Charles Burns

Tore Hauge beskriver Charles Burns kunstnerskap og hvordan seriene hans har fulgt ham gjennom livet.

Tekst Tore Hauge

Klinisk. Kaldt. Fremmedgjort. Det var mitt første inntrykk av Charles Burns’ tegneserier. Det var en ensom, klaustrofobisk stemning over fortellingene. Menneskekarakterer med få ansiktstrekk. En kulde i tilværelsen. Striglete, stive kinnben. Stikkende øyne. En hudløs følelse av angst. Sterile rom. Tenåringsfantasier. Monstre. Sex. Kroppsvæsker. Seriene hans har fulgt meg gjennom livet. De har nå i senere tid også blitt oversatt til norsk.

Charles Burns er en amerikansk tegneserietegner og illustratør, født i Washington DC i 1955. Han er kjent fra flere amerikanske underground comix fra 70- og 80-tallet og frem til vår tid. Kjennetegnet ved en utenomjordisk, hospital-aktig atmosfære. En klinisk stemning som gir deg frysninger. Elementer av horror og science fiction, i en nedstrippet utgave.

Han fikk ting publisert i en fanzine til Seattle-plateselskapet Sub Pop. Han var bidragsyter til det monumentale, alternative tegneseriemagasinet RAW utgitt av Art Spiegelman og Franqoise Mouly (1980 til 1991). RAW var som en ledestjerne innen den amerikanske undergrunnstegneserien og hadde kontorer i New York City. Bladet kom ut i stort format og kunne bl.a. kjøpes i Oslo på Bokcafeen i Hjelmsgate 3 på 80-tallet. Det var da jeg oppdaget Charles Burns.

Blant mannens tidligste inspirasjonskilder var den belgiske serieskaperen Hergé, kjent for sine berømte Tintin-eventyr. Han stirret på disse seriene lenge før han kunne lese. Gjennom barndommen var disse seriene ganske ukjente i USA og fikk aldri et skikkelig kommersielt gjennombrudd der. Faren til Charles fikk kjøpt inn noen tidlige engelske oversettelser av Tintin. Belgierens grafiske stil – den «Klare Linje» – influerte senere Charles egne tegneserieform. Andre tidlige inspirasjoner var horror comic-bladet Creepy fra utgiver James Warren og EC Comics-kunstneren Al Feldstein. Han likte også Chester Gould sine kjente Dick Tracy-historier og Will Elder sine krumspring i Mad Magazine. Han ble etter hvert en stor fan av undergrunns-legender som Robert Crumb og ble en stadig større tilhenger av skrekkfilm og generelt voksen b-film.

Senere i karrieren hentet han glede og inspirasjon fra folk som Drew Friedman, brødrene Mario Hernandez, Jaime og Gilbert, de tre som sto bak den kule og rocka tegneserien Love & Rockets (80-tallet), Peter Bagge og Jacques Tardi.

Charles Burns studerte gravering på University of Washington i Seattle (1973–75) og Central Washington State College (1975–76). Han bidro med seriestriper til skoleaviser og laget etter hvert sitt eget tegneserieblad. I 1976–77 studerte han fotografi ved Evergreen State College i Olympia, Washington. Mellom 1977 og 1979 fikk han en doktorgrad i kunstfag og fotografi ved University of California i Davis.

Han jobbet en stund som fotograf og illustratør, men kom ut med foto-/tegneseriene The cat woman returns og Ill bred. I 1980 ble seriestripene hans Mysteries in the flesh publisert i Oakland, California punk-magasinet Another Room. Utover på 80-tallet var han fast bidragsyter til før nevnte RAW magazine og var med fra tredje utgave av bladet. Han var også på trykk i Rolling Stone, The East Village Other, Weirdo og The New Yorker. Noen av seriestripene hans kom til og med på trykk i Playboy, men unge Burns følte at han måtte være så straight for å slippe til der, så det ble en kortvarig affære.

Flere av 80-tallsseriene hans var selvstendige fortellinger. Dog Boy (1981), The voice of walking flesh (1982) og A marriage made in hell (84) ble senere samlet og utgitt som den grafiske novellen Skin Deep på Fantagraphics Books i 2001.

Charles Burns tilbrakte flere år på 80-tallet i Europa. I 1982 flyttet han til Frankrike og publiserte i Métal Hurlant. Bladet ble hetende Heavy Metal i USA. Mellom 1984 og 1986 bodde han i Italia. I Roma ble han involvert i gruppen Valvoline – en samling avantgarde-tegneseriefolk og grafiske kunstnere startet av Lorenzo Mattotti. Seriene hans ble publisert i europeiske blader som Dolce Vita (Italia), El Vibora (Spania) og Schwermetall, den tyske utgaven av Heavy Metal.

Etter at han kom hjem igjen underviste han i tegneserier som fag ved School of Visual Arts i New York. MTV adopterte serien hans Dog-Boy til en tv-versjon i programmet Liquid Television (1991–94) som ga ham et adskillig større publikum.

Charles fant sin nisje i 80-tallet med sine horror-serier med en slags retro-1950-talls-feeling. Historiene utspiller seg ofte i tilsynelatende normale, hvite forsteder med piperøykende fedre, føyelige husmødre, uskyldige smågutter, opprørske tenåringer, gale vitenskapsmenn, hardkokte detektiver og groteske monstre. Noen av tegningene kan virke glatte og ligne på noen av datidens andre serier, men atmosfæren er alltid annerledes: ekkel, ubehagelig, utenomjordisk. Mange av seriene er som et mareritt. Med høy feberfaktor.


Charles Burns lengste pågående serie er Black Hole (1995–2005). Den handler om en gjeng tenåringer på midten av 70-tallet. De lever i frykt for en mystisk, seksuelt overførbar sykdom som forårsaker bisarre kroppsforandringer. De uheldige som blir smittet blir sosiale utskudd som må leve med sine kompliserte følelser. Som en pest. Denne kom ut på norsk som Sort Hull i 2007 på Egmont Serieforlaget.

En stor takk rettes til Lambiek Comiclopedia og lambiek.net for utdypende informasjon om Charles Burns.

Torggata Blad er et kompromissløst uavhengig blad og nettmagasin – en humoristisk, systemkritisk og informativ utgivelse som sparker til venstre og høyre, oppover og nedover og midt i balla.

Pr. 2023 er Torggata Blad et forum for en fargerik forsamling av bidragsytere med varierende interesser og orientering. Det er en rar og forhåpentligvis skjærende stemme i koret av norske magasinutgivelser.

Torggata Blad ble grunnlagt i 2007 av
Bror Wyller (forfatter og lege)

Torggata Blad er støttet av: