Fra en huseiers dagbok

Fra en huseiers dagbok

Ole Thorstensen vender stadig tilbake til språkproblemer mellom seg selv og de polske kollegene, og om språkfattigdommen som oppstår når man ikke kan kommunisere sammen. Selv med samme morsmål som motparten er det viktig å ha tungen beint i munnen for å unngå misforståelser, typisk i kommunikasjon mellom håndverker og kunde. Jeg har som boligeier opplevd så mange misforståelser med håndverkere det siste året at jeg er i ferd med å utvikle håndverkerallergi.

Tekst Gunhild Hofstad

Misforståelsene skaper stor frustrasjon i meg for alt som gikk galt eller så vidt ikke gikk galt fordi jeg forstod misforståelsen i tide. Ikke minst skaper disse opplevelsene frykt for hva som kan skje når jeg trenger håndverkere igjen, og det genererer en stor avmakt fordi jeg ikke aner hva jeg skal gjøre for å unngå misforståelsene. Det er jo ikke jeg som er fagpersonen! Og alle misforståelsene oppstod enda alle personene jeg kommuniserte med både i forkant og underveis var norske. Jeg personlig er overbevist om at denne manglende evnen til å kommunisere klart og tydelig har noe å gjøre med mobilbruken vår! Når vi sitter med nesene ned i telefonen, så mister vi langsomt den tause kunnskapen om hvordan vi snakker forståelig ansikt til ansikt…

Rørleggeren
Rørleggeren skulle bytte ut to vasker, en på kjøkkenet og en på toalettet på loftet. Jeg spurte ham hvor han ville begynne, oppe eller nede. Nede, svarte han. Ved siden av kjøkkenet mitt er badet. Mens han holdt på med kjøkkenvasken, nevnte jeg at badevasken lekket litt, om han kanskje bare kunne sjekke den? Og så satte han i gang med badevasken, og jeg trodde han bare sjekket den for å finne ut hvorfor den lakk. Men håndverkeren trodde at det var denne vasken han skulle skifte, til tross for det jeg hadde sagt om to oppgaver i to etasjer. Og mens han skiftet den vasken jeg bare trodde han skulle justere, så var det noe som sprakk fra skapet under vasken, og glovarmt vann fosset ut på badet. Jeg spurte på forhånd om ikke rørleggeren skulle stenge hovedstoppekranen, men rørleggeren sa at det ikke var nødvendig. Til dags dato har jeg ikke skjønt om denne vannspruten kunne vært unngått dersom hovedstoppekranen hadde vært stengt av. For nå løp iallfall rørleggeren ned i kjelleren og stengte kranen, men vannet fortsatte likevel å fosse, helt til varmtvannstanken på kjøkkenet var tom. Og rørleggeren fikk et stygt brannsår på tommelen, for han hadde prøvd å stanse vannstrømmen med fingrene sine! Så føk han til en butikk for å kjøpe noe for å reparere skaden, mens jeg ble sittende igjen med alt vannet som flommet. Det flommet ikke i 40 dager, heldigvis bare i 40 minutter. Men det var lenge nok for en ukyndig kunde som satt alene på badet sitt og feide varmtvann mot avløpet for harde livet. Jeg ringte kontordamen som jeg hadde avtalt arbeidet med, og hun sa at det var mitt ansvar å forklare skikkelig hva slags arbeid som skulle utføres, og hvor. Jeg insisterte på at jeg hadde sagt dette, og at jeg hadde spurt om ikke hovedstoppekranen skulle stenges av først. Først da rørleggeren kom tilbake fra butikken, gikk det opp for meg at han trodde det var baderomvasken som skulle skiftes, for da jeg minnet ham på den toalettvasken oppe som ennå gjenstod, sa han «Åh, enda en vask?» Jeg gjentok hva jeg hadde sagt da han ankom. Han la seg helt flat, og sa at han skulle forsikre sjefen om at det var han som hadde misforstått. Men nå måtte han ringe en kollega som måtte ta over, for hans finger var så brannskadet at han måtte på legevakten. Vi ventet i det vide og det brede på denne kollegaen, og jeg lurte på hvem som skulle faktureres for all denne ekstra tiden. Selve jobben som gjenstod tok ti minutter, men vi ventet i rundt en time på at kollegaen skulle komme. Skrekken for at regningen for ekstra timer og ekstra mannskap skulle bli sendt til meg, måtte jeg leve med helt til regningen var et faktum. Heldigvis gikk rettferdigheten i min favør denne gangen. Men kunne brannskaden ha vært unngått dersom hovedstoppekranen hadde blitt avstengt? Den kunne i hvert fall vært unngått hvis kommunikasjonen rundt arbeidet hadde vært bedre. Jeg lurer på hvor mange uker rørleggeren måtte gå sykemeldt med brannskadet hånd. Såret så skrekkelig vondt ut.

Elektrikeren
Elektrikeren skulle fjerne to lamper og sette opp fire nye. Jeg så for meg at det kom til å ta 3-4 timer. Også håndverkerfirmaet anså det som en liten oppgave som de kunne kile inn mellom noen større. Vi avtalte at de skulle ringe meg når de så at de hadde en luke et sted, og så ringte de en onsdag for å komme torsdag morgen. Jeg skulle på jobb klokken ett, og det passet fint å få gjort unna denne lampeoppgraderingen på formiddagen. Håndverkeren var utrolig hyggelig, men han var stor og tjukk, og jobbet veldig langsomt. Han fortalte at han hadde begynt i firmaet bare for noen dager siden, for å oppleve noe nytt mot slutten av karrieren sin. Den første timen gikk, og jeg begynte å uroe meg for at han ikke ville bli ferdig til jeg måtte gå. Den andre timen gikk, og jeg skjønte at det ville han ikke under noen omstendighet klare. Men heldigvis har jeg smekklås, så vi kunne bare avtale at han gjorde de siste tingene ferdig etter at jeg var gått. Enda en time gikk, og det gikk treigt. Vi gikk gjennom leiligheten så jeg fikk instruert ham nøye om de gjenstående oppgavene. «Denne lampen vil jeg ha hengende her.» sa jeg på soverommet og viste med hånden høyt oppe på veggen. «Og stuelampen vil jeg ha her.» sa jeg og pekte opp i stuetaket. Så dro jeg på jobb, en liten jobb som timelærer på en skole, og trodde at håndverkerarbeidet var i trygge hender. Klokken tre satte jeg meg på bussen hjem, og så at håndverkeren nettopp hadde ringt. Jeg ringte ham opp igjen, og da hadde han akkurat satt seg i bilen etter endt arbeidsøkt. Så hadde det altså tatt hele dagen. Utrolig, tenkte jeg. «Jeg er der om ti minutter, kan du vente på meg?» spurte jeg. Jo, det skulle gå bra, mente han. Så løp jeg hjem fra busstoppet så fort beina kunne bære meg, for ikke å ta unødig av dyr tid. Elektrikeren satt i førersetet og fylte ut et skjema, men ville gjerne bli med meg inn igjen i huset for å vise hva han hadde gjort. Først var det soverommet. Der hadde han hengt lampen 40 cm lavere enn det jeg hadde vist ham at jeg ønsket. Jeg ble så skuffet at jeg ikke klarte å åpne munnen. Men soverommet var bare barnematen. Da vi kom til stuen, hang nemlig den splitter nye lampen og dinglet på høyde med navlen min. Er fjernt minne fra barndommens 80-tall demret for meg. Plutselig var jeg tilbake i mine venninners stuer, der lampene ofte hang så lavt at de forstyrret synsfeltet til en knøttliten syvåring, og jeg kom på min onkel, som alltid stanget hodet i den lavthengende stuebordlampen sin. Jeg innså at lampen jeg hadde kjøpt i 2022 minnet veldig i utseende om disse lave 80-tallslampene, men jeg hadde jo ikke ment at den skulle henges så lavt, jeg hadde jo pekt opp i taket! I min verden henger lamper i taket, ikke på gulvet. For å se på lampen skal man måtte løfte blikket opp. Var dette min eller håndverkerens feil? Hvem av oss var det som hadde kommunisert dårlig? Var det mitt ansvar å gjenkalle glemte minner fra en fjern barndom om hvilke typer lamper som henger i hvilke høyder, eller var det håndverkerens ansvar å vite etter et langt yrkesliv at kunder ønsker lamper hengt opp i ulike høyder, og derfor spørre dem presist om dette? Jeg sa ifra i en fei, og lampemannen fikset lampen til rett høyde før han dro. Det tok et lite kvarter ekstra. Puh! Så utrolig flaks i uflaksen at jeg nådde ham så vidt. Men det jeg hadde trodd skulle ta 3-4 timer tok nærmere 8, og kom han til å skrive en ekstra time for å få stuelampen i den høyden jeg ønsket? Heldigvis gjorde han ikke det. Men jeg ringte til firmaet og klaget over misforståelsene, og over tempoet han jobbet i. Jeg følte meg som en dritt som klaget over det siste. Det er jo flott at overvektige går på jobb selv om de jobber langsomt, og det er iallfall bedre enn at de blir uføretrygdet. Men ikke fullt så flott at det er kunden som må betale for det langsomme tempoet. Sjefen sa at han ville gi meg en god timepris. Regningen endte på 7,5 timer og 8700 kr. For å henge opp fire lamper. Og kort tid etter håndverkervisitten var det en ny lampe som sluttet å virke. Jeg vet ikke hvem jeg skal kontakte for å få orden på den, så foreløpig henger den der og blinker av og på, som en evig påminnelse om hvor lite makt jeg har i mitt eget liv, jeg som toskete nok valgte allmennfag og ikke yrkesfag. Nå sitter jeg her, fullstendig avhengig av nok penger på konto og andre menneskers kompetanse og velvilje for å få utført selv de enkleste utbedringer i hjemmet…

Les omtalen av «Bare en jobb» >>

Torggata Blad er et kompromissløst uav-hengig blad og nettmagasin – en humoristisk, systemkritisk og informativ utgivelse som sparker til venstre og høyre, oppover og nedover og midt i balla.

Pr. 2022 er Torggata Blad et forum for en fargerik forsamling av bidragsytere med varierende interesser og orientering. Det er en rar og forhåpentligvis skjærende stemme i koret av norske magasinutgivelser.

Torggata Blad ble grunnlagt i 2003 av
Bror Wyller (Forfatter og lege)

Torggata Blad er støttet av: