Den håpløse krigen

Den håpløse krigen

Tekst Stein Holte Foto Kissmykumbaya/Creative Commons

Ah, propaganda, propaganda. Er det ikke kølsvart, så må det jo være kritthvitt? Torggata Blads utrettelige sisyfos-skribent, Stein Holte, er skremt og prøver å skrive noe om det ubeskrivelige – krigens uløselige knute.

Å prøve å komme med et rantete, forsøksvis nyansert innlegg om tragedien som utspiller seg i Ukraina, virker som et forsøk på å erte på seg så og si alle. Men faen heller! Jeg guffer på.

Jeg er skremt. Russlands brutale ekspansjonskrig mot Ukraina skremmer meg. Og gjør meg fly forbanna. Det både forundrer og skremmer meg at idioter, på for eksempel steigan dått enn o, får seg til å forsvare den. Hatet som flommer over statlig russisk TV skremmer meg. Ukrainas kampvilje imponerer meg. Den totale håpløsheten, og det tilsynelatende umulige i få en lykkelig slutt på det hele, gjør meg trist. Og skremmer meg.

Den totale ensrettinga i vestlig media og opinion skremmer meg også. Det skremmer meg at det nesten ikke er mulig å komme med et eneste avvik fra den offentlige konsensusen uten å bli beskylt for å løpe Putins ærend. Den militaristiske stemninga som synes å ha bredd seg i samfunnet, skremmer meg. Det skremmer meg at det nesten er blitt umulig å være kritisk til en militærallianse med et land som har stått for noen av de verste forbrytelser mot menneskeheten i det 21. århundre. Ja, det er USA og NATO jeg snakker om. Den totale motviljen mot forhandlinger skremmer meg. Det skremmer meg at fredsbevegelsen nesten er blitt suspekt. Det-gode-mot-det-onde-tenkninga skremmer meg. Hver eneste uttalelse fra Jens Stoltenberg skremmer meg. Og det skremmer meg at så mange tror at krigen var helt uprovosert. For det var den vel ikke?

MODER RUSSLANDS YDMYKELSE

For å forstå det som har skjedd, og skjer, må man ha i mente begynnelsen av 90-tallet, da det arrogante, nyliberalistiske Vesten påsto at «historien var over». Det sovjetiske imperium gikk i oppløsning. Det tradisjonelt resignert autoritetstro russiske folket fikk kapitalismen kasta over seg. Oligarkene stakk av med verdiene, og pengene de tjente ble tatt imot med grådige armer i Vesten. Folk flest, som var vant til en relativt bra materiell og sosial trygghet, sank ned i dyp fattigdom. Og dette var ikke bare en personlig ydmykelse for den enkelte, men også en nasjonal ydmykelse. For er det en ting russerne er blitt indoktrinert med, så er det myten om Moder Russlands storhet. Nå lå hun der med brukket rygg, mens utlendinger og nyrike spankulerte rundt i gatene og strødde om seg med penger. Til eget bruk. Jeg var i Russland i 1992 og så ydmykelsen og fornedrelsen i tiggeres øyne, og soldater fra Den røde arme selge uniformene sine til turister utenfor Vinterpalasset. Fylla gikk opp, levealderen gikk ned, og partiet ble erstattet av mafiaen. Sådan var russernes møte med kapitalismen. Da Putin, etter den forfylla Jeltsin, kom med løfter om økonomisk bedring og gjenopprettelsen av den nasjonale stoltheten, ble han tatt imot med åpne armer av de fleste russere. Og han leverte. Han gikk riktignok over demokrati og lik for å klare det, men han leverte.

VI ER SÅ GODE SÅ

Og vi da? Vi tok det som en selvfølge at russerne ville dyrke vår økonomiske monokultur, og omfavne alle våre vestlige verdier. Men først og fremst så vi på landet som en nypløyd åker vi kunne utnytte, så, høste og tjene penger på. Vi hadde lovet Gorbatsjov, muntlig, at vi ikke skulle utvide NATO østover. Men vi ignorerte prinsippet om at en muntlig avtale er like bindende som en skriftlig, og gjorde det likevel. Vi anla baser og utplasserte våpensystemer tettere og tettere opp til Russlands grenser. Vi er en gjeng med hyklere, og vi gjør mildt sagt lite for å skjule det for resten av verden.

Det er nesten utenkelig å si noe negativt om Ukraina i dagens regjerende offentlige klima. Men ingen nasjoner et perfekte og helt uskyldige. Det er et ugjenkallelig faktum at landet har hatt problemer med nynazisme og et nasjonalistisk ultra-høyre. Den omstridte Azov-bataljonen har utgangspunkt i en nynazistisk gruppe, og har begått overgrep i Donbas og andre steder. De er tatt opp som en del av den Ukrainske hæren etter den russiske annekteringen av Krym. De er bare en av flere slike selvstendige grupper, men utgjør en tallmessig liten del av hæren. Det er et faktum at det er begått overgrep mot den russisktalende delen av befolkningen. Krigen, som i praksis har pågått i årevis i utbryterrepublikkene, er innhyllet i en skodde av propaganda fra begge parter, men det er åpenbart at også Ukraina har sine blodige svin på skogen her. Ukraina har hatt, og har, et stort korrupsjonsproblem. Det gjør det vanskelig å vite sikkert hvor stor del av den humanitære og militære hjelpen havner der den skal.

Uttalelsen fra Angela Merkel om at man heller ville vente til Ukraina var sterke nok til å motstå Russland, er jo oppsiktsvekkende.

Den vestligstøttede majdan-revolusjonen, (eller -kuppet, avhengig av hvor du står) avsatte en lovlig valgt, russiskvennlig president. Etter det opprøret, og annekteringen av Krym, har Ukraina vært veldig vestvendt. De har uttrykt et ønske om medlemskap i både EU og NATO. Den ukrainske hæren, som var ganske liten før 2014, er blitt kraftig rustet opp med stor støtte fra Vesten. Det er klart at dette er blitt oppfattet som både truende, og ikke minst ydmykende, av en mann som dyrker idealet om Den sterke mann og Det sterke land. Ukraina og Vesten viste ikke akkurat velvilje og fredsvilje da forhandlingene om Minsk-avtalen brøyt sammen, har jeg inntrykk av. Uttalelsen fra Angela Merkel om at man heller ville vente til Ukraina var sterke nok til å motstå Russland, er jo oppsiktsvekkende. USA og Ukraina legger selvfølgelig all skyld på Russland.

Ikke bare russerne, men også vi her i Vesten utsettes for en massiv, ensrettet propaganda. Vi burde vite nok til ikke å ta alt som kommer fra USA og NATO for god fisk, men heller med et svært kritisk blikk. Jeg tror ikke at det var russerne som sprengte rørledningene til Tyskland for eksempel. Hvorfor skulle de gjøre det? Kranene var allerede skrudd igjen. Hvorfor skulle de ødelegge dyrt utstyr og frata seg selv muligheten til åpne dem igjen, hvis tyskerne hadde kommet krypende og tryglet om å få kjøpt litt olje? Fordi de er onde, og slikt gjør onde mennesker bare på faenskap? I gamle kriminalromaner leter detektiven etter et motiv. USA har motiver: Å stoppe inntektsstrømmen inn til Russland og tjene penger på å selge sin egen frackingolje til Europa. Flere amerikanske politikere hadde jo uttalt på forhånd at de ledningene måtte bort. Den prisbelønnede journalisten Seymour Hersh kan godt ha rett når han hevder at USA og (gisp!) Norge sto bak. Hvorfor skulle ikke amerikalogrende Norge være med? Det ville jo både gi stjerne i boka og en uanstendig profitabel inntektskilde. Sannheten om hva som skjedde får vi neppe vite i min levetid i alle fall.

Ah, propaganda, propaganda. Er det ikke kølsvart, så må det jo være kritthvitt?

TSAREN I KREML

Så hvorfor invaderte Putin Ukraina? Hans første argument om at det var for å «denazifisere» Ukraina, faller på sin egen tåpelighet. Riktignok finnes det nazister i Ukraina, men det er landet langt i fra aleine om. Partier på den ytterste høyrefløy har riktignok fått inn en og annen kandidat i et og annet distrikt, men ingen slike partier har noen gang fått mer enn fem prosent av stemmene i et landsomfattende valg. Det er mildt sagt mer enn det man kan si om ganske mange andre europeiske land. Grunnen til at Putin brukte det ordet, var for å mobilisere støtte fra sin egen befolkning til krigen. Det russiske folks stolteste øyeblikk er seieren over Nazityskland i 1945. Nazist er det verste du kan være. Han visste selvfølgelig at Ukraina ikke var gjennomsyret av nazisme og fascisme. Likevel holder mange av hans støttespillere, også i Vesten, det som et ufravikelig faktum.

Argumentet om at han ville hindre at Ukraina blei med i NATO, har atskillelig mye mer hold i seg. Det ville blitt regnet som en ufattelig katastrofe. Russland og Ukraina har en århundrelang historie som venner og fiender bak seg. For mange russere, inkludert Putin, er ikke Ukraina et eget land, men en del av Russland. Derfor irriterte Ukrainas tilnærming mot vesten Kreml så grenseløst. Derfor var USA og NATOs stadig mer aggressive retorikk og bevæpning av Ukraina så truende. Derfor virket det å gå inn i Ukraina og erstatte regjeringen med en russiskvennlig en før det var for seint, så forlokkende.

I resten av Europa støttes Putin stort sett bare av den ekstreme høyresiden, og uforståelig nok, noen som ser på seg sjøl som den opplyste delen av venstresida.

I det siste har Putin mer og mer framstilt «spesialoperasjonen» som en kamp mot vestlige liberale, perverse, og til og med satanistiske verdier. Bakgrunnen for det er både skremmende, og sannsynligvis en viktig motivasjon for invasjonen. Mer om det kommer snart.

Under Putin har det russiske samfunnet blitt stadig mer totalitært. Gjennom fengsling, drap, sannsynligvis «false flag»-operasjoner og gradvis knebling av uavhengig media, har han sikret seg så og si full kontroll. Opposisjonen er enten kneblet eller den har flyktet, men sjøl i utlandet er de ikke trygge. I resten av Europa støttes Putin stort sett bare av den ekstreme høyresiden, og uforståelig nok, noen som ser på seg sjøl som den opplyste delen av venstresida. Man kan krangle om begrepene, men jeg ser på Russland som et fascistisk land. Putin ser på seg sjøl nærmest som en ny Peter den store, virker det som, som skal frelse Moder Russland fra all vestlig dekadanse, og gjenopprette gammel storhet. Noe av det bitreste i Putins liv, var fallet av det sovjetiske imperium for litt over 30 år sida. Han ønsker å gjenopprette grensene fra den gangen, og helst mer enn det. Han er nærmest kanonisert av den reaksjonære patriarken for den russisk-ortodokse kirke, Kiril, som ser på det som skjer i Ukraina som en hellig krig.

Han siterer den ultrakristne nasjonalistiske filosofen Ivan Iljyin. Men de som har analysert politikken og retorikken hans mener at han er mest påvirket av filosofen og politikeren Alexandr Dugin, og særlig av hans bok «Geopolitikkens fundamenter». Her argumenterer Dugin for å gjenopprette det han kaller Eurasia, hovedsakelig det gamle Sovjet, hive Vestens verdier, som han kaller atlantisisme ut av Eurasia, og innføre et system basert på hierarki, tradisjoner og et strengt lovverk. Underlig nok anbefaler Dugin i denne boka fra 1997, virkemidler som å infiltrere og forvirre vestlig debatt, lure Storbritannia ut av EU og å annektere Ukraina.

Og vi må aldri glemme å «follow the money». Ukraina er rikt på ressurser. Å ha kontrollen over «Europas kornkammer» må være enhver despots våte drøm.

NED MED VÅPNENE?

I årene før 1. verdenskrig sto antikrigsarbeid sterkt i arbeiderbevegelsen. Arbeidere skulle ikke skyte på hverandre, men forenes i kampen mot borgerskapet, på tvers av alle landegrenser. Men da krigen brøt ut ble denne klassebevisstheten nesten umiddelbart erstattet av nasjonalisme og militarisme. Det hele utviklet seg til en av de største katastrofene i moderne tid. Og slik er krigens natur. Hvis et land blir angrepet er det naturlig at innbyggerne går sammen og forsvarer landet sitt. Det skal også svært mye til for at befolkningen i et land som setter i gang en angrepskrig ikke slutter opp om den. Slik er flokkdyret mennesket. Det viktigste fredsarbeidet må derfor grunnlegges og sementeres mellom krigene. Og det helst så godt at den neste krigen ikke kommer.

Krig er noe av det mest forurensende som finnes. Krig er et absurd misbruk av menneskeliv og jordas begrensede ressurser.

Kriger settes i gang på grunn av kamp om hegemoni, ressurser, mammon og makt, på grunn av nasjonalisme, revansjisme, eller for å avlede oppmerksomheten fra noe, og ikke minst av sosiopate ledere. De eneste som tjener på krig er våpenindustrien og andre krigsprofitører. Taperne er sivilbefolkningen, kanonføden og miljøet. Krig er noe av det mest forurensende som finnes. Krig er et absurd misbruk av menneskeliv og jordas begrensede ressurser.

Derfor er fredsarbeid noe av det mest meningsfulle du kan bruke livet ditt til. Det er derfor vi trenger en sterk fredsbevegelse. Arbeiderbevegelsen fra før 1. verdenskrig hadde helt rett. Vanlige folk skal ikke skyte på hverandre, men forenes i kampen for en bedre verden. Men krig og fred og sånn er vanskelig…

Jeg er dessverre ikke en naiv og pasifistisk hippie. Jeg mener at et land som blir angrepet har rett til å forsvare seg. Jeg er, ikke med lett hjerte, riktignok, for våpenhjelp til Ukraina.

STØTT UKRAINA

Russlands angrep på Ukraina er et brudd på folkeretten, og et land som blir angrepet har rett til å forsvare seg. Uten hjelp utenfra hadde Ukraina antagelig relativt raskt blitt overmannet og Putin hadde solt seg i glansen. Oppildnet av suksessen i 2014, som sannsynligvis ble støttet av flertallet av befolkningen på Krym, var utbryterrepublikkene Donetsk og Luhansk, samt utskiftning av ledelsen i Kyev, et naturlig neste skritt. Men han var ikke forberedt på ukrainernes forsvarsvilje og at Vesten faktisk klarte å samarbeide om å støtte dem. Det er lite som tyder på at Putin ville nøyd seg med det. En mann som han, fortsetter til han blir stoppet. Her tror jeg at vi må ta lærdom av erfaringene fra 2. verdenskrig og prøve å stoppe Russland jo før jo heller. Vi må vise Russland og andre aggressorer at slik oppførsel ikke kan tolereres. At det er forbrytelser mot menneskeheten. Derfor er jeg for både for humanitær og militær hjelp til Ukraina.

Ah, jeg er klar over hvor hult det ovenstående må lyde for en afghaner, iraker, libyer eller en palestiner. Men Ukraina har ikke bruk for whataboutismer nå. Ukraina har behov for full støtte.

Ukraina har ikke bruk for whataboutismer nå. Ukraina har behov for full støtte.

Før eller seinere må denne grusomme krigen ta slutt. Partene må snakke sammen. Sannsynligvis er ikke varig fred mulig uten en forhandlingsløsning. Det er vanskelig å se hvordan det skal gjøres. Er det mulig å involvere FN i sterkere grad? Er det mulig å avskaffe vetoretten i sikkerhetsrådet? Alt virker mildt sagt håpløst. Derfor er Kinas løsningsforslag et lite lyspunkt. Ikke uventet har det blitt lite velvillig mottatt av USA og NATO. Men det viktige her er at både Ukraina og Russland har stilt seg åpne for å gå videre med det.

Bare så det er sagt: Jeg er generelt ikke så begeistra for ledelsen i Beijing heller. Jeg står fremdeles ved kjernen i slagordet jeg og anarkistvennene mine pleide å irritere ML-ere med på demonstrasjoner på slutten av søttiåra: «Kamp mot de tre supermaktene Sovjet, USA og Kina!»

Så, finnes det noe positivt å avslutte denne artikkelen med? Er det mulig å håpe at vi har lært? Håpe at Russland har lært at det koster mer enn det smaker å overfalle et selvstendig land? Har vi skjønt mer av konsekvensene av hva vi egentlig gjorde i Midtøsten og omegn i det første tiåret av dette århundret? Tenker Kina seg om flere ganger før de eventuelt angriper Taiwan? USA og NATO er i full gang med å erte på seg Kina. Er det mulig å danne en massebevegelse sterk nok til å stoppe disse krigshisserne?

Fordøm Russlands overfall på Ukraina! Støtt Ukraina! 

Kissmykumbaya, CC BY-SA 4.0 https://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0, via Wikimedia Commons

Torggata Blad er et kompromissløst uavhengig blad og nettmagasin – en humoristisk, systemkritisk og informativ utgivelse som sparker til venstre og høyre, oppover og nedover og midt i balla.

Pr. 2023 er Torggata Blad et forum for en fargerik forsamling av bidragsytere med varierende interesser og orientering. Det er en rar og forhåpentligvis skjærende stemme i koret av norske magasinutgivelser.

Torggata Blad ble grunnlagt i 2007 av
Bror Wyller (forfatter og lege)

Torggata Blad er støttet av: