Fra bedriftslederføydalisme til omsorgsklassenes opprør

Fra bedriftslederføydalisme til omsorgsklassenes opprør

David Graeber – ofte kalt omsorgens tenker – mente at det er vårt sneversynte fokus på produksjon som er hovedårsaken bak de store naturødeleggelsene vi ser i dag. I denne forelesningen fra 2019 foreslår han at vi kaster de gammeldagse økonomi-teoriene i søpla og heller orienterer oss etter et verdisyn basert på omsorg og frihet.

Tekst David Graeber

Arbeid er til syvende og sist meningsfylt hvis det hjelper mennesker og forbedrer andres liv. Dermed har omsorgsarbeid på en måte blitt paradigmet for alle former for arbeid. Dette er veldig interessant fordi jeg tror at venstresiden i stor grad sitter fast i en forestilling om produksjon i stedet for å anerkjenne omsorg, og grunnen til at vi tidligere har blitt utmanøvrert, skyldes nettopp dette.

Jeg vil forklare litt nærmere hvordan dette skjedde: Jeg tror mye av økonomien egentlig er teologisk og preges av overføringen av gamle religiøse ideer om skapelsen, der mennesker på en måte blir tvunget til å jobbe. Hvis du ser på historien om Prometheus eller fortellinger i Det gamle testamentet, er den menneskelige tilstanden – vår falne tilstand – en der Gud er vår skaper. Vi prøvde å tilrane oss hans posisjon, så Gud straffer oss ved å si: «Ok, dere kan skape deres egne liv, men det kommer til å bli miserabelt og smertefullt.» Så arbeid er både produktivt og kreativt, men skal samtidig også være en lidelse.

Så vi har denne idéen om arbeid som produktivitet. Jeg har tidligere vist diagrammene som anskueliggjør forskjeller i produktiviteten til ulike typer arbeid. Nå skal jeg vise hvordan produktiviteten til byggebransjen ligger an i denne modellen. [Peker på projisert diagram.] Ifølge dette diagrammet kan man til og med beregne produktiviteten til eiendomsmeglere. Hva er produktiviteten til eiendomsmeglere? Det gir ingen mening. De produserer ikke noe – de forvalter eiendom som allerede finnes.

Vårt paradigme for verdi er produksjon. Men hvis man tenker seg om, er det meste av arbeid ikke produktivt. Stort sett handler arbeid faktisk om å vedlikeholde ting. Det handler om omsorg. Når jeg snakker med en marxistisk teoretiker og de prøver å forklare verdi (som er det de alltid liker å gjøre), tyr de alltid til eksempelet med tekoppen. De vil vanligvis sitte med et glass, en flaske, en kopp og si: «Vel, se på denne flasken. Du vet, det tar en viss mengde samfunnsnyttig arbeidstid og ressurser å produsere denne.» De snakker alltid om produksjon av ting.

Som dere vet, produserer man en kopp bare én gang, men man vasker den ti tusen ganger. Mesteparten av arbeid som utføres handler faktisk ikke om å produsere nye ting, det handler om å vedlikeholde ting. Vi har et forvrengt bilde av disse sammenhengene, en forestilling som egentlig er veldig kjønnet. Ekte arbeid er ensbetydende med mannlige håndverkere som banker i vei, eller en fabrikkarbeider som lager en bil eller noe sånt. Dette tilsvarer nesten et paradigme for fødsel, for i Bibelen forbannes Adam til å «arbeide i sitt ansikts sved» og Eva til å føde i smerte. Barnefødsel kalles også labour. Dermed oppstår ideen om at fabrikker er som noen slags svarte bokser der man på en måte skyver ting ut som babyer gjennom en smertefull prosess som vi egentlig ikke forstår. Og det er liksom dette arbeid hovedsakelig skal bestå i.

Men det er faktisk ikke det arbeid hovedsakelig består i. Mesteparten av arbeid som utføres består faktisk i å ta vare på andre mennesker. Så jeg tror at det vi må gjøre, er å begynne helt på nytt. Vi må først og fremst tenke på arbeiderklassen, ikke som produsenter, men som omsorgspersoner. Arbeiderklassen utgjøres i bunn og grunn av mennesker som tar seg av andre mennesker – og har alltid vært det. Faktisk viser psykologiske studier dette veldig godt: jo fattigere du er, jo bedre er du til å lese andres følelser og forstå hva de føler. Det er fordi det faktisk er folks jobb å ta vare på hverandre. Rike mennesker trenger rett og slett ikke å tenke på hva andre mennesker tenker. De bryr seg ikke (they don’t care), bokstavelig talt.

Først og fremst tenker jeg at vi må redefinere arbeiderklassene som omsorgsklasser. Dernest må vi gå bort fra et paradigme basert på produksjon og forbruk som er det økonomien stort sett handler om, for hvis vi skal redde planeten, må vi virkelig komme oss bort fra produktivismen.
Jeg foreslår at vi bare røsker vekk økonomifaget slik det eksisterer i dag, og begynner helt på nytt. Følgende er min anbefaling i denne forbindelse: Jeg mener at vi bør ta ideen om produksjon og forbruk, kaste den langt bort og erstatte den med idéen om omsorg og frihet.

Som feminister påpeker, selv om du lager en bro, lager du en bro fordi du bryr deg om at folk skal kunne komme seg over elven. Du lager en bil fordi du bryr deg om at folk kan komme seg rundt. Så selv produksjon er kun en variant eller undergruppering av omsorg. Det vi gjør, som mennesker, er å ta vare på hverandre.

Men omsorg er faktisk – og dette er, tror jeg, noe vi sjelden anerkjenner – nært knyttet til begrepet frihet. Vanligvis defineres omsorg som å svare på andres behov. Det er absolutt et viktig element i det. Men det er ikke bare det. For eksempel skal fengslene ta seg av fangenes behov (vanligvis, i det minste), i hvert fall i den grad at de innsatte får det grunnleggende av mat, klær og medisinsk behandling. Men man kan egentlig ikke anse fengselets praksis som omsorgsytelse for fanger. Omsorg er mer enn det. Så hvorfor er ikke et fengsel en omsorgsinstitusjon, mens noe annet kan være det?

Vel, hvis du tenker på omsorg, så er erke-eksempelet på en omsorgsfull relasjon en mor og et barn, ikke sant. En mor tar seg av et barn, eller en forelder tar seg av et barn, slik at barnet kan vokse, være sunt og blomstre. Det er sant, men på et grunnleggende plan tar du vare på barnet slik at det kan gå og leke. Det er det barn faktisk gjør når du tar vare på dem. Hva er lek? Lek er handling gjort for sin egen skyld. Det er på en måte selve paradigmet for frihet. Fordi handling gjort for sin egen skyld, er det frihet egentlig består av. Lek og frihet er til syvende og sist det samme.

Så, et produksjons-/forbruksparadigme for økonomien er en garanti for at vi til syvende og sist ødelegger planeten og hverandre. Selv når man snakker om degrowth, hvis du jobber innenfor dét paradigmet, er du i hovedsak fanget. Vi må bryte fullstendig med det paradigmet. Omsorg og frihet på den annen side, er ting du kan øke så mye du vil uten å skade. Så vi må heller begynne å tenke: hvordan kan vi ta vare på hverandre slik at vi samtidig gjør hverandre mer frie? Og hvem er de menneskene som yter nettopp den omsorgen? Og hvordan kan de selv kompenseres med større frihet? For å gjennomføre en slik manøver må vi rett og slett skrote nesten hele fagdisiplinen økonomi slik den eksisterer i dag.

Vi har faktisk bare så vidt begynt å tenke på dette. Økonomien, slik den eksisterer i dag, er basert på antagelser om den menneskelig natur, som vi nå vet er feil. Det har vært utført reelle empiriske tester av den grunnleggende typen antakelser om det maksimerende individet som økonomisk teori er basert på, og det viser seg at de ikke stemmer. Og det sier noe om hvordan økonomifaget praktiseres, at disse resultatene overhodet ikke har påvirket undervisningen. De bryr seg egentlig ikke om at det som det undervises i ikke er sant.

Men en av tingene vi har oppdaget, som er ganske interessant, er at mennesker har et psykologisk behov for å bli tatt vare på, og de har et enda større psykologisk behov for å ta vare på andre. Hvis man ikke får dekket dette behovet, går man rett og slett i stykker. Det er derfor gamle mennesker skaffer seg hund. Vi tar ikke vare på hverandre kun fordi vi trenger å opprettholde hverandres liv og friheter, men også vår egen psykologiske lykke er basert på å kunne yte omsorg til noe eller noen.

Hva ville skje med mikroøkonomien hvis vi tok utgangspunkt i nettopp dette? Vi holder faktisk en workshop om dette på Museum of Care i morgen, som vi skal forestille oss at foregår i Rojava, Den demokratiske føderasjonen Nord-Syria, hvor det pågår en kvinnerevolusjon (som dere kanskje har hørt). Det er på nettopp slike steder at de prøver å fullstendig gjenoppfinne økonomi, forholdet mellom frihet, estetikk og verdi, fordi for øyeblikket fungerer verdisystemet vi baserer oss på, inkludert den gradvise bullshitiseringen av sysselsettingen der hovedsakelig produksjonsarbeid har blitt en verdi i seg selv, på en slik måte at vi bokstavelig talt ødelegger planeten. For å faktisk tenke ut en type økonomi som ikke ville ødelegge planeten, må vi begynne helt på nytt.

Oversatt av redaksjonen.


Teksten er et utdrag av en forelesning holdt av David Graeber på “Chaos Communication Congress” 27. desember 2019; transkribert av Yash Lad og publisert på www.davidgraeber.org.

Hele forelesningen kan leses/høres her:
https://davidgraeber.org/articles/from-managerial-feudalism-to-the-revolt-of-the-caring-classes/?bsearch_highlight=care


David Graeber
(1961–2020)

Amerikansk antropolog, anarkistisk aktivist og forfatter, professor i sosialantropologi ved London School of Economics.

Kjent for sine bøker «Bullshit Jobs. A Theory», «Debt: The First 5000 Years», «The Utopia of Rules» og «The Dawn of Everything» (utgitt i 2021).

I boka «Bullshit Jobs. A Theory» beskriver Graeber fenomenet tullejobber som et resultat av den gjennomgående byråkratiseringen av kapitalismen, særlig i privat sektor, en byråkratisering som har gitt den et slags nyføydalt preg. Sammen med forslag til veien videre (eksempelvis universell grunninntekt) avslutter han boka med en analyse av omsorgsklassens opprør.

Denne analysen pekte frem mot et arbeid som han i flere sammenhenger skulle skissere – en omsorgens politiske økonomi. Den var basert på den feministiske omsorgsetikken og en revurdering av produksjon som samfunnets grunnlag til fordel for reproduksjon.


Stencils fra Assembly-prosjektet som utspiller seg på Museum of Care.

Museum of Care

Sammen med sin kone, den russiske kunstneren Nika Dubrovsky, opprettet Graeber nettstedet/plattformen/nettverket Museum of Care (www.museum.care).

Det utgjør nå et levende nettsamfunn med online diskusjoner, eventer, utstillinger, samarbeidsprosjekter m.m.

På nettsiden skriver de:

What The Museum of Care IS
An idea
An art project
A collection of spaces to meet
A place to hide
A place that you can make your own by copying everything and taking it with you
A place to argue, and to be friends
A mailing list, a collection of links, a reading group or movie club.

Mostly it is the people themselves. Actually, there is nothing in it except the people.

What The Museum of Care IS NOT
A collection of goods and treasures that may be stolen and sold
A fundraising machine
A cemetery
A job centre
A political party
A lobbyist group

Torggata Blad er et kompromissløst uav-hengig blad og nettmagasin – en humoristisk, systemkritisk og informativ utgivelse som sparker til venstre og høyre, oppover og nedover og midt i balla.

Pr. 2022 er Torggata Blad et forum for en fargerik forsamling av bidragsytere med varierende interesser og orientering. Det er en rar og forhåpentligvis skjærende stemme i koret av norske magasinutgivelser.

Torggata Blad ble grunnlagt i 2003 av
Bror Wyller (Forfatter og lege)

Torggata Blad er støttet av: