Bevilgningsmøte til kulturformål

Kalenderfortelling nr. 8

Bevilgningsmøte til kulturformål

Kolverøy, en liten norsk kystby i Næreid kommune. I et rommelig møterom i byens rådhus er det duket for et ekstraordinært krisemøte.

Tekst Foretaket for innbilt sannhetssøkende virksomhet

Ordfører Trygve Urke renser neglene med et visittkort, han ser nervøst på klokka på veggen over den gedigne mahognyskjenken som sikkert har tilhørt en ordfører fra forrige århundre, sammen med det digre ovale møtebordet som for anledningen er ryddet og blankpolert. Selv sitter han i full ordførermundur og føler seg som en levning fra en annen tidsalder. Ingen av de andre møtedeltagerne har ankommet. Det er fortsatt et kvarter til møtet skal starte.

Utenfor vinduet, et havneområde, de fleste aktiviteter man forbinder med en havn er avviklet. På motsatt vegg henger portretter av tidligere ordførere og et gedigent luftfoto tatt i byens velmaktsdager. Han strekker hånden fram for å ta neglene nærmere i øyensyn og sukker tungt.

TRYGVE URKE (halvhøyt til seg selv). Huff! Enda et av disse ulidelige møtene. Alltid disse forventningene om at jeg skal kaste meg hodekulls inn i materien og finne løsninger på alt mellom himmel og jord. Men jeg vegrer meg. Mer enn noensinne. Møter til alle døgnets tider. Alt dette strevet for en skarve… (Han løfter hånden uvilkårlig, muligvis for å vise til den trøstesløse situasjonen utenfor. Fortsetter for seg selv.) Hadde det enda kunnet ta oss ut av denne elendige miseren.

REIDAR ØLVIKSFETEN (inn fra venstre). Hei Trygve, jeg stakk innom bakeren på veien. (rasler muntert med en papirpose, henvendt til Urke som for å muntre ham opp) Byr du på litt kaffe?

Urke reiser seg med et tungt sukk og går mot kaffetrakteren.

TRYGVE URKE. Ja, kaffe kan komme godt med, for snart dukker det vel opp et hopetall av ivrige kaffetørste kakemonser, tenker jeg. Vi kan så absolutt trenge noe å styrke oss på når vi skal ta viktige avgjørelser om kommunens framtid.

REIDAR ØLVIKSFETEN. Ja, litt søte godsaker må til for å sukre den bitre pillen vi muligens må svelge.

Victoria Gyldenstierne feier inn i rommet med en effektiv og selvbevisst gange.

VICTORIA GYLDENSTIERNE (hilser muntert til Urke og Ølviksfeten). Hei, gutter! Hvorfor så nedtrykte? Har dere kanskje ikke hørt ryktene? (Hun slår dramatisk ut med armene.)

TRYGVE URKE (bekymret og tydelig plaget av en ptosis i venstre øyelokk). Ryktene…?

REIDAR ØLVIKSFETEN. Hvilke rykter? (Det før så kultiverte ansiktsuttrykket erstattes raskt med et sensasjonslystent blikk.)

VICTORIA GYLDENSTIERNE (stikker hånden begjærlig ned i Ølviksfetens papirpose og fisker opp et wienerbrød). Jo, (halvkvalt av wienerbrød må hun ta seg en liten kunstpause, blunker kokett, mens hun vinker til Urke, som smiler overbærende tilbake) jeg møtte akkurat Hulda Hviskum fra Kolverøyposten, og hun fortalte at kunstnertruppen vi har invitert i forbindelse med at verftet skulle ha fylt 100 år i år, (hun forsyner seg med et ekstra wienerbrød) mmm, nydelig, (smatter høylytt) har kommet på talefot med Bygdedyret som de tror er en Yeti. Nå har de planer om å avvike drastisk fra prosjektbeskrivelsen, og blant annet iverksette en reproduksjon av noe de kaller for Mirakelet i Wörgl.

TRYGVE URKE. Kommet på talefot med Bygdedyret? Det lover ikke bra.

REIDAR ØLVIKSFETEN (mistroisk). Hvordan kan Hulda Hviskum ha fått greie på dette?

VICTORIA GYLDENSTIERNE (himler med øynene). Dere kjenner jo Hulda. Hun er kapabel til å finne ut av hva det skal være.

TRYGVE URKE (opprørt). Dessuten ville det vel være et kontraktbrudd å avvike fra prosjektbeskrivelsen?

REIDAR ØLVIKSFETEN (fortsatt mistroisk). Og hva er dette Wörgl-sludderet? I prosjektbeskrivelsen ble vi lovet et proaktivt blikk på kystkulturens tradisjonelle verdier sett i lys av den livsbejaende markedsliberalismen og relasjonell estetikk. (lavt for seg selv) En perfekt maskering til rett tid, og som alltid er kunsten nyttig for å hindre folk innblikk i maktmisbruk og vanstyre.

Urke lar seg fengsle av hvordan wienerbrødsmulene gnistrer som gull der de, i fritt svev på vei mot parketten, fanger sollyset som tyter inn gjennom de selvregulerte utvendige persiennene. De legger seg som en fin ring av gullstøv rundt Gyldenstiernes høyhælte gucci-pumps.

TRYGVE URKE. Wörgl? Var det ikke noe med en ordfører i Wörgl? En Unterguggenberger, var det ikke det han het? (forsvinner inn i egne tanker, mumler distré for seg selv) Han reddet visst kommunen sin ved å innføre en lokal valuta og bytteøkonomi.

VICTORIA GYLDENSTIERNE (fnyser foraktelig). Bytteøkonomi! Det er jo et fantasiprodukt, helt avleggs. Det vi bør fokusere på her er Bygdedyret. Tenk bare på hvilke økonomiske muligheter som ligger i det.

REIDAR ØLVIKSFETEN. Jeg for min del tror vi bør la det ligge helt i ro. Gjerne feid godt inn under teppet.

VICTORIA GYLDENSTIERNE (reiser seg energisk mot Ølviksfeten). Hva er det med deg, er du redd for Bygdedyret, kanskje? Eier du ikke teft? Her gjelder det å kjenne sin besøkelsestid.

TRYGVE URKE (fortsatt i Wörgl, kvepper til). Vi vet alle at Bygdedyret ikke fører noe godt med seg. Det lar seg ikke kontrollere. Å tro at det skal kunne redde kommuneøkonomien kan være en fatal dumdristighet. En kobling mellom Bygdedyret og din markedsfundamentalisme ville være å leke med ilden.

REIDAR ØLVIKSFETEN (lavt for seg selv). Det er det jeg alltid har sagt, ingen kan påstå at Victoria er av den bibelsprengte sorten akkurat.

TRYGVE URKE (oppglødd). Det skal forresten bli interessant å høre hva disse kunstnerne har utkrystallisert fra Wörgl-eksperimentet. Jeg tror at dette vil være noe alle kan ha nytte av å få vite mer om.

De hører et nys så voldsomt at kakesmulene rundt Gyldenstiernes føtter reiser seg tjenestevillig som en elegant liten tornado opp på mahognimøtebordet. Den løfter fatet med wienerbrødene som farer over bordet og rett i armene på Gunnar Rekanes, en traust kar av solid industriarbeiderslekt, slike som snart er å regne som utrydningstruede. Og som den gamle fagarbeideren han er, turnerer han elegant fatet opp på pekefingeren der det fortsetter å snurre rundt som et flerspindlet borhode.

GUNNAR REKANES. Hva er på ferde? Eller er krisemøtet bare et forsøk på å redde kommunens wienerbrødbakeri?

TRYGVE URKE (sender Rekanes et strengt blikk). Du er kanskje ikke underrettet om ryktene, du.

GUNNAR REKANES. Er det noe annet enn rykter i denne byen? Folk skal nå vri og vende på alt.

Ingen legger merke til restene av den vesle kakesmuletornadoen som virvler stille bortover parketten før den svinner hen.

VICTORIA GYLDENSTIERNE. Legg hårsårheten din til side. Dette dreier seg tross alt om kommunens være eller ikke være.

Rekanes stiller seg opp på bredbeint fagarbeidervis, ruller litt fram og tilbake på fotsålene, og planter de solide arbeidsnevene godt nede i dypet av kjeledresslommene.

GUNNAR REKANES. Når ble du opptatt av kommunens ve og vel, du som med dine finanspiruetter har greid å selge ut samtlige av kommunens vitale organer – verftet, kraftverket, og fiskeindustrien, bare for å nevne noe.

REIDAR ØLVIKSFETEN. Nå har vi jo også et rikt kulturliv her i…

GUNNAR REKANES (avbryter). Hold kjeft, Ølskvipskvetten og la Victoria forklare hvordan hun kan (lager anførselstegn i luften) «redde» kommunen ved å invitere multinasjonale selskap til å stikke de grådige sugerørene sine ned i våre naturressurser.

Ølviksfeten farer sammen når han hører navnet sitt uttalt på denne måten. Kanskje ikke så rart, for latterliggjøring er ubehagelig å bli utsatt for. Oven i kjøpet er han tørrlagt alkoholiker, og det er ikke spesielt hyggelig å få gjentatt et økenavn som river opp gamle sår. Hans fortid er en godt bevart hemmelighet. Men da han hører dette fra Rekanes’ munn uttalt på hans hånlige vis, er det som et møysommelig opphengt forheng blir revet bort, og han er tilbake på en snuskete bar i utkanten av Antwerpen. Ølviksfeten tenker tilbake på sørgelige deler av sitt liv og kjenner hvordan den tilbakevendende skammen lammer ham. De siste strimene av kveldssol glitrer over havneområdet i Antwerpen idet Anna Ligård skrider inn på møterommet med bonderomantisk verdighet.

ANNA LIGÅRD (solid gardkjerring på Ligård, den største meierileverandøren i kommunen, representant for et traust stykke tradisjonsrikt utkant-Norge, stopper opp ved siden av Ølviksfeten, gnir seg arbeidslystent i sine senesterke hender, som har melket utallige jur tomme). Så rørende å se dere alle sammen! Skal vi ikke bare sette i gang?

VICTORIA GYLDENSTIERNE (bratt i nakken som en bokrygg). Gunnar ba meg forklare visse elementære saksforhold, så jeg setter meg gjerne øverst på talerlista. Anna og Gunnar har jo dessuten ikke fått med seg det nyeste på kulturfronten.

Alle finner sine plasser rundt møtebordet.

TRYGVE URKE. Det finnes en møteagenda, vi må holde oss til den, men jeg setter deg opp under eventuelt. (trekker pusten og tar sats) Vi er en kommune med århundrelange og stolte tradisjoner, vi har levd av det naturen rundt oss kunne gi, vi har dyrket våre jordlapper, passet våre dyr ute på beite i ulendt terreng, fisket i hav og elver, men nå er det krevende tider. Kommuneadministrasjon er ikke lenger hva det var, og jeg kan gjerne være den første til å innrømme at jeg har gjort en udugelig jobb. Som Gunnar akkurat nevnte, har kommunen blitt lurt opp i stry, og endt opp med å selge ut arvesølvet. Vi sitter forgjeldet til opp over ørene, har tapt råderetten over egne naturressurser, og store deler av arbeidslivet har flagget ut til lavkostnadsland. Kort sagt, vi er konkurs.

Det blir veldig stille rundt bordet.

VICTORIA GYLDENSTIERNE. Ikke se så mørkt på det. Vi kan helt sikkert søke om distriktsutviklingsmidler som vil blåse liv i næringslivet vårt igjen. Eller hva med å senke skattenivået for samfunnstoppene, så de får tilbake investeringslysten? Dere skal se det ordner seg.

REIDAR ØLVIKSFETEN. Vi har jo allerede støvsugd Innovasjon Norge for alle mulige støtteordninger, men alt har gått med til de ulykksalige investeringene og nå sitter vi i klisteret. Vi skulle heller gjort slik jeg foreslo og satset pengene på en sikker hest, nemlig investert dem i klassisk kunst.

GUNNAR REKANES (koker av raseri). Sikker hest!?! Klassisk kunst!?! Jeg syns jeg ser det!

VICTORIA GYLDENSTIERNE. Så, så, Gunnar. Reidar er absolutt inne på noe, og det er derfor det er helt konge at vi har invitert denne spennende kunstnertruppen hit til Næreid kommune. Som Reidar og Trygve allerede vet, har kunstnerne beleilig avveket fra den nokså konvensjonelle planen de hadde i utgangspunktet, og gått inn for noe som vil gagne oss langt mer enn fantasiens vinger rekker.

GUNNAR REKANES. Ja, at de bryter avtalen er vel ikke noe annet enn forventa. Stole på kunstnere, liksom!

ANNA LIGÅRD. Hvorfor ikke? Jeg synes tvert imot dette høres riktig djervt ut, jeg. Bare fortsett, Victoria.

VICTORIA GYLDENSTIERNE. Vi har jo alle lest prosjektbeskrivelsen. Har vi ikke? Ikke noe galt å si om den. Men det de har kommet opp med nå er helt utrolig. Hør bare: De skal innlede et samarbeid med selveste… Å, nå er dere spente, kan jeg tenke meg. Med… Bygdedyret! Det hele er til å dåne av.

Dette er som atonal musikk i Ølviksfetens ører, og han lar seg uvegerlig vippe rett inn i sine gatelyktbelyste erindringer om øldrikk og svir. Reaksjonene rundt bordet er som ventet svært forskjellige og spenner fra angst og beven (Ølviksfeten), via forventninger og håp (Urke) til begrunnet og ubegrunnet skepsis (Ligård).

VICTORIA GYLDENSTIERNE. Som ventet ser jeg at dere ikke er udelt positive. Dere begriper tydeligvis ikke hvilket økonomisk potensial denne situasjonen byr på. Ved å styrke Bygdedyrets image gjennom et kunst-stunt, blir det mer attraktivt, og dermed kan vi ta opp nye friske lån med sikkerhet i de framtidige inntjeningsmuligheter Bygdedyret har som turistattraksjon. Hva gir dere meg?!?

REIDAR ØLVIKSFETEN (tydelig preget av frykt for å tape høyde i landets kulturstigespill). Med mindre Bygdedyret ikles en minoritetskulturell ham, i tråd med tidsånden, f.eks. i form av en tibetansk Yeti – noe som utvilsomt vil begeistre turister i all framtid – bør vi gjøre alt vi kan for å hindre at det bringes fram i dagen.

GUNNAR REKANES (overhører Ølviksfeten). Hør på henne! Hun snakker som en vekkelsespredikant. (til Gyldenstierne) Har du like store økonomiske interesser i dette som i den skjebnesvangre fond-skandalen som har bragt oss til konkursens rand?

VICTORIA GYLDENSTIERNE (himler med øynene og sukker demonstrativt). Bakstreverske som vanlig! Dere ser jo spøkelser ved høylys dag. Her gjelder det å smi mens jernet er varmt.

GUNNAR REKANES (bitende ironisk). Eventuelt å mele sin egen kake. Du har vel allerede rukket å sikre deg jobb i nabokommunen, du.

ANNA LIGÅRD. Nei, nå er det vel på tide med et wienerbrød, folkens. Kaffe? (sender kaffekanne og wienerbrødfat rundt) Fløte? Jeg tok med litt nysilt. (setter et velvoksent spann på bordet) Dere har mange gode poeng alle sammen, men dette kunstnermytteriet er jeg mer skeptisk til. Koblingen mellom distriktskultur og markedsliberalisme, derimot, er jo alle tiders. Jeg synes vi skal iverksette Victorias plan uten dikkedarer (knekker høylytt med de spenolhvite fingrene, som for å signalisere sin virketrang).

TRYGVE URKE. Jeg tror det er viktig at vi ikke forhaster oss. Som dere vet er det ikke så lenge siden Kolverøypostens forventningsbarometer for kommuneadministrasjonen pekte langt under null, så tilliten til oss politikere er mildt sagt tynnslitt.

VICTORIA GYLDENSTIERNE. Pressen er ikke noe problem. Hard valuta er et utmerket middel mot spredning av misoppfatninger. Jeg betaler gjerne av egen lomme.

Freidigheten utløser en eksplosjon av protester. Etter hvert blir kakofonien av alle stemmene overdøvet av den trommevirvelraske hamringen fra Urkes ordførerklubbe.

TRYGVE URKE. Stille! Jeg oppfordrer dere alle til å ta dere sammen!

Men så blir han helt taus og måper mot vinduet. De andre følger blikket hans og ser noe det er vanskelig å forstå hva er. Det er til forveksling likt et vandrende snøskred.

REIDAR ØLVIKSFETEN (gnir seg i øynene og klyper seg i armen, stotrer og mumler lavt til seg selv). Jeg har jo ikke drukket på det jeg kan huske, men dette virker som et av mine verste delirier, er det noen som har puttet noe i wienerbrødene, romkrem, plomme i madeira eller kanskje noe helt annet?

Ølviksfeten sperrer opp øynene så de ligner to eggeskallshvite porselenstallerkener med hver sin hasselnøtt på, og der syltynne, blodrøde små slanger bukter seg rundt og danner et virvar av kruseduller i alt det hvite.

ANNA LIGÅRD (roper og gestikulerer). Hva er det du sier, har bakeren hatt noe i baksten? (Hun kjenner hun blir svimmel av å se på det som bukter seg i Ølviksfetens øyne, så hun er lettet da han gjemmer seg bak ryggen hennes.)

Utenfor vinduet nærmer den skittengrå snømassen seg faretruende. Det vandrende snøskredet lener seg mot vinduet og skjermer med hendene for å få bedre innsyn til møterommet.

ALLE MØTEDELTAKERNE. Bygdedyret!

Reaksjonene deres er forskjellige, avstemt etter deres stereotype personlighet. Urke reagerer med diplomatisk sindighet. Ølviksfeten reagerer med den kultiverte og tørrlagte alkoholikerens leting etter en god grunn til å hive seg på flaska igjen. Rekanes reagerer med den typiske fagarbeiderens urokkelige realisme. Han tror tydeligvis verken sine egne eller andres øyne og fyller rolig kaffekoppen på nytt. Ligård reagerer med tradisjonell fordomsfullhet og frykt for det fremmede, og fingrer nervøst med det vesle gullkorset hun har rundt halsen. Gyldenstierne reagerer med et tidstypisk handlingsmønster. Hun tar en selfie av seg og Bygdedyret, laster opp til Facebook og googler litt på bygdedyr.

VICTORIA GYLDENSTIERNE. På wikipedia står det at bygdedyr kan være nokså påtrengende, og i enkelte tilfeller krevende å hanskes med (veiver instruktivt med armene). Kan dere samle dere litt nærmere vinduet slik at jeg får tatt et bilde av hele gjengen sammen med Bygdedyret?

Med en gigantisk, grovskåren hånd av kram, skittengrå snø knipser Bygdedyret opp vinduet og snapper til seg Gyldenstiernes mobiltelefon. Bygdedyret holder den varsomt mellom to av sine enorme fingertupper mens det manøvrerer suverent på berøringsskjermen. Bygdedyret finner raskt appen det leter etter, retter mobilen mot møtedeltakerne som om den skulle vært en fjernkontroll og tapper med et lett fingertupptrykk på skjermen.

Virkningen er slående. Med et byks er Rekanes i strupen på Gyldenstierne, som raller under det faste grepet, velter henne over ende så begge flyr bortetter møtebordet som to curlingsteiner. Ligård får tak i Gyldenstiernes skotupp og henger seg på i et forsøk på å skille de to. Ølviksfeten har tatt av seg sine semskede spasersko, og denger løs på ryggen til Ligård. Urke på sin side vil gjerne høre hva Ølviksfeten har å si, så han kaster seg også inn i det som raskt eskalerer til å bli et durabelig slagsmål. Snart er alle viklet inn i en mangearmet og mangefotet ball, som ruller fram og tilbake over møtebordet, og vi hører en mengde stønn blandet med en skur av ukvemsord. Bygdedyret følger interessert med, men blir etter hvert oppmerksom på den skitne snøsørpa som det har sølt utover gulvet.

BYGDEDYRET (en smule beskjemmet). Finnes det en renholder i huset?

Nederst i korridoren utenfor møterommet står det en litt unnselig, svært gammel mann, som til tross for at han bærer tydelig preg av å skrante, har en merkverdig kraftig hårvekst. Han forsøker å bevege seg framover med vasketralla si, og står med skjelvende, krumbøyde knær og ditto rygg.

RENHOLDEREN (pipende fra den sammenklemte brystkassen idet han har greid å tusle ytterligere to steg i retning av møterommet). Her!

Bygdedyret, som forøvrig har usedvanlig god hørsel, lener seg så langt inn gjennom vinduet at det kan se nedover i korridoren, og vinker grettent den skrøpelige renholderen nærmere med en dryppende snølabb. Renholderen stryker en mager hånd gjennom hårmanken – eller førsøker, rettere sagt. Håret er rett og slett for kraftig og hånden for kraftløs til at det lykkes ham å fullføre bevegelsen. Etter at hånden har buttet i sveisen et par ganger, gir han opp og tutler varsomt oppover korridoren. Man kan så vidt høre lyden av de tassende føttene hans og gnislingen fra hjulene på vasketrallen. Idet han kommer inn på møterommet stanser slåsskampen og det blir først dørgende stille, før det bryter ut en oppskjørtet mumling blant de tidligere så kamplystne politikerne som undrer seg over hvem denne skikkelsen er, og hvordan han har kommet dit. Han ser skral og avfeldig ut der han står, kledd i et arbeidsantrekk som var avleggs en gang tidlig i forrige århundre.

Renholderen har nå kommet fram til møtebordet og begynner å kreke seg opp på den blankpolerte bordplaten. Dette er tydeligvis en nærmest uoverkommelig kraftanstrengelse for hans svake fysikk, men nå tar han tilsynelatende i bruk sine evner som underbetalt midlertidig arbeidskraft på svart bemanningsfirmakontrakt. Varsomt legger han en hånd på hver side av den stive sveisen, og trekker, eller snarere skyver, seg formelig oppover etter håret. Etter en kort svevetur, slipper han taket og lander mykt med et lite dunk på møtebordet.

Herfra får han oversikt over hva som må gjøres. Som renholdere flest skyr han å bruke samme triks to ganger etter hverandre. Nå må han finne på noe nytt. Han tar det klassiske tørkerullpapir-ut-av-ermet-trikset, og får til slutt halt fram så masse at den enorme mengden tørkepapir er stor nok til å absorbere absolutt alt av snøslaps som Bygdedyret har sølt inn gjennom vinduet. Kommunestyrepolitikerne er fjetret og forholder seg musestille i påvente av neste grenseoverskridelse.

RENHOLDEREN (lavmælt, med en ru og suggererende stemme). Forestill dere en labyrint beliggende i en hage, laget av velduftende blomsterbærende hekker, der dere vilkårlig velger en retning for å søke mot labyrintens mål, eller oppsøker, om det finnes, en labyrintekspedisjonsleder.

Labyrintekspedisjonslederen kan være nesten like vanskelig å oppdrive som det er å finne fram i labyrinten på egen hånd, med mindre han sitter i tårnet sitt og speider. Nåvel, enten dere får hjelp eller greier dere selv, og attpåtil når fram til labyrintens mål, eller hjerte, kan man si, vil dere få en uforglemmelig opplevelse. En opplevelse som ikke bare får hårene til å reise seg på hodene deres, men som attpåtil gjør det oppreiste håret helt stivt. Se bare på mitt.

Renholderen tapper seg illustrerende på hårbusten sin. Bygdedyret følger nysgjerrig med.

RENHOLDEREN (kremter og fortsetter med hes stemme, nesten bare som et svakt vindpust). Opplevelsen kan først og fremst beskrives som et tablå… Et tablå som… Hm… Ja, det er på en måte et slags tablå som liksom… Ja, som alle dere, (peker på kommunemøtedeltagerne) plassert akkurat slik for å framstille et maleri.

Nå går han bort til en kunstmaler som har stilt seg opp med sitt staffeli helt i utkanten av møterommet, og som full av kunstnerisk virketrang fyser på å få malt den helt særegne sammenstillingen av folkevalgte før de rekker å flytte på seg.

KUNSTMALEREN (til renholderen). Tror du det er noen her som vet hvordan man får reparert en punktert trillebår?

Oppå malerkofferten hans står det en liten trillebår, nedi den, en scene i miniatyr. På et lite podium sitter en mann, brunsvidd etter å ha oppholdt seg lenge utendørs under en sol fra helt andre breddegrader. Klærne ser ut til å være fra en annen tid. Han sitter lent mot stammen til et tre hvis krone kaster skygger på størstedelen av podiet. Hvem han forteller historien sin til, vet vi ikke.

KUNSTMALEREN (med ettertrykk mens han peker ned i trillebåren). Vi må ha med oss denne fyren her, for vi kommer ikke fram til labyrintens hjerte uten.

LABYRINTFØREREN/HESTETEMMEREN (tar ordet). Ingen forsto hvordan jeg greide det. Etter sviende tørre dager pleide jeg å legge meg naken under de brede bladene på kapoktreet der fuktigheten samlet seg under stjernehimmelen, og lot porene i huden suge til seg en blanding av nattedugg og noe av verdensrommets uendelige ro. Om dagen da jeg sto foran de ville hestene, var det som om selve huden hadde absorbert denne roen, og da jeg la hendene mine på flankene deres, smittet den over på dem og de ble som fromme lam. Etter hvert ble jeg en svært etterspurt hestetemmer og reiste på kryss og tvers i hele vårt vidstrakte land.

Det går en flatklemt bølge av anerkjennende nikk gjennom de sammenfiltrede kommunepolitikerne på møtebordet.

RENHOLDEREN (henvendt til Bygdedyret og de folkevalgte). Vi surrer oss visst bort her, altså, ehh… er det noen her som vil bli med på ferden mot labyrintens hjerte? Det er kun én plass tilgjengelig.

REIDAR ØLVIKSFETEN (har akkurat greid å kravle seg ut av basketakstablået hvor han nettopp lå underst, roper). Jeg! Jeg vil være med til labyrintens hjerte! Jeg trenger å komme meg vekk herfra!

Men en kraftig hånd skyter fram fra slåsskjempehaugen og fester seg som en jernring rundt Ølviksfetens spinkle kontorankel.

ANNA LIGÅRD (fra nokså langt inne i haugen). Å nei, du, din pudding! Du blir her.

VICTORIA GYLDENSTIERNE (roper ivrig). Regn med meg! Jeg er med på alt som er moro og potensielt lønnsomt!

GUNNAR REKANES (stikker et hode iltert ut mellom noens bein). Aldri! Ikke over mitt lik, din falske dundre. Er det noen som ikke skal være med til labyrintens hjerte, må det være det bedragerske skaberakket der. (Forsøker forgjeves å få tak i Gyldenstierne arm som vifter energisk, lik en vimpel i stiv kuling, ut fra toppen av haugen, men den blir resolutt tråkket ned av en desperat Ølviksfeten som har rykket seg løs fra Ligårds jerngrep.)

BYGDEDYRET. Jeg vil! Og jeg vil dra alene. Jeg vil i hvert fall ikke ha med meg noen av de udugelige taperne der. (peker på haugen av slåsskjemper)

RENHOLDEREN (ser vurderende på de potensielle turdeltakerne, ser på Bygdedyret og sier innsmigrende). Naturligvis er det du som skal få dra.

BYGDEDYRET (får brått kalde føtter ettersom det gikk litt for lett å få plassen, med stigende mistro). Eh… forresten. Jeg kan heller dra som nummer to.

ANNA LIGÅRD. Er det ikke uansett litt urettferdig at det er Bygdedyret som får dra? Det var jo Reidar og Victoria som meldte seg først.

BYGDEDYRET (på vakt). Ja, det er sant. Det er skikkelig urettferdig!

RENHOLDEREN (henvendt til Bygdedyret). Det er som sagt bare plass til en. Og du med dine fantastiske kvalifikasjoner er en selvskreven ener. Modig, selvstendig, tolerant, eventyrlysten, framtidsrettet, osv.

VICTORIA GYLDENSTIERNE (forurettet). Det er ikke bare Bygdedyret som passer til den beskrivelsen.

BYGDEDYRET (tydelig smigret av renholderens komplimenter, sender Gyldenstierne et nedlatende blikk). Nåvel, er det noen som fortjener en ekstra påskjønnelse her, så er det jo meg. Okei, jeg er klar.

I det samme svever den lille kakesmuletornadoen inn i rommet og reiser seg opp foran et forbløffet Bygdedyr. Virvelen av gullskimrende lys, støv og ørsmå kakesmuler vokser seg større og større til den til slutt dekker hele vinduet. Kommunepolitikerne, som har sluttet kranglingen, slipper taket i hverandre og kommer seg storøyd på beina. Hva er dette for et merkelig fenomen? Tornadoen virvler Bygdedyret langsomt rundt og løfter det i været. Strimer av sollys trenger seg gjennom virvelen av glitrende støv og får alt til å gå i oppløsning.

REKANES (hans så langt rasjonelle industriarbeider-image har fått seg en solid knekk). Hva i alle dager!

URKE, ØLVIKSFETEN, LIGÅRD (perplekse). Bygdedyret! Borte!!!

VICTORIA GYLDENSTIERNE (bittert). Der gikk en stor fortjeneste tapt!

KUNSTMALEREN (kremter forsiktig). La meg få presentere oss. Vi er medlemmer av kunstnertruppen dere har invitert til Kolverøy i forbindelse med feiringen av verftet som skulle ha fylt 100 år i år, men som dessverre nylig ble nedlagt. Dette har naturlig nok fått oss til å tenke litt annerledes på prosjektet dere har invitert oss til å delta med. Vi vil gjerne komme med et forslag litt utenom det vanlige. Vær så vennlige å finne plassene deres.

Renholderen og kunstmaleren tar med seg den lille trillebåren bort til den ledige enden av møtebordet og setter tablået med labyrintføreren/hestetemmeren på bordet. Kunstmaleren skrur av lyset og setter i gang en powerpoint-presentasjon, gjennomillustrert med historiske fotografier og forklarende diagrammer.

RENHOLDEREN. Se for dere Europa i 1933. Det er massearbeidsløshet og depresjon. I den lille tyrolerlandsbyen Wörgl står arbeidsoppgavene i kø. Folk vil gjerne jobbe, men kommunekassen er tom, det samme er folks sparegriser. Ordfører Unterguggenberger har akkurat fått en lysende idé. Han vil erstatte de offisielle schillingene med en lokal valuta, nemlig Wörgl Schilling, og starter å trykke opp penger.

ANNA LIGÅRD. Det er det jo andre som har forsøkt tidligere uten å lykkes. Det førte bare til en galopperende inflasjon.

KUNSTMALEREN. Ordføreren hadde forutsett dette. Derfor innførte han et system med en månedlig stempelavgift på 1% av seddelens pålydende, og at pengene måtte brukes innen en måned, for ellers tapte de seg i verdi.

TRYGVE URKE. Ja, nå husker jeg. Alt dette fikk pengene til å sirkulere, noe som raskt førte til høy aktivitet og dermed redusert arbeidsledighet.

GUNNAR REKANES: Hvordan fikk han befolkningen til å akseptere Wörgl Schillingen som betalingsmiddel?

LABYRINTFØREREN: Da det gikk opp for folk at de kunne betale skatt med de nye pengene, var dette en smal sak. Og i tillegg førte stempelavgiften til at skatten ble betalt lenge før fristen.

TRYGVE URKE (innforstått og begeistret). Skatteinntektene gjorde det mulig å bekoste forsømte offentlige oppgaver, og skapte slik flere arbeidsplasser. Som dere ser, folk fikk tilbake arbeidet sitt og verdigheten, og den lille byen Wörgl fikk en økonomisk oppblomstring. Ordførere kom fra nært og fjernt for å ta det wörgelske mirakelet nærmere i øyesyn.

LABYRINTFØREREN/HESTETEMMEREN: Dere har sikkert hørt ryktene om at deres bestillingsverk har vokst i en uventet retning – nemlig i retning av noe vi, ehh… kunne kalle en, ehh… trojansk hest. Slett ikke uvanlig i kunstverdenen når man fornemmer at oppdragsgiveren ikke vet sitt eget beste.

ANNA LIGÅRD (indignert). Skulle ikke vi vite vårt eget beste, kanskje?

RENHOLDEREN (beroligende). Joda, selvfølgelig. Men situasjonen tatt i betraktning vil vi allikevel tillate oss å komme med et forslag til kommunen om å samarbeide med oss om en rekonstruksjon av Wörgl-eksperimentet…

VICTORIA GYLDENSTIERNE. For et latterlig påfunn! Dette kan dere ikke mene.

TRYGVE URKE. Tvert imot! Det er en veldig interessant idé. Men dessverre ikke mulig å gjennomføre i praksis fordi det er ulovlig. Da Unterguggenbergers suksess kom de østerrikske myndighetene for øre, ble det stor oppstandelse og prosjektet ble umiddelbart stoppet.

VICTORIA GYLDENSTIERNE. Nettopp! For en frekkhet! Komme her og tilby ulovligheter.

GUNNAR REKANES. Og det snakker du om!

KUNSTMALEREN. Vi tror vi vil lykkes ettersom prosjektet vil bli utført som et stedsspesifikt, virkelighetskunstverk med global touch og økonomisk spissfindighet. Som kunstverk vil det dessuten være beskyttet av åndsverksloven. Å trykke opp penger er naturligvis ulovlig, men ingen vil kunne beskylde oss for dette, da hver enkelt seddel vil være håndtegnet, og er dermed å regne som originalverk.

Slik gikk det til at Næreid kommune blomstret og kunstnertruppen fikk sin velfortjente æresborgerlønn.


Foretaket for innbilt sannhetssøkende virksomhet ble etablert i 2000 og drives av
Maria Vagle og Hege Vadstein.
Teksten er inspirert av den historiske hendelsen som blir kalt Mirakelet i Wörgl.
Les mer om eksperimentet med den lokale valutaen i Wörgl her:
https://no.wikipedia.org/wiki/W%C3%B6rgl
evt. på tysk her: https://heimat.woergl.at/verschiedenes/freigeld-woergl
eller se filmen Mirakelet i Wörgl her:
https://video.liberta.vip/w/a4af6e52-8352-4191-8dbb-518f875e1851


For- og bakside til de berømte Wörgl Schilling. Foto: heimat.woergl.at.

Torggata Blad er et kompromissløst uav-hengig blad og nettmagasin – en humoristisk, systemkritisk og informativ utgivelse som sparker til venstre og høyre, oppover og nedover og midt i balla.

Pr. 2022 er Torggata Blad et forum for en fargerik forsamling av bidragsytere med varierende interesser og orientering. Det er en rar og forhåpentligvis skjærende stemme i koret av norske magasinutgivelser.

Torggata Blad ble grunnlagt i 2003 av
Bror Wyller (Forfatter og lege)

Torggata Blad er støttet av: