Afrikas siste koloni
For 25 år siden besøkte jeg flyktningleiren til det saharawiske folk midt i Sahara-ørkenen. Der har de overlevd ved hjelp fra humanitære organisasjoner. Nærmest ingen har hørt om deres tragedie, etter at Marokko invaderte landet. Få land våger å tale deres sak, pga. sterke økonomiske interesser. Det finnes store oljeforekomster langs kysten deres. Vest-Sahara har med rette blitt kalt Afrikas siste koloni.le gitt til staten for at det skal drives sykehus der. Til det beste for folket!
For tre måneder siden møtte jeg Hamdi over kopp te ved kjøkkenbenken. Han er én av få som klarte å flykte til Norge. Jeg delte dette diktet med ham, om mitt møte med hans folk. Etter 50 år bor de fremdeles i flyktningeleiren. 100 mil med sand til alle kanter, og der i midten et sted, en liten prikk.
Tekst Cathrine Brun Foto Astrid Solgaard
Grønn te i Sahara
Hun gav meg grønt
«Den første koppen er bitter som livet»
sa hun under den rynkete pannen
skjenket grønne små elver
fra den store tekannen
ned i bittesmå glass
sendt rundt til alle
Ingen busser å rekke
Ingen jobber å hente
Bare å vente
under teltdukene
Like mange sandkorn
som stjerner i universet
Lyden av stille død
under et par stankelbein
Ingenting lever
Alt overlever
med hjelp utenfra
Flyktningeleirer med tusener av Vest-Saharawiere
Noen født her
Kjenner havet gjennom fortellingene til bestemor
Far sitter kanskje fengslet i Marokko
Få husker hvordan det var
der hjemme
Kysten alle lengter til
Hvert sekund
ser de tomme skolegårder
Lekene som aldri kom
Vi snakket i grønn te
Nysgjerrige kvinneblikk bak fargerike slør
Under turbaner, sorte blikk uten glør
«De stjal landet vårt. Stjeler oljen
Men det verste er torturen»
Hun gav meg rødt
«Den andre koppen er søt som kjærligheten»
Nye glass kom seilende
nynnende til gamle nomadesanger
Latteren satt løst
«Uten kjærligheten blir vi bitre.
Da er dette en gravplass i morgen»
Hun blundet
Jeg lyttet til vinden
som la seg i folder på teltbeslagene
Ingen bygninger
Ingen bildurstøy
Ingen skillevegger jeg kunne gjemme meg bak
Øynene hennes boret seg inn i mine
«Tryggheten ble ikke bare røvet fra oss,
men også fra ensomme sjeler
i overfylte barnerom»
Hun så tvers gjennom flinkheten min
Skulle ikke dette handle om dem?
Men hendene deres skalv ikke
som mine
Jeg, hjelpearbeideren
var hjelpeløs i møte med tomheten
Det jeg aldri hadde våget kjenne,
trengte seg på,
sårene
De sa jeg ikke trengte tørke bort
tårene
Hun gav meg sort
Skjenket igjen
«Den tredje koppen er mild som døden»
Glassene smøyg seg gjennom mengden
«Hvor ble det av angsten?» spurte jeg
«Noe større holder oss og vår skjebne.
Hver dag takker vi skaperen for alt han gir.
For at han lærer oss å drikke grønn te, uten forventninger»
Det grønne, røde og sorte flagget bølget over oss
Snart ble det natt
Snart ble vi små barn på sanddynene
Ingen lysfylte skyskrapere skjulte 360 grader horisontlinje
Ingen blinkende tivoli
Ingen forgylte kirker og gatelys
skjulte en nattehimmel
fylt til randen med stjernestøv fra milliarder av stjerner
malt utover med brede pensler
Vest-Sahara
Vest-Sahara var spansk koloni fram til midten av 1970-tallet og het da Spansk Sahara. Nabostatene Marokko og Mauritania mente begge at Vest-Sahara hadde vært en del av deres land før Spania kolonialiserte området. Begge landene gikk derfor inn i Vest-
Sahara med militærstyrker i 1975. Samtidig erklærte frigjøringsbevegelsen Polisario Vest-Sahara for selvstendig.
I 1975 avviste Den internasjonale domstolen i Haag (ICJ) kravene til Mauritania og Marokko om at Vest-Sahara tilhørte noen av dem. Mauritania gikk etter hvert bort fra kravet, mens Marokko fortsatte sin okkupasjon av Vest-Sahara.
Både Sikkerhetsrådet og Generalforsamlingen i FN har fordømt Marokkos okkupasjon av Vest-Sahara, men Marokko nekter å
trekke seg ut og har hatt militærstyrker i Vest-Sahara siden 1975. Selv om både FN og ICJ forlangte at det skulle holdes en folkeavstemning om saken, ble ikke dette fulgt opp av marokkanske myndigheter.
Kilde: https://www.fn.no/Konflikter/Afrika/vest-sahara
Les mer her: https://vest-sahara.no/nb
