En farmors død

En farmors død

Klokken var blitt fem. Farmor hadde vært død i to og en halv time. Klokken halv fem skulle begravelsesbyrået komme og hente henne, hadde pappa sagt. Vi var på overtid, farmor og jeg.

Tekst Klara Freidig Foto Redaksjonen

Hun døde knappe fem minutter etter at vi kom inn i rommet, etter å ha vært ved bevissthet og smilt sitt særegne farmorsmil da barndomsvenninnen hadde vært og tatt farvel tidligere på dagen. Det var min onkel som hadde tatt med seg barndomsvenninnen. De to fikk den siste mimikken. Pappa og jeg fikk det siste åndedraget. Etterpå anså vi det som et lykketreff at vi hadde fått være tilstede akkurat da det skjedde.

Det siste halve året hadde jeg stort sett besøkt henne sammen med pappa en gang annenhver uke, og vi pleide alltid å besøke henne på ettermiddagstid, en gang mellom fem og syv. Men akkurat i dag hadde pappa villet besøke henne klokken to. Klokken to hadde en pleier kommet inn på rommet hennes, og farmor hadde kastet opp. Pappa og jeg hadde dukket opp litt forsinket et kvarter over, og ble stanset i korridoren av en pleier som sa at de stelte henne litt. Vi ble stående og vente, men etter kort tid kom en annen sykepleier fykende ut av rommet, og blikket var ikke til å ta feil av. Det var nå det skulle skje, det som bare skjer en eneste gang… Vi stormet inn på rommet. Sjelen hennes var ikke der mer, bare kroppen så vidt litt til. Pappa holdt henne i hånden og gråt da døden inntraff. Det gikk kanskje et minutt mellom det nest siste og det siste åndedraget, og vi ventet lenge på ett til som ikke kom. Så var hun altså død, men vi kunne ikke fastslå når. Klokken 14:26, konkluderte likevel pappa, høytidelig nøyaktig.

Men så, da? Etterpå? Jeg skulle ha gitt mye for å skru tiden tilbake og få være tilstede da hun døde en gang til. Antiklimakset i dagene og ukene etterpå kan bare sammenlignes med opplevelser fra barndommen når man hadde gledet seg skikkelig til noe, og så var det plutselig over så fort at man følte det aldri hadde skjedd. Ikke slik å forstå at jeg gledet meg til at farmor døde, det gjorde jeg jo ikke. Det er bedre å si at jeg unnet henne det. Hun levde på overtid, og det var tungt å besøke henne, hun var misfornøyd med å være fanget der hun var. Hun uttrykte alltid stor takknemlighet når jeg kom på besøk. Det siste året hun levde spurte jeg meg hvorfor jeg ikke besøkte henne hver uke sånn som før. Det ville ha vært dobbelt så ofte som annenhver uke. Jeg visste jo at jeg kom til å angre meg når hun døde, og likevel dro jeg ikke ukentlig på slutten. Så døde hun, og jeg angret meg.

Nå lå hun der gulhvit i ansiktet i et hvitt lintøyhav med pappa og meg på bredden. Jeg ringte min bror, som fortet seg av gårde fra jobb. Min onkel var alt på vei. Så ringte jeg den søsteren min som var i byen, men hun ville ikke komme. Min onkel kom og min bror kom, min onkel smilte og min bror gråt. Min onkel ble fort ferdig og gikk igjen.

Først da min far også var gått, klarte jeg ikke å holde sorgen tilbake. Jeg visste at jeg måtte være helt alene for å la den fosse utover farmors dyne, men en liten elv rant også da min bror var der. Det var så fint at det var oss to. Dette var noe bare vi to delte, noe de yngre søsknene våre ikke var inkludert i. Min bror og jeg hadde hatt en relasjon til farmor som de aldri fikk. Vi var de første. Jeg tror farmors kapasitet for barnebarn var mettet da det var kommet to. Jeg fikk den heldige sisteplassen.

Jeg var der alene med henne i en time, i en slags rytmisk bevegelse mellom stolen ved siden av sengen og snytepapiret på det sterile badet. Der lå hun, den strenge farmoren min, og var vakrere enn i livet. Strengheten var borte fra ansiktet hennes. Det var vel i grunnen fordi alt var borte, men for meg spilte det kun en rolle at hun nå så snill og fredelig ut. Endelig var hun blitt en farmor jeg kunne bli ordentlig kjent med, slik små barn blir kjent med menneskene rundt seg. Jeg følte meg som katten min, i det han av og til kommer bort og snuser forsiktig på ansiktet mitt mens jeg sover, for så å lydløst trekke seg tilbake. Det første jeg kom på, var at jeg ikke ante hva slags nese farmor hadde. Alle de andre i familien min kjente jeg nesene til, farfars også. Jeg hadde aldri tenkt på at jeg ikke visste hva slags nese farmor har. Og så tok jeg på nesen hennes for første og siste gang i mitt – og etter hennes – liv. Deretter strøk jeg henne over håret og kinnbeina, mange ganger, og tenkte at hun var den vakreste farmoren i hele verden.

Håret hennes var så deilig å ta i, og slett ikke ekkelt, slik noen klassevenninner hadde kommet bort til meg og sagt i en bursdag hvor farmor også var tilstede. Jeg lot pekefingeren gli igjen og igjen over konturene av ansiktet hennes. Så dro jeg dynen hennes ned så farmor skulle bli mer farmor og ikke bare et avmagret hode som stakk opp fra en hvit institusjonsseng. Den stripete overdelen hun hadde på seg ga omrisset av kroppen hennes, det ble mye mer personlig. Jeg dro dynen enda lenger ned så den ene hånden hennes kom til syne, den lå foldet over nedre del av magen, jeg fortsatte og dro dynen enda mer for å få frem den andre hånden også, men det var for langt nede, helt nede ved bleien, så da tok jeg dynen litt opp igjen. Jeg tok tak i hånden hennes, den øverste, og klemte og kjente på den minst 40 år for sent, men enda det var for sent så gjorde det godt. Og så klemte jeg hele farmors overkropp med hele min, en sånn ordentlig bamseklem som ingen farmor, mor eller tante noensinne ga meg da de skulle ha gjort det, noen av dem fordi de ikke eksisterte, noen av dem fordi de ikke fungerte.

Jeg kom til å tenke på da farfar døde for ni år siden. Tok jeg ikke på ham? Berørte jeg ham virkelig ikke? Jeg kan ikke huske at jeg gjorde det, og hvis jeg hadde gjort det, måtte jeg jo ha husket det? Og så taktil som jeg er, hvorfor gjorde jeg det i så fall ikke? Jeg tror bare ikke jeg kom på at det gikk an. Eller så var jeg så fersk i møte med døden at jeg tenkte at man ikke tar på de døde. Det at vi var både farmor og alle etterkommerne deres samlet i huset da farfar døde tror jeg ikke hadde noe å si, for han lå der hele dagen, og alle gikk til og fra likstrået som de ville, det var rikelig med tid til å være alene med ham. Det eneste jeg husker fra kroppen til farfar, er at det fløy en flue inn i gapet på ham, og at farmor viftet med en serviett for å få den bort. Deretter la hun servietten over ansiktet hans. Hun lukket ham, akkurat som da han levde.

Farfar ble jeg aldri kjent med, og jeg var sint da han døde, sint for at han ikke trådte mer fram fra farmors skygge. Farmor kjente jeg tross alt langt mer. Men felles for dem begge var det at det var først i døden at de ble mine. Jeg var den siste som var med farfar, på bårerommet på sykehuset, og jeg var den siste som satt med farmor, på et sterilt rom på sykehjemmet, hun hadde nemlig insistert på direkte kremering uten begravelse. Endelig hadde jeg noe jeg skulle ha sagt i møte med det mennesket som kunne ha gitt meg omsorg i over 40 år, men beslutningsmyndigheten min var kun på tilmålt tid med et ferskt lik i usynlig forråtnelse.

Som jeg ville hatt farmor med meg hjem! Der skulle hun ha ligget på sofaen i stuen og aldri råtnet, og jeg kunne ha klemt henne så mye jeg ville, helt til jeg var ferdig med å sørge. Og hvis jeg ikke ble ferdig med henne, kunne hun ha ligget der som en farmordukke jeg kunne ha klemt på hver gang jeg hadde lyst…

Klokken var blitt fem. Farmor hadde vært død i to og en halv time. Klokken halv fem skulle begravelsesbyrået komme og hente henne, hadde pappa sagt. Vi var på overtid, farmor og jeg. Jeg tenkte på uttrykket om å gi seg mens leken er god. Det var en lang stund jeg hadde fått sammen med henne uten å bli forstyrret verken av de interne på huset som pleide de ennå levende, eller de eksterne som pleier de døde. Jeg forlot farmor, og jeg fatter ikke at jeg klarte det, like lite som jeg fatter at jeg kunne forlate min første katt da hun hadde fått dødssprøyten på dyreklinikken etter det som viste seg å være langt fremskreden kreft. Begge to skulle ubønnhørlig i krematoriet etter mitt farvel. Jeg rygget baklengs ut av det som hadde vært farmors rom, slik jeg rygget baklengs ut av dyreklinikken, mens jeg vinket til farmor og ga slengkyss, slik jeg vinket til katten min og ga henne slengkyss, jeg fatter ikke at jeg klarte det, men hva annet var det å gjøre enn å klare det?

Og aldri mer skulle jeg se dem igjen, men likevel forlot jeg dem, det må ha vært det som kalles frivillig tvang. Enda en ny etappe i livet begynte. Nå ble det å leve uten farmor som den snirklete utskårne spissen på slektens klamme paraply.

Torggata Blad er et kompromissløst uavhengig blad og nettmagasin – en humoristisk, systemkritisk og informativ utgivelse som sparker til venstre og høyre, oppover og nedover og midt i balla.

Pr. 2023 er Torggata Blad et forum for en fargerik forsamling av bidragsytere med varierende interesser og orientering. Det er en rar og forhåpentligvis skjærende stemme i koret av norske magasinutgivelser.

Torggata Blad ble grunnlagt i 2007 av
Bror Wyller (forfatter og lege)

Torggata Blad er støttet av: