Er vi nyliberale nå?

Er vi nyliberale nå?

Vår tids kapitalisme, nyliberalismen, er ikke bare politikk og økonomi som legitimerer staters tilrettelegging for markedet. Nyliberalismen er en helhetlig ideologi som også påvirker menneskenes indre verden, våre følelser, drømmer og våre sinn. Hvorfor snakker vi ikke mer om det?

Tekst Linn Stalsberg

Det er alltid vanskelig å virkelig forstå sin egen samtid. Sannsynligvis er det våre barn eller barnebarn som kommer til å analysere tiden vi lever i nå, med et klarere blikk enn vi som står midt i det, evner selv. Alle mennesker er en del av sin tids kulturelle koder, økonomiske føringer og politiske verdisett. Vi er så viklet inn i alt dette at det meste vi gjør, tenker og mener, fremstår som «sunn fornuft». De store kritiske spørsmålene som eventuelt kan streife oss, forsvinner ofte i hverdagens krav, mange gjøremål og et ønske om å passe inn i den verdenen man tross alt har fått tildelt.

Rushtrafikk og jaget etter lykke. Istedenfor å jobbe kollektivt for å endre et system som skaper stressrelaterte plager og får oss til å betrakte våre medmennesker som konkurrenter, gir vi oss selv skylda, jobber hardere og søker trøst i selvhjelpslitteraturen. Dette er en av flere sider ved nyliberalismen, skriver Linn Stalsberg i dette essayet der hun viser hvordan nyliberalismen kan forstås som både en ideologi, en strategi for økonomisk politikk, en tidsånd og en tilstand.
Foto: pxhere.com.

En ting som er typisk for vår samtid, er alle selvhjelpsbøker som presenterer løsninger for utfordringer vi kjenner på. For eksempel hvordan vi selv kan løse tidsklemmer eller bli mindre stresset, hvordan vi kan bli mer effektive på jobb og på hjemmebane, hvordan vi burde tenke mer kreativt eller huske bedre i hverdagen, hvordan bli en bedre mor eller far eller kjæreste, hvordan få flere «likes» på sosiale medier, eller hvordan du kan redde økologien fra kollaps dersom du blir en etisk forbruker. Hvis du ikke orker å lese en bok, finnes en endeløs rekke foredrag på youtube med samme budskap: Du er løsningen, du har løsningen, du kan alltid bli en bedre versjon av deg selv. Det er bare opp til deg, alene. Vi ønsker sterkt å bli bedre utgaver av oss selv. Men hvorfor gjør vi det?

Få av rådene man får i selvhjelpsbøker, utfordrer samfunnet rundt leseren, eller ber deg spørre aktivt: Hva slags føringer ligger i samfunnet rundt meg, som gjør at jeg så ofte føler på et tidspress, eller en uro og usikkerhet inni meg? Hva slags krefter er det, som i dag skaper slitasje på både mennesker og jordklode?

Psykologer snakker om skam som en av våre grunnleggende følelser. Skam får oss til å regulere adferd når vi ødelegger for flokken vi er en del av. Skam bærer i seg redselen for å møte avsky i blikket til de andre. I dag har denne engang brukbare følelsen fått noen uheldige virkninger. For én ting er berettiget skam, som du bør kjenne på dersom du har gjort noe ufint mot andre. Men i dag opptrer dessverre skam også når vi står i situasjoner utenfor egen kontroll. Som å bli rammet av fattigdom, eller ikke kunne forbruke og ha like pene hus, interiør eller gjenstander som andre du ønsker å være i flokken til.

For det er ikke sant at vår tid er en tid i full normoppløsning. Det er motsatt. Vår tidsepoke er fullstappet av normer og verdier vi strekker oss etter, normer som er tett knyttet opp mot dagens økonomiske system med det samme budskap enten du er en hundrelapp eller et menneske: Voks! Hele tiden, og aldri stopp.

Nyliberalismen var fra starten av et helt nytt og annerledes politisk prosjekt, som endte med å lansere Thatcher og Reagan på den etablerte politiske arena.

I dag, skriver den belgiske psykologen Paul Verhaeghe i boken What about me? The struggle for identity in a market-based society, har vi begynt å tenke slik at det må være noe galt med alle som ikke har suksess i livet. Dette tankegodset tar for mange form av et indre press som begynner å få noen alvorlige konsekvenser for folkehelsen, mener han.

Ifølge Verhaeghe står den nyliberale ideologien i direkte kontrast til det evolusjonære sosiale mennesket når den dyrker frem usympatiske trekk ved oss, som egoisme og egeninteresse. Hvem vi er, og hva slags mennesker vi er, alltid avhengig av hvilken sammenheng vi lever i, mener han, og skriver:
«Etter flere tiår som forsker og terapeut har jeg blitt overbevist om at økonomiske endringer har en grunnleggende påvirkning, ikke bare på våre verdier, men også på personligheten vår. 30 år med nyliberalisme, frie markedskrefter og privatisering begynner å slite på oss når det å prestere har blitt en norm. Og konsekvensene av dette prestasjonsjaget kan bli utfordrende for hver og en av oss.»

Økonomen Ha-Joon Chang er innom det samme i boken 23 things they dont tell you about capitalism: Hvis vi forventer det verste av folk, får vi også det verste ut av dem.

Det haster at vi snakker om nyliberalisme, denne ideologien som driver rovdrift på både mennesker og natur. Men det er ikke lett å forsøke få til en debatt om noe de som forvalter ideologien, hevder ikke finnes. I 2016 ble debatten om hva nyliberalisme er, og om den i det hele tatt finnes, løftet frem i Morgenbladet. På den ene siden av saken sto professor i sosialantropologi Thomas Hylland Eriksen og professor i filosofi Arne Johan Vetlesen. På den andre daværende kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen fra Høyre. Hylland Eriksen og Vetlesen hevdet i kronikken Nyliberalismens ektefødte barn at nyliberalismen kan være en årsak til svært mange av vår tids utfordringer og problemer. Ministeren svarte: Hva er nyliberalismen? Han avviste nyliberalismen som «en slags tidsånd» og «et potpurri av alle ting og utviklingstrekk som er dårlige». Vetlesen og Hylland Eriksen svarte: «Torbjørn Røe Isaksens totale uvitenhet om nyliberalismen står knapt til troende», og la til at når Isaksen sprer usikkerhet om hva nyliberalismen er, fremviser han et av dens mest karakteristiske trekk: immunisering mot kritikk og en uvilje til å gå inn i sakens kjerne.

For det er motsatt. Virkelige, navngitte mennesker, i ekte møter med hverandre, har diskutert, ønsket, villet og jobbet frem et mer markedsvennlig samfunn. Fra Østerrike i 1920, der økonomen Ludwig von Mises gikk til direkte angrep på den blomstrende sosialismen rundt ham, til amerikanske Walter Lippmanns bok The good society i tiåret etterpå, som angriper staters innblanding i økonomien. Sammen med begge to inviterte den østerrikske liberalisten Friedrich Hayek til et møte i Paris i 1938 for å diskutere private initiativ og det frie marked. Dette ble startskuddet for nyliberalismen, et navn de selv brukte som begrep for fornying av liberalismen. I 1947 dannet Hayek Mont Pelerin Society som sakte, men sikkert, ble en del av et internasjonalt nettverk. The ATLAS Network, etablert i 1981, har i dag under sin paraply over 450 tenketanker i over 100 land, der også den norske tenketanken Civita er medlem. Mange av disse tenketankene er i dag tunge premissleverandører når politikk diskuteres og utformes. Ofte fremstår de som nøytrale eksperter i mediebildet, og man glemmer nesten at de faktisk forfekter en helt bestemt ideologi. Dermed var nyliberalismen, fra starten av, i seg selv et helt nytt og annerledes politisk prosjekt, som endte med å lansere Thatcher og Reagan, blant andre, på den etablerte politiske arena. Neste kapittel når vi skal lære nyliberalismen å kjenne handler om å forstå hvordan denne ideologien etablerte seg som så mainstream, så normativ, at også sosialdemokrater fra 1980-tallet begikk nyliberale angrep på det samme samfunnet de selv hadde bygget opp. Skandalene i NAV, som avslører et mistenkeliggjørende menneskesyn i regelverk og saksbehandling, er en direkte konsekvens av denne snik-nyliberaliseringen som har pågått over en generasjon.

Ministeren svarte: Hva er nyliberalismen? Han avviste nyliberalismen som «en slags tidsånd» og «et potpurri av alle ting og utviklingstrekk som er dårlige».

For 40 år etter at Margaret Thatcher ble valgt til statsminister, har en hel generasjon av oss vokst opp under ulike varianter av nyliberal økonomi og tenkemåten som hører til. Og nyliberalismen favoriserer visse personlighetstrekk og straffer andre. Den kjente barnepsykologen Åse Gruda Skard skrev boken Ungene våre, om barneoppdragelse og om synet på barn, i 1948. Der skrev hun:
Et kapitalistisk samfunn hvor ‘det private initiativet’ er en hoveddrivkraft, kommer til å oppmuntre kappestrid og konkurranse og legger sterk vekt på penger som verdimål; men sosialismen ønsker å fremme solidaritetskjensle og likeverd av alt arbeid. Ulike syn her speiler seg atter i synet på barnet og de idealene en setter opp for barneoppdragelsen.

Kapitalismen oppmuntrer til kappestrid, mens sosialismen ønsker å fremme solidaritet, hevder Skard. Vi vil jo at barna skal bli gode og fornuftige borgere i det samfunnet de tildeles og skal vokse opp i. Da må vi tidlig lære dem å tilpasse seg samfunnets normer og verdier, hvis de skal klare seg noenlunde godt og slippe å kjempe motstrøms. Men alt dette er vi ikke så veldig bevisst. For normer og verdier som anses å være normale i en gitt tid, enten det er kappestrid med andre eller oppmuntring til solidaritet, de virker så normale og naturlige at vi liksom alle bare glir inn i dem. Ungene våre også. Vi burde kunne ta den samme samtalen, om hva ideologiske føringer i egen samtid gjør med oss og barna våre, i dag. For vi vet jo hva som gjelder. Personlighetstrekk som er attraktive i dag, er for eksempel evnen til «å nettverke» og kjenne mange mennesker, være utadvendt, selvhevdende, ha evnen til å snakke seg selv opp og gjerne bløffe litt rundt egne prestasjoner. I tillegg skal man være fleksibel, impulsiv og aldri redd for en utfordring. Målet er få mer ut av en gitt situasjon enn alle andre i samme situasjon. I ytterste konsekvens blir andre folk primært dine konkurrenter fremfor medmennesker. Hva gjør det med hvordan vi anser menneskene rundt oss, og – oss selv?

Den franske filosofen Dany-Robert Dufours skriver i boken The art of Shrinking Heads om nyliberal ideologi: «Det er ikke bare institusjonene våre om er i fare, det er også, og mer enn alt: hva vi er». Å snakke om materialisme, egoisme eller individualisme blir for enkelt, hevder han. For nyliberalisme handler om mye mer, det handler om å endre selve mennesket, hva og hvem vi er, når han påstår: Vi lever rett og slett midt i et historisk eksperiment.

Hvis vi tenker etter, vet vi at dette Dufour nevner, er en del av den store samtalen rundt oss i vår tid: diskusjoner i beste sendetid om unges psykiske uhelse, alle som snakker ut om angst og depresjoner, det ene prateprogrammet på P2 etter det andre om alle varianter av menneskelig fremmedgjøring i vår samtid, om skolebarn som bruker yoga mot stress, debatter om tidsklemme, travelhet, vemod over hektiske dager, en følelse av at tiden flyr mens vi halser etter.

Du er i vår del av verden ikke lenger dømt til å følge i dine foreldres fotspor. Det er bra. Din klassebakgrunn, din etnisitet eller ditt kjønn skal i teorien ikke avgjøre mulighetene dine. Men så var det virkeligheten. Vi vet at privilegier ikke er noe som bare hører fortiden til. Arv er utvilsomt den enkleste måten å bli superrik på. Velstående foreldre gir deg lettere adgang til boligmarkedet enn om du hadde stått helt uten hjelp. Er din familie stabil og ikke rammet av verken skilsmisse, alkoholisme, språkvansker eller psykisk sykdom eller annen sykdom, har du allerede en tyvstart. Dagens ungdom hadde tjent på å få vite om systematiske sosiale forskjeller, om hva privilegier er, om diskriminering, ulikheter og at ikke alle starter likt når markedet skal plukke ut dem det vil ha. Ikke for å bli nedslått av at livet virker forutbestemt, men for at de skal kunne gå sammen om å endre strukturene som påvirker fremtiden deres, og ikke bare skylde på seg selv om de ikke fikser alt som blir kastet på dem.

Vi må ta makten tilbake fra markedene, så vi igjen kan sette mennesker og jordklodens beste først. Et politisk demokrati er basert på kollektive løsninger. Men skal vi klare å løse alt dette, må vi forstå at det vi slåss imot, ikke bare er politisk villet rovdrift på natur og menneskelig arbeidskraft, men også forsøket på å endre vårt indre liv, våre tanker, våre følelser og vår sjel.


Teksten er et utdrag fra boka Det er nok nå (Manifest, 2019) og ble første gang publisert i Morgenbladet 7. november 2019.

Linn Stalsberg er journalist og forfatter. Andre bøker hun har gitt ut er Etter pandemien (Manifest, 2021) og Er jeg fri nå? (Aschehoug, 2013).

Torggata Blad er et kompromissløst uav-hengig blad og nettmagasin – en humoristisk, systemkritisk og informativ utgivelse som sparker til venstre og høyre, oppover og nedover og midt i balla.

Pr. 2022 er Torggata Blad et forum for en fargerik forsamling av bidragsytere med varierende interesser og orientering. Det er en rar og forhåpentligvis skjærende stemme i koret av norske magasinutgivelser.

Torggata Blad ble grunnlagt i 2003 av
Bror Wyller (Forfatter og lege)

Torggata Blad er støttet av: