfatter og lege)

Torggata Blad er støttet av: