Kristian Meisingsets bok Kulturbløffen, handler om en type bløff i vår kultur, ubehaget i kulturen, der man tror man har kunst og kultur, men har det ikke.
Godt påpekt. Medredaktør i Minerva, produktiv, han oser gjennom en rekke fenomener i norsk kunst- og kulturliv, fra populærkultur til snever kultur, for de innvidde, fra Kunstnernes hus utstilling der han trekker fram Snorre Hvamens installasjon «Es gipt kein Grund weiter mit den Toten zu sprechen» -det er ingen grunn til å snakke mer med de døde. Den installasjonen ses og tas fram og grunnes på og man får en intuisjon om at Meisingset er kunstelsker. Han er litteraturviter, og har en lang utdredning om en roman etterhvert, en roman som han mener betyr noe, som må mer fram, den romanen traff ham. Johan Harstads Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt myldret? (2005), der han godtgjør kvalitetene i denne romanen og ser at den nok burde vært redigert bedre, dette er hans utgangspunkt.
-det er ingen grunn til å snakke mer med de døde, et kunstverk, vi får beskrevet, som to blomsterkasser utenfor Kunstnernes Hus, vel urimelig vanskelig å forstå hvis man ikke kjenner tittelen, en dekorasjon.
Ok, det å kjenne til, man får interesse av fyren, og dette er også resultater av Meisingsets bok, man begynner å undre seg på hva Snorre Hvamen driver med, Go on be on, en eldre utstilling, så dermed dreier dette seg om å ikke se seg tilbake.
Da er Hvamen gjort kjent.
Samme som en norsk opera, med libretto av Torgeir Rebolledo Pedersen, en opera Meisingset mener ikke er god, men nå har han skrevet om den. Takk
Man blir kjent i norsk kulturliv via Meisingsets bok.
Og så hadde han en medforfatter, i forrige bok, Kultur for kulturens egen skyld, eller noe sånt, og han er fra Sandnes, født 1981.
Kultur. Minerva er en kultur, der han skriver, et slags uavhengig konservativt tidsskrift, der han fikk pepper i Dagbladet på side 3 da boka kom ut, masse masse omtale, en konservativ ideolog, tror man liksom, men det er å skyte langt over målet.
Jeg vil kalle Meisingset en kultivert person.
Ta på solbrillene nå, gå ut mot operaen, bli blendet fra taket, og er dette keiserens nye klær? -Ja men det er ikke noe innhold i operaen!!
Vi presenteres for en geniforklart regissør, Herheim is a fucking genius! Sies det, et kapittel i boka, han har regissert Salome av Richard Strauss, en klassiker, man brøler seg sinte over hvor bra denne fyren er og ut fra referatet er det bare pisspreik.
For innvidde ja, som Snorre Hvamen, hva brysker man seg av, om Hvamen ikke har interesse av å se seg tilbake, eller har det som statement, er jo dette rett og slett barnslig og dumt.
Han har ikke skjønt Hegel, for å si det slik, kunnskapsløsheten blant norske kunstnere florerer, er til å ta og føle på.
Og det er rett og slett privat, at «han» «mener» dette, burde han ha holdt for seg selv, eller fått bedre veiledning på skolen!
Men videre, en privatdozent, fra fortida, Immanuel Kant, sa en del ting, før han ble kjent, levde i et miljø, Preussen, Köningsberg, ble ikke professor ut fra intet. En autoritet, i våre dager, man blir star-strucked av å nevne ham, og anklages en del steder for name-dropping av folk som ikke har peiling, for få skjønner Kant i dette landet.
Her taler man om nivå.
Men var det intriger på den tiden i universitetsmiljøet der? Det får man regne med, og videre er det jo konflikter på Blindern også, en professor er for ikke lenge siden avsatt, så hva er sannhet?
Hvem kjenner hvem? Hvordan kommer sannhet frem, og eventuelt hvorfor?
Søren Kierkegaard har en betraktning om dette, om anerkjennelse, en som er anerkjent er anerkjent av noen, som igjen var anerkjent av noen, og så videre, hvem var den første anerkjenner?
Dette her gjorde Søren svimmel, tenk om den første anerkjenner var en skurk? Alt er løgn og bedrag? Dette er en vei inn i Kierkegaards eksistensielle angst, kaste seg ut på de 70.000 favners dyp, som han skrev.
Anerkjennelse. Fraser som «en anerkjent kunstner» er jo allerede avslørt av HC Andersens eventyr Keiserens nye klær, en klassiker, han levde ikke lenge før Søren Kierkegaard! Tenk om alt ikke har mening? At alt bare er skinn, løgn og faenskap og lureri, opium for folket?
Meisingset setter en støkk i oss der, og grunngir sine opplevelser og synspunkter på en del kunstverk, fra høykultur til lavkultur, og man må nesten ta fram superlativer av ypperste klasse her for å karakterisere denne boka! Løp og kjøp!
Det er mye han ikke tar med i boka, selvfølgelig, så som undergrunnskultur, men det er ikke viktig, for han tar med Harry Potter og hvordan forfatteren strevde med å få ut boka, Meisingset tar for seg den synlige kultur, i offentligheten, det folk vet om, som operaen, Astrup Fearnley, kunstnernes hus, utgitte romaner, og så videre, countryfestival i Breim, den usynlige kunst er jo i obskure gallerier og kjellere og ikke lett tilgjengelig for almenheten, man må bli kjent.
Men, i våre dager fins jo også den ukjente kunstner, på navn, bare tilgjengelig på verk, grafitti-kunstneren, det tar Meisingset ikke med, der er han umoderne, har ikke fulgt med tida.
Street art er gratis, man betaler ikke noe for å betrakte en piece, den er der bare.
Ok.
Nivå, hvordan når man et nivå? Jeg tror man må kjenne noen. Intet kunstverk er bra i seg selv, det må oppfattes av noen, som formidler denne oppfattelsen til noen, dermed danner det seg en almen mening.
Man mener i dag at Rembrandt er god kunst. Det mener jeg også, jeg mener det er fire store kunstnere i historien, Leonardo, Rembrandt, Munch og Picasso. Det er en oppfatning.
Da kan jeg ikke noe med noen som kunne påstå at dette er «feil». Tulling.
For det er ikke på et slikt nivå jeg snakker, jeg kan snakke med folk som er uenig, som vil sette fra andre som mer sentrale, det er greit.
Jeg har kommet med en påstand.
I filosofien mener jeg det er tre store, Kant, Hegel og Aristoteles, i den rekkefølge. Det kan jeg grunngi.
Ja jøss! Meisingset er stimulerende lesning! Solid bakgrunn for egne meninger, i beste konservative tradisjon! Han leverer interessante påstander til diskusjon.
Og da er boka god.
Misforståelser av boka er for tiden utbredt, så som Dagbladets Geir Ramnefjell, som lirte av seg en artikkel og sleiva i vei da boka kom ut, hva har han mot Meisingset? Hva galt har han gjort?
Begrepet «fordommer» skriker meg i øret, han tror Meisingset sier noe, fordi han jobber i Minerva, da har han merkelappen «konservativ», altså en med feilaktige synspunkter, slik er det liksom bare!
Kredd til Dagbladet at de gir boka enorm omtale, så de har virkelig fatta interesse, og med god grunn.
Fata Morgana. Den er spekket med intervjuer og detaljer fra opera til Riksteatret, intervjuet med Bjørn Sundquist sitter spikret, og hans oppsetning av Mens vi venter på Godot tror jeg er skikkelig flotte greier!
Der Sundquist ikke har en «vinkling» på stoffet som borgerlige teaterfolk alltid har, gjøre seg interessant, liksom, Bjørn har en interessant tolkning av stoffet, der stykket her kunne kalles «Mens vi venter på NAV», for eksempel, i vår tid, de kommer aldri! De ringer ikke tilbake! Hva faen! Men de sa de skulle komme! Jeg får bare vente. Og se, gjøre et eller annet i mellomtiden, men, det er det, man kan ikke stole på det offentlige! Mamma! Hælvete!
I den borgerlige regjeringen er det mindre å hente fra staten, på en rekke felter, hva gjør man da? Slutt og klag!Handl!
