Kristbjørg

Kristbjørg

Tekst Pompel og Pult

Terapitime hos A. Koselig inne, ute regn. P. har bestemt seg for å si det som det er så vanskelig å uttale høyt. Når hun skal gjengi vonde ting andre har sagt til henne, er det akkurat som både ordene og tankene smetter unna, lik glassmaneter. Det prikker i hodet, konsentrasjonen er borte. Hei ord, hvor er dere? Kom! For i dag skal det sies. Hun har tenkt på å si det til A så mange ganger, men ikke klart det. Fordi det er. Vulgært? Ikke noen ord man forventer fra en diakon iallfall.

P: Du vet Kristbjørg….

A: Ja, diakonen?

P: Ja.

A: Har du tatt opp igjen kontakten med henne nå?

P: Nei, jeg har klart å ikke falle for dén fristelsen. Men jeg ville fortelle deg … noe mer hun sa til meg. Du har jo fått vite det meste av alt det stygge hun sa som jeg reagerte på i etterkant, men dette var det verste av alt, og derfor har jeg hatt det på tungen før, men ikke klart å si det til deg. Det var et verbalt overgrep! Da hun sa det mistet jeg både munn og mæle, men om jeg hadde tatt det opp med henne i ettertid, hadde hun garantert bare nektet for at hun noensinne hadde sagt det. Jeg hater mennesker som alltid skal nekte for ting de har sagt tindrende klart!

A: Som din far?

P: Ja, som min far. Og Kristbjørg. For hun nektet for flere av de andre tingene hun hadde sagt da jeg prøvde å ta det opp med henne før jeg ga opp relasjonen.

A: Hva var det Kristbjørg sa til deg?

P: Hun sa. At. Å, nå blir alt glassmanet igjen! Du vet! Ordene. Forsvinner!

A: Hva sa hun?

P: Hun sa. At. Jeg husker ikke om det var en sammenheng, eller om hun laget en sammenheng eller om hun sa det ut av det blå, men hun sa.

A: At? 

P: Hun sa. Hør hva hun sa. At. Dette, hør: Hva … tenker du … om at jeg er mer seksuelt vellykket enn deg? Det sa hun. En diakon. Sa det. Til meg. I kirken. Og jeg tenkte…

A kveler en latter.

A: Huff og huff, hun hadde en del merkelige utsagn, hun Kristbjørg!  

P: Ja, man skal nedverdiges mye før pasientørene detter av!

A: Det er en del ting man kan tenke for seg selv, men ikke si høyt. Det gjelder i aller høyeste grad for oss behandlere i psykiatrien. Og for diakoner og alle andre som har med mennesker å gjøre.

P: Jeg bare klarte ikke å svare henne der og da, men jeg tenkte … at hvis det å ha sex med den ekle, pløsete, rødmussede mannen hennes er å være seksuelt vellykket, da foretrekker jeg heller å være seksuelt mislykket. Som hun, Kristbjørg, åpenbart ser ned på meg for at jeg er.

A: Hvorfor tenker du at hun ser ned på deg?

P: Det er hele holdningen hennes til meg som kom så tydelig frem de siste månedene relasjonen varte. Men også fordi hun sa der og da at seksualdriften er vår sterkeste drift, som om hun forklarte at både hun selv og alle andre var helt normale. Det fikk meg til å føle meg underutviklet og unormal.

A: Du er bare uferdig! Som et barn. Dette har vi jo snakket om mange ganger. Hvilke mangler som var i din barndom, og hvorfor du har stagnert på det seksuelle planet.

P: Ja, som et barn. Aldri berørt av de voksne. De hadde nok med sin egen røre, haha. Min far er doktor, men jeg hadde ikke hørt om doktorleken før jeg var voksen, jeg. Uskyldig er jeg! Ren! Mens Kristbjørg, hun er skitten. Den fitten!

A: Fy for en språkbruk du har!

P: Jo, fitte. Ikke fordi hun har sex, det har jo dere alle, men for at hun skiftet sånn syn på meg. Gikk fra å ha respekt for meg, til å se ned på meg. Ja, fitte kalte jeg henne på telefonen en gang, fordi jeg var så rasende over hvordan relasjonen vår hadde utviklet seg. Utrolig nok la hun ikke på.

A: Huff og huff. Jeg tar opp pleksiglasset.

P: Jeg kalte henne fitte flere ganger. Jævla fitte. Og så var det jeg som la på. I raseri.

A: Ydmyket hun deg?

P: Ja. Og det i embetes medfør! Hun satt der og var på jobb, og fikk godt betalt for å spørre meg om hva jeg tenkte om at hun var mer seksuelt vellykket enn meg. Og det at jeg lever i frivillig sølibat har ikke plaget meg siden tenårene, da jeg jo var opptatt av å være kul, men etter at hun sa det, så begynte det å plage meg igjen. Jeg følte meg som en verdiløs dritt, som et misfoster!

A: Du må huske på at hun er nordlending. De er friske i språket der oppe!

P: De er litt vel friske, både oventil og nedentil! Forresten har jeg hørt via andre at datteren hennes ble gravid som 18-åring, men hvor ble det av dét barnet, mon tro? Det var visst en stor skam for hele familien, ifølge min kilde. Og jeg som trodde kristne folk var motstandere av abort! Til og med jeg er jo motstander av abort! Istedenfor å drepe menneskeemner burde man klare å la være å ha så mye sex, og hvis man absolutt må ha det, så kan man hoppe av i svingen! Det barnet ble iallfall aldri født, og aldri mer snakket om. Hadde det vært en spontanabort, så hadde det vel ikke vært en slik statshemmelighet!

A: Nå må du ikke glemme at de fleste er mer lystne på sex enn deg, og at det du har hørt kun er rykter. Du vet ikke om det stemmer. Kanskje var ikke datteren gravid, eller kanskje var hun gravid, men spontanaborterte.

P: Det er ingen grunn til å mistro de ryktene, rykter oppstår jo ikke av ingenting! Men i alle fall, hvis seksuell vellykkethet hadde blitt målt i hvor mange man hadde ligget med noen snarere enn hvor ofte man har sex, så hadde jeg gått Kristbjørg en høy gang, for hun har nok neppe hatt noe mer avansert enn misjonærstillingen med den ene prestemannen sin.

A: Du altså! Nå må jeg visst ta frem pleksiglasset igjen.

P: Næhæ! Jeg må jo få lov å være litt foraktelig. Selve akten forekom meg forresten helt meningsløs hver gang. Som å skru inn en lyspære. Og mennene? Det var som å ha en kjempebaby ved brystet. En diger baby som sleiket og sleiket. Nei, takke meg til for en pervers aktivitet! Dyrisk! Da går jeg heller i skogen og klemmer et tre. Har du prøvd det?

A: Nei, det har jeg aldri tenkt på.

P: Det må du prøve. Trær er mye bedre enn mennesker. Men hvis du først får sevje på deg, så er det enda mer klissete enn sæd, ha ha!

A: Nei, huffameg, nå holder det med friske utsagn, selv her i terapirommet! Men du! Da du begynte å fortelle fant du nesten ikke ordene. Nå har du så sannelig fått språket tilbake.

P: Ja, språket mitt kom tilbake. Den Kristfitten!

P reiser seg resolutt opp fra stolen og begynner å kle på seg yttertøyet.