En antidemokratisk husgud

En antidemokratisk husgud

Både Civita og Torbjørn Røe Isaksen omfavner filosofen Friedrich Hayek. Men hva mente forbildet deres egentlig om demokrati?

Tekst Oscar Dybedahl

Friedrich Hayek var en østerriksk intellektuell som vakte oppmerksomhet med sine hardtslående kritikker av sosialistiske økonomier. I Norge har han blitt omfavnet av Civita. På deres nettsider omtales han som «den skarpeste intellektuelle kraft mot planøkonomi, kollektivisme og totalitarisme». Men det ulmer en autoritær demokratikritikk under overflaten av Hayeks tenkning, uten at dette kritiseres av den liberale tankesmien.

Vanligvis regner man hovedpoenget i Hayeks filosofi som at overdreven økonomisk regulering fra statens side kan føre til en maktsentralisering der den individuelle friheten settes i fare. Det har noe ved seg. Men for Hayek brolegges veien til trelldom – til det totalitære – av demokratiet. Dette fikk den prinsippfaste liberalisten, som i tiår polemiserte mot statlig maktmisbruk, til å ende som en støttespiller for Augusto Pinochets diktatur i Chile.

Utgangspunktet er forbindelsen mellom det moderne demokratiet og den moderne velferdsstaten. Sammenhengen er reell nok, men Hayek lærer av den at demokrati fører til velferdslover og en despotisk «plyndring» av eiendommen til de rike.

Foruten den uoffisielle rollen som husfilosof i Civita, er Hayek en av Torbjørn Røe Isaksens filosofiske yndlinger. Kunnskapsministeren har skrevet en mengde artikler, for ikke å snakke om en masteroppgave, om Hayeks innsiktsfulle analyser. Isaksen lanserer også en liten teori for å (bort-) forklare Hayeks demokratisyn: at han egentlig støttet demokratiet og bare advarer mot «et rent majoritetsdemokrati uhindret av institusjonelle barrierer mot vilkårlig styre».

Det er riktig at Hayek kritiserer «ubegrensede» demokratier. Det Isaksen dessverre ikke nevner, er at for Hayek er alle eksisterende demokratier ubegrensede. Han kritiserer ikke et slags forestilt demokrati uten grunnlovsbegrensninger, der en populistisk leder, la oss si, bruker folkeavstemninger til å sende flyktninger til konsentrasjonsleirer. Kritikken retter seg mot demokratiet slik det faktisk eksisterer, også i dagens Norge.

Hayek mottar den såkalte «Nobelprisen i økonomi» (Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel)
fra Carl XVI Gustav av Sverige, 11. desember 1974. Foto: Levan Ramishvili/flickr.com.

I moderne demokratier er det umulig å sitte ved makten uten å bukke under for kravene fra et utall «organiserte interesser», slik som fagforeningsorganiserte yrkesgrupper. En regjering er nødt til å «tilfredsstille en tilstrekkelig andel av pressgruppene for å sikre majoritetens støtte», og tvinges slik til å vedta å yte velferd og gi privilegier, hevder Hayek i «Law, Legislation and Liberty» (1973-79). Slik oppstår en farefull dynamikk som fører i retning av det han kaller «totalitært demokrati».

Opprinnelsen til det moderne «ubegrensede demokratiet» skimter Hayek allerede i 1766, da det britiske parlamentet nektet å forplikte seg til regler det ikke hadde laget selv. Demokratene blir stadig mer dogmatiske, og mister respekten for maktfordeling og begrensninger av sin egen myndighet. Med sosialdemokratiets seire etter andre verdenskrig oppstår det han kaller en «paternalistisk velferdsstat», som endrer folks sinnelag og uthuler landets liberale tradisjoner. Heretter var demokrati forbundet med totalitær statsutvikling.

Denne typen demokratikritikk oppstod ikke med Hayek. Liknende argumenter florerte i Tyskland på 1920- og 30-tallet, formulert som kritikker av Weimarrepublikkens demokrati og velferdslovgivning. Her fantes en dialog mellom tyske nyliberalister, som Alexander Rüstow og Walter Eucken, og Carl Schmitt, som senere skulle bli den såkalte «kronjuristen» for det nazistiske regimet. Nyliberalerne og Schmitt gjorde bruk av det samme begrepsapparatet og dro næring fra hverandres analyser, og forsøkte å vise hvordan det eksisterende demokratiet skapte en stat som stadig økte i omfang.

Man må ikke glemme, hevder Hayek i «The Road to Serfdom» (1944), at et demokratisk majoritetsstyre kan bli like undertrykkende som det verste diktatur.

Hayeks analyser bygger tett på denne debatten, særlig på Schmitts bidrag. Den demokratiske velferdsstatens problemer ble, som Hayek sier det i «Law, Legislation and Liberty», «veldig tydelig sett av den fremragende tyske tenkeren omkring statskunst, Carl Schmitt, som på 20-tallet antakelig forstod den staten som her var i utvikling klarere enn noen andre». Hayek distanserer seg likevel fra Schmitts fascistiske politikkforslag og samarbeid med nazistene.

Schmitt er utvilsomt innsiktsfull på sin egen spesielle måte og blir derfor lest av mange. Det er likevel betenkelig at det var akkurat kritikken av demokratiet Hayek valgte å bruke Schmitt til å utbrodere. Schmitt trakk autoritære slutninger om behovet for partiforbud og diktatur fra denne kritikken. Spørsmålet melder seg om noe liknende ledsager Hayeks bruk av den.

Det blir derfor ikke lite urovekkende når Hayek åpent og ærlig hevder at midlertidig diktatur kan bli nødvendig for å løse demokratiets problemer. Man må ikke glemme, hevder Hayek i «The Road to Serfdom» (1944), at et demokratisk majoritetsstyre kan bli like undertrykkende som det verste diktatur, og at det «ofte har vært en langt større åndelig og spirituell frihet under autokratiske styreformer enn under enkelte demokratier».

Et «diktatur kan være helt nødvendig i en overgangsperiode», uttalte Hayek til avisen El Mercurio, med særlig henvisning til Pinochet.

Derfor kunne Hayek sympatisere med Pinochets kuppregime i Chile, og skrive sinte leserinnlegg om den ensidige propagandakampanjen Pinochet ble utsatt for. Da Frankfurter Allgemeine Zeitung trykte en karikaturtegning som sammenliknet Chiles regjering med Polens, skrev Hayek et rasende innlegg der han krevde en unnskyldning på vegne av regjeringen i Chile. Til The Times of London øste han av sine erfaringer fra Chile og kunne fortelle at han ikke hadde klart «å finne noen som ikke vil si seg enig i at den personlige friheten var mye større under Pinochet enn den var under Allende.»

Et «diktatur kan være helt nødvendig i en overgangsperiode», uttalte Hayek til avisen El Mercurio, med særlig henvisning til Pinochet. I et annet intervju i samme avis forsvarer han igjen bruk av diktatur, og viser til det «chilenske mirakelet» som klarte å bryte ned «fagforeningsprivilegier av alle slag». Hayek møtte Pinochet i 1977 og uttalte i etterkant at de hadde diskutert «farene ved det ubegrensede demokratiet». Pinochet fikk deretter tilsendt et kapittel fra «Law, Legislation and Liberty».

El Mercurio spurte Hayek om hva han syntes om de totalitære styresettene i Latin-Amerika, og svarte at han ikke kjente til noen slike styresett, annet enn Chile før kuppet, under Salvador Allende. Allendes regjering bestod av en demokratisk valgt koalisjon, men den førte en økonomisk politikk som gikk på tvers av det Hayek mente en demokratisk regjering kunne tillate seg.

Hayek mente også at portugiseren Oliveira Salazar var en nyttig overgangsdiktator. Også Salazar fikk en av Hayeks bøker tilsendt, med en dedikasjon der Hayek skriver at han håpet boken kunne bistå til å skape «en konstitusjon som er sikret mot demokratiets overgrep».

Diktatur var ingen ideell løsning for Hayek, og legitimeres bare som et midlertidig nødtiltak for å stable på beina et konstitusjonelt sterkt begrenset demokrati. I praksis bekymret han seg ikke for at diktaturet kunne bli permanent og antok naivt at det frivillig avskaffer seg selv når diktatur ikke lenger er «nødvendig». Det er et tankekors at det ikke eksisterer spor av denne godviljen når Hayek diagnostiserer demokratiet, der han konsekvent antar at «ubegrensede demokratier» vil misbruke sin makt.

Hva slags samfunn ønsket Hayek seg, med diktaturet overstått? Han støtter et «sterkt begrenset demokrati», men hevder likevel at demokratiets navn og rykte er blitt ødelagt av eksisterende demokratiers overgrep. Han foreslår et annet begrep – «demarki» – for å vise til sitt nye system. Her finnes politiske institusjoner som minner om et demokrati, men Hayek har rett i at ordet ikke egentlig passer.

Augusto Pinochet (i midten) og de øvrige lederne i den chilenske militærregjeringsjuntaen, 1985.
Foto: ukjent/Wikimedia Commons.

I «demarkiet» foreslås en reduksjon av statens myndighet der velferdsrettigheter, slik vi kjenner dem, gjøres ulovlige. Hayek foreslår videre en maktfordeling der regjeringsmyndighet og lovgivende myndighet er adskilt i helt ulike forsamlinger. Til regjeringsforsamlingen skal det være regelmessige valg, men statsansatte, offentlig tjenestepersonell, pensjonister og arbeidsløse får ikke stemmerett. Rundt det lovgivende «overhuset» skal representantene på en måte velges – men de sitter i femtenårsperioder. Borgerne får stemme en gang i sitt liv til dette valget, i året de fyller 45. Her er det forbudt med politiske partier.

Hayek unnslipper ikke de autoritære implikasjonene til sin liberalistiske kritikk av demokratiske styreformer. Det virker ikke lite problematisk at Isaksen og Civita fremmer Hayek med stor entusiasme, uten å kritisere disse analysene med et ord.

Et dypere spørsmål som norske liberalister burde ta stilling til, er hvordan de forholder seg når demokratier fører en økonomisk politikk som strider med deres liberalistiske prinsipper. Ønsker de å – med Hayek – forby denne muligheten, og redusere demokratiet for å beskytte den økonomiske liberalismen? Kan hende vi her er inne på en spenning mellom liberalisme og demokrati som forklarer hvorfor klassiske liberalere som John Stuart Mill og Benjamin Constant var motstandere av en lik og allmenn stemmerett.

Spørsmålet har ikke fått oppmerksomheten det fortjener.


Oscar Dybedahl er skribent og filosof, sitter i redaksjonen til Agora og i styret til Radikal Portal. Essayet ble første gang publisert i Klassekampen 5. april 2016.

Torggata Blad er et kompromissløst uav-hengig blad og nettmagasin – en humoristisk, systemkritisk og informativ utgivelse som sparker til venstre og høyre, oppover og nedover og midt i balla.

Pr. 2022 er Torggata Blad et forum for en fargerik forsamling av bidragsytere med varierende interesser og orientering. Det er en rar og forhåpentligvis skjærende stemme i koret av norske magasinutgivelser.

Torggata Blad ble grunnlagt i 2003 av
Bror Wyller (Forfatter og lege)

Torggata Blad er støttet av: