Tenketanker

Tenketanker

Hvordan kaste gode penger etter dårlige idéer.

Tekst Arvid Sivertsen Illustrasjon Nicolás Pérez/Wikimedia Commons

Er man ute etter nye tanker, ideer og løsninger så må man gå til den frie forskningen og skjønnlitteraturen, eller inn i subkulturenes skyggeland. Men er det noe maktmennesker ikke kan fordra, så er det frie tenkere og nye ideer. Uansett styreform er demokrati noe herk og plunder, i alle fall hvis det blir for mye av det. Andre fora plages med at det overhodet ikke tenkes, så man trenger et kontrollert tilsig av tanker og grunnlag for debatter.

Oppdragsforskning er alle maktmenneskenes svar på disse utfordringene. Problemet er at seriøse frie forskere og ditto forskningsinstitutter skyr den slags som pesten. Det får dem til å føle seg henvist til teologiens ødeland. For hvem orker vel å belemres med ukentlig å få to svar: Gud finnes og Jesus er menneskets eneste vei til frelse. Og så skal man lage en tjue minutters preken hvor man må finne på ulike spørsmål som med stigende dramaturgi skal ende opp der de gitte svarene får lyse som god vitenskap. «Vitenskap» med sånne gitte rammer krever en god porsjon stalinistisk historieskriving. Forskningen skal passe oppdragsgiverens ønsker som hånd i hanske. Derfor er det ikke å vente at de beste hodene trekkes til slike tenketanker. Men så lenge tomme tønner rumler mest, så blir vel alle fornøyd.

De første tenketankene så dagens lys i USA tidlig på 1920-tallet. Ledende politikere så plutselig et behov for en felles utenrikspolitikk, for den ellers ganske løselige unionen USA nå engang var, og fortsatt er. Man så at diktaturer hadde god og ryddig orden i sine utenrikspolitiske affærer. For de mer demokratisk orienterte nasjonene var det viktig med en stor grad av politisk enighet (konsensus) på dette politiske området. Hvordan verden bør organiseres krever tross alt et perspektiv som er lengre enn maksimalt fire år.

Den første tenketanken ble en suksess som leverandør av kvasivitenskapelige premisser for hvordan USA skulle utforme sin utenrikspolitikk.(1)

Her på berget klarte man seg veldig godt uten denne typen tanker. De politiske partiene hadde, som oftest, en fast ideologi med god skolering av partimedlemmer. Partiene hadde òg kontrollen over en lang rekke aviser. Hva som til enhver tid var partiets linje kunne daglig utbasuneres på lederplass. Idyllen og kontrollen var total. Men hvor lenge var Adam i paradis? Både på høyre og venstre flanke dukket det opp slanger, noen med eple og andre med AK47 (sovjetiskprodusert maskingevær, og et av de fremste symbolene på all slags opprørsbevegelser).

På høyre flanke var det drosjesjåførene, frisørene og kioskeierne som allierte seg med en og annen hjemmebrenner fra bygda og begynte å lage urolige bølger inn i de mahogni-kledde styrerommene. Til venstre dukket det opp en skjeggete gjeng råskolerte folk som begynte å revitalisere fagbevegelsen nedenfra. Ikke bare ble de glimrende tillitsvalgte med stor troverdighet, de hadde til og med sin egen avis som utfordra de landsmøtevalgte redaktørenes meningshegemoni.

FAFO dukket opp. En forskningsstiftelse som på uavhengig grunnlag skulle levere premisser for hvilke mål fagbevegelsen skulle jobbe for å oppnå. På eiersida ble FAFO etter noen år (i 1993) utvidet, fra å være eid av LO sentralt ble også Arbeiderparti-bastionen Kommuneforbundet (i dag Fagforbundet) med. Videre bestod forsterkninga av Telenor, Elkem, Orkla, Umoe, Coop og Sparebank 1. Den oppvakte leser skjønner at når LO slår seg sammen med monopolkapitalen. Så er det ikke bare politikken som skal kontrolleres, vi snakker om selveste budsjettbalansen. De som påstår at vi er en sekulær nasjon som ikke har hellige verdier kan umulig ha sett hva som skjer med de som forsøker å tukle med budsjettbalansen.

Slutten på forrige århundre var preget av at de politiske partiene kasta all ideologi på båten og slutta totalt med å forstå framtida ved å lære av fortida. I et slikt herlig ideologisk vakum kunne alle som var villige til å ofre sin framtidige, eller avslutte sin tidligere, politiske karriere, selge seg til høystbydende og et makelig liv hvor man spikket og pusset på alskens tøvete dogmer. Alt i et skinn av vitenskapelig arbeid.

De spratt opp som paddehatter utover på 2000-tallet:

  • Civita som kan fortelle deg at om alle arbeidere er vikarer, bor i dyr leiebolig og kjører gamle biler, så blir alt så meget bedre.
  • Agenda som jobber iherdig for å slå sammen Arbeiderpartiet med det som en gang var venstresida i KrF.
  • Manifest som vil forene opposisjonen til venstre for Arbeiderpartiet. Skape et Rødt SV, om du vil.

Selv om vi kunne brukt alle de pengene som forsvinner i sluket når dogmatikerne gjør så godt de kan, er det en sånn tenketank jeg savner. Uheldigvis ble Fremskrittspartiets Forskningsinstitutt lagt ned. Det engang så velsignede instituttet som i en omfattende rapport konkluderte med at landbruket i større grad burde gå over til frilandsdyrking av tomat og agurk. På denne måten ville de hjelpe til med å begrense drivhuseffekten og redde klimaet for framtida. (Tro det eller ei, men dette siste er helt sant.)

Noter
1) https://no.wikipedia.org/wiki/Council_on_Foreign_Relations

Torggata Blad er et kompromissløst uav-hengig blad og nettmagasin – en humoristisk, systemkritisk og informativ utgivelse som sparker til venstre og høyre, oppover og nedover og midt i balla.

Pr. 2022 er Torggata Blad et forum for en fargerik forsamling av bidragsytere med varierende interesser og orientering. Det er en rar og forhåpentligvis skjærende stemme i koret av norske magasinutgivelser.

Torggata Blad ble grunnlagt i 2003 av
Bror Wyller (Forfatter og lege)

Torggata Blad er støttet av: