Nyliberalt treffpunkt: Oslo

Nyliberalt treffpunkt: Oslo

For første gang samles verdens fremste nyliberale tenkere og aktivister i Oslo. Mont Pelerin Society skal nemlig feire sitt 75-årsjubileum i den norske hovestaden i oktober. Den norske tenketanken Civita er vertsorganisasjon og vil kanskje på denne måten gjøre den radikale markedsliberalismen mer stuerein også her hjemme?

Tekst Ivar Hippe

Mont Pelerin Society (MPS) har utviklet seg siden den intellektuelle kamporganisasjonen ble startet av den østerriksk-britiske økonomen Friedrich Hayek i 1947, sammen med 38 andre – fra noen som ville kjempe mot sosialisme og kommunisme til å konsentrere seg om å svekke velferdsstaten som institusjon. Konsentrasjonen om å kjempe for mindre stater og svekket politisk omfordeling er lett å forstå: Hayeks tanke om å påvirke politikk og samfunn gjennom idékrig, det å filtrere inn nye ideer i ledende grupper av professorer, lærere og journalister, har fått solid feste i de fleste vestlige land og har bidratt til store endringer – sosialismen er definitivt trengt tilbake. Ganske tidlig ble derfor målet å svekke velferdsstatene som ble bygd ut etter 2. verdenskrig gjennom privatisering, oppsplitting og – i noen tilfeller nedbygging – til fordel for en mer begrenset konkurranseorientert markedsstat. I USAs tenketanker er det flere som vil kaste hele velferdsstaten på historiens skraphaug. De mener den økonomisk sett ikke er bærekraftig, og særlig er de imot en offentlig pensjonsordning som vår folketrygd, noe de ser på som et pyramidespill. Dessuten hevder flere at det er moralsk feil at mennesker gjør seg avhengige av staten.

Samtidig som kampen mot sosial utjamning og en aktiv stat har blitt mer fokusert, har Mont Pelerin Society spunnet ut en global bevegelse av tenketanker. Oppbyggingen har skjedd gradvis etter starten i USA under den andre verdenskrigen, til det i dag finnes tenketanker inspirert av nyliberalismen i de fleste land. Derfor er det riktigere å snakke om en verdensomspennende bevegelse i dag; en bevegelse jeg har reist rundt i gjennom flere år, og som utgjør et stort mangfold.

Årsmøte i Miami
En beskrivelse av denne bevegelsen kan ta utgangspunkt i det tidligere årsmøtet jeg deltok på, det i Miami i 2016. For det første var min deltakelse langt fra automatisk, siden årsmøtet er eksklusivt for medlemmer som er kommet inn i bevegelsen «by invitation only» og ikke er åpent for mediene. Det var ikke lov å sitere fra de omkring 70 innledningene som ble holdt – og debattene som utspant seg, men separatintervjuer fikk jeg lov til å utføre og gjengi innholdet av. Det ga greie arbeidsbetingelser, selv om flere takket nei når jeg beskrev mitt prosjekt om å dokumentere bevegelsens virke med kritiske briller på. Senere har jeg forstått at jeg fikk være med som et unntak fra regelen om ikke å invitere mediene.

Siden Margaret Thatcher og Ronald Reagan står nyliberalismen for helt frie markeder, deregulering, kutt i offentlige utgifter, «rolling back» av velferdsstaten og så videre.

Lars Feld, økonom og leder av Eucken Institute

Hva husker jeg best fra dagene i Miami? Den personen som gjorde mest inntrykk, var den fullstendig kompromissløse Yaron Brook, den gang leder av Ayn Rand Institute, nå styreleder samme sted. Han leverte en uforbeholden hyllest av big-tech, Bill Gates ble gudeforklart og han advarte rasende mot all form for sosial utjamning. Mor Teresa, Nobelprisvinneren som hjalp de fattige i India, kalte han en sosialist. Under en middag satt vi ved samme bord og også Norge framstilte han som sosialistisk, en beskrivelse han baserte på et debattmøte i Studentersamfunnet i Bergen et år tidligere, der han innledet.

Under en lunsj havnet jeg ved siden av den tidligere arbeids- og sosialministeren i flere av Augusto Pinochets første regjeringer, José Piñera. Han hadde tidligere i sitt foredrag raljert over det han beskrev som venstreorienterte medier – i Chile så vel som i USA – og han mistet raskt interessen for meg da jeg forklarte ham mitt prosjekt. Ingen flere ord ble utvekslet mellom oss. Han hyllet i sin tale privatiseringen av pensjonssystemet han hadde gjennomført. Det har vært fantastisk for alle, sa han. Nå jobber chilenerne med en ny grunnlov som nettopp skal gjeninnføre et offentlig pensjonssystem, mer likt vår folketrygd.

Ikke overraskende var det mange svensker i Miami. Sekretæren i Mont Pelerin Society gjennom 22 år, Carl Johan Westholm, var selvfølgelig til stede. Den tidligere nøkkelpersonen innen Svenskt Næringsliv (som NHO) var derimot imøtekommenheten selv og forklarte villig vekk om opprettelsen av Timbro, den ledende nordiske tenketanken siden starten i 1978, organisert etter modell av britiske Institute of Economic Affairs. Nils Karlson, som den gangen i 2016 ble valgt inn i MPS-styret, har på sin side startet tenketanken Ratio. Denne forskningsorienterte tenketanken er direkte knyttet til næringslivet og står rotfast i public choice-tradisjonen, med sin vekt på økonomiske modeller for å analysere stat og politikk. Public choice-tradisjonen er sprunget direkte ut av MPS (bygd opp av USA-økonomen James Buchanan) og har som erklært formål å underminere politikkens autoritet. Karlson mener de skandinaviske statene er altfor omfangsrike og dyre i drift, fortalte han meg da jeg intervjuet ham for boka «Korstoget mot Velferdsstaten – på innsiden av nyliberale tenketanker» i Miami i 2016.

Politikere er små tomme skip som bare venter på å bli fylt opp.

– uttalelse fra en tenketank-leder på et Frihetsforum i London

Johann Nordberg satt tidligere i MPS-styret og er den kanskje mest kjente svenske markedsliberalisten i dag, med flere bøker under beltet og sentrale posisjoner i de store tenketankene i USA, som Cato Institute. Han var ikke i Miami, men kommer til årsmøtet i Oslo sammen med Karlson og andre sentrale svensker: Ånders Åslund for eksempel, rådgiver for Boris Jeltsin på 1990-tallet, skal holde foredrag.

Mont Pelerin Society og avleggeren Atlas Network består av omkring 500 tenketanker. Alle konferanser, årsmøter og seminarer er sterkt internasjonalt preget. På mine reiser har jeg møtt folk fra flere titalls land. På et såkalt Frihetsforum ble jeg sittende ved siden av ungdommer fra flere asiatiske, latinamerikanske og afrikanske land. De hadde vært på «treningsleir» i ti dager før konferansen og virket oppriktig oppglødd. De gjorde en utmerket innsats i den påfølgende konkurransen: Hvordan selge inn en søknad om penger på ett minutt.

Konkurransen om penger var naturligvis matnyttig. Den internasjonale bevegelsen fungerer også som et økonomisk overrislingssystem, der det kanaliseres penger til gamle og nye aktivister fra en imponerende rekke av milliardærer. Det går absolutt an å gjøre karriere innen bevegelsen, og det er mulig å leve et liv innen den. Derfor er det logisk at jeg har sett folk flytte fra spanske og tyske tenketanker til britiske Institute of Economic Affairs, pioneren i Europa som ble startet i 1955, og igjen inspirerte de skandinaviske etterfølgerne. Eller fra svenske Timbro til de to største i USA, Cato Institute og Heritage Foundation.

Over: Skjermdump fra The Index of Economic Freedom (www.heritage.org). Indeksen er en rangering opprettet i 1995 av den konservative tenketanken Heritage Foundation for å måle graden av økonomisk frihet i verdens nasjoner. Heritage Foundation samarbeider med bl.a. Mont Pelerin Society gjennom det koordinerende tenketanknettverket The Atlas Network.
Kilde: https://www.desmog.com/atlas-economic-research-foundation.

Flest reiser til de britiske og amerikanske tenketankene for å få skolering. Ganske enkelt fordi de er økonomisk sterkest og ideologisk førende. Lars Feld er en av noen få som mener det angloamerikanske hegemoniet er problematisk. Han er en fremstående tysk økonom (en av De fem vise menn som rådgir regjeringen) og leder Eucken Institute, det fremste ordoliberale senteret i dag – og er den fremste foretreder for den tyske ordoliberalismen, som også er inspirert av Wilhelm Röpke, en annen tysk økonom. Den tyske, mer moderate ordoliberalismen dominerte MPS de første 10–15 årene, og de sentrale personene så fagforeninger som et fait accompli og ville ikke bekjempe dem direkte. De var også for at deler av landbruket burde beskyttes mot den rene frimarkedsliberalismen. Flere var også prinsipielle motstandere av private monopolbedrifter.

Lars Feld mener at MPS ble tatt over av anglosaksiske tenketanker og i dag er dominert av markedsradikalismen, og da særlig USA-tenketankene. Som Feld sa det da jeg intervjuet ham i Miami: «Siden Margaret Thatcher og Ronald Reagan står nyliberalismen for helt frie markeder, deregulering, kutt i offentlige utgifter, «rolling back» av velferdsstaten og så videre». Feld sammenliknet dette med 1800-tallets laissez faire, som de opprinnelige nyliberalistene sa de ønsket et brudd med.

Frivillig velferd
I Oslo i 2022 vil det, i tråd med Felds opplevelse av utviklingen innen MPS, være en klar overvekt av folk som jobber for å forandre samfunnene i pakt med en stadig mer radikal nyliberalistisk oppskrift. En av de som kan komme til å gå lengst, er Tom G. Palmer fra USA, en sentral forfatter og foredragsholder innen hele den nyliberale bevegelsen gjennom tiår. Han er erklært motstander av velferdsstatene slik vi kjenner dem. I boken «After the Welfare state» argumenterer han for at de ikke er økonomisk farbare og dessuten umoralske. I stedet vil han tilbake til de frivillige, private forsikringsordningene som vokste fram på slutten av 1800-tallet.

Eamonn Butler, også tidligere sekretær i MPS og leder i Adam Smith Intitute i London, kommer naturligvis også til Oslo. I min bok «Korstoget mot Velferdsstaten» tar han for eksempel til orde for å privatisere hele helsevesenet og BBC, og han sier han ser fram imot dagen da ingen ser behov for å organisere seg i fagforeninger.

Fagforeninger var et sentralt tema på de første årsmøtene i Mont Pelerin Society, men i dag er det knapt noen som nevner ordet – jeg har aldri hørt at noen har tatt opp temaet, og det kommer trolig heller ikke til å bli nevnt i Oslo. Og det er ikke overraskende. I Miami var fagbevegelsen aldri et tema. Jeg tenkte den gangen at det skyldtes at USA var blitt et land hvor fagforeningene var så godt som utradert, i alle fall i privat sektor. Men kanskje grunnen er så enkel som at alle de store husgudene, Milton Friedman og James Buchanan i tillegg til Hayek, her er helt enige: Fagforeninger er overflødige i det ideelle frimarkedssamfunnet.

Så hva er de opptatt av i 2022, de tre-fire-fem hundre MPS-medlemmene som skal samles i Oslo? Vil de bli påvirket av å være i et land der oppslutningen om velferdsstaten og fagforeningen er stor? Hva mener Mont Pelerin Society er de store utfordringene i verden? Økende ulikhet? Fattigdom? Nei, hvis vi skal tro Mont Pelerin Society selv, utfra egenframstilling på hjemmesiden, er motstanderne de samme som gjennom tidligere tiår. For dette nyliberale intellektuelle kraftsentrumet kjemper i sitt 75. år fremdeles mot sine evige hovedfiender: Velferdsstatens ekspansjon og fagforeningenes makt.

De mange foredragsholderne på årsmøtet i Oslo, som varer i fire dager, har imidlertid ikke dette som eksplisitte temaer. Utkastet til program er preget av runde formuleringer og store temaer. Mest interessant er kanskje den siste dagens debatt om hvordan liberalismen skal reformeres, i tillegg til en tidligere debatt: Nye perspektiver på det liberale demokratiet og den sosiale kontrakten. Også temaer som reform av WTO og EU vil kaste lys over hvor nyliberalismen beveger seg på 2020-tallet. Programmet som helhet er imidlertid ikke preget av nye tanker, snarere kan en forvente at det er kontinuitet som er markedsliberalismens fremste kjennetegn, slik det har vært de siste tiårene.

Så vil årsmøtet i Mont Pelerin Society i 2022 bli et systematisk forsøk på å gjøre markedsradikalismen stuerein også i Norge og konferansen utarte til et ellevilt politisk verksted for den mest ekstreme nyliberalismen? Ikke helt åpenbart. Den mangfoldige deltakelsen, med folk som Lars Feld og også ansvarlige Lars Peder Nordbakken, er både påvirket av tyske ordoliberalere – og dessuten samfunnene de virker innenfor. Her vil folk som aksepterer at velferdsstaten er et gode møte de fremste kritikerne av den.

Lars Peder Nordbakken er en nøkkelfigur innen den norske nyliberale bevegelsen, fordi han har vært aktiv siden Libertas eksisterte og var en av gründerne bak den norske tenketanken Civita. Som organisator av MPS-årsmøtet vil han selvfølgelig spille en sentral rolle. Kanskje går han og Lars Feld, sammen med andre europeere, i klinsj med de toneangivende, angloamerikanske tenketankene?

Og kanskje enda viktigere: kommer dette til å komme fram i en offentlig debatt i norske medier? Vil dette møtet også være lukket for mediene, som alle de tidligere årsmøtene? Det er vel på tide at MPS lar mediene få innsyn i de interne debattene.

Milton Friedman: «Regjeringer lærer aldri, bare folk lærer».
Foto: Wikimedia Commons/flickr.com.

Uansett, det ville vært interessant å høre om politikerforakten kommer til å gjennomsyre Oslo-årsmøtet like mye som tilfellet har vært på de arenaene jeg tidligere har deltatt på. «Politikere er små tomme skip som bare venter på å bli fylt opp», sa en tenketank-leder på et Frihetsforum i London. I Miami var det sitater av Milton Friedman nærmest over alt: «Regjeringer lærer aldri, bare folk lærer», var ett slikt sitat. Et annet sitat postulerer at hvis regjeringen var ansvarlig for Sahara, ville det være mangel på sand. I min bok argumenterer jeg for at det går en rød tråd direkte fra slike sitater – og års evige kamp mot politikeres intervensjon i samfunnet – og til valgseieren til Donald Trump i 2016. Det kanskje viktigste spørsmålet foran årsmøtet i Oslo er: Vil mange på årsmøtet fortsatt støtte Trumps mulige kampanje i 2024, slik de gjorde i 2016?

Eller vil de bli påvirket av sin tilstedeværelse i en relativt fungerende velferdsstat? Kanskje det er grunnen til at noen, formodentlig Lars Peder Nordbakken, har søkt om å legge årsmøtet til Oslo? Bare de som får følge debattene på nært hold, vil kunne rapportere om et aldri så lite linjeskifte kan være på vei etter det nyliberale toppmøtet i Norges hovedstad.


Ivar Hippe er en norsk forfatter og journalist som har jobbet i bl.a. Dagbladet, Arbeiderbladet og NRK hvor han ledet økonomi-redaksjonen, og fra 1999 jobbet han i en periode som sjefredaktør for Økonomisk Rapport.

Hippe har gitt ut bøker og forskningsrapporter, bl.a. «Mektig og avmektig: Tore Tønne, media og maktspillet bak kulissene», 2003 (Genesis Forlag).

I 2021 ga han ut «Korstoget mot velferdsstaten – På innsiden av nyliberale tenketanker».
Les mer om boka her >>

Torggata Blad er et kompromissløst uav-hengig blad og nettmagasin – en humoristisk, systemkritisk og informativ utgivelse som sparker til venstre og høyre, oppover og nedover og midt i balla.

Pr. 2022 er Torggata Blad et forum for en fargerik forsamling av bidragsytere med varierende interesser og orientering. Det er en rar og forhåpentligvis skjærende stemme i koret av norske magasinutgivelser.

Torggata Blad ble grunnlagt i 2003 av
Bror Wyller (Forfatter og lege)

Torggata Blad er støttet av: