Tsarsten and the Freudian Slippers påstår seg å ha funnet urtonen på sin ferd langs Silkeveien, og utfra det betagende verket som foreligger avstår jeg glatt fra å problematisere påstanden. De sterke låtene på Caravanserai treffer og griper, det er stor kraft i denne musikken, den flytter inn og tar bolig og det er ok for det er en gjensidig affære.
Tsarsten and the Freudian Slippers inviterer til å ta del i livets storslåtte og vidunderlige sårbarhet og tidens uro, med kjærlighet og omsorg og «fuck you» «assholes». Undertegnede underkaster seg villig Tsarstens urtone og anbefaler andre å gjøre det samme. Det er pur medisin og helbred i en tur på Silkeveien i nevnte selskap.
Etter å ha kompet et stort antall stemmer gjennom tre årtiers ferd i den hjemlige rockekulten trer Ragnhild Sarsten fram som Tsarsten, en lysende lederfigur med urtone i røsten, mangt og mye på sitt store, sårbare hjerte og dertil et sterkt behov for å gi uttrykk for det vesentligste i en vending. Med følge av sine håndplukkede Freudian Slippers har hun lyktes med dette. Caravanserai er en kunstnerisk triumf, et viktig verk som er utarbeidet med kjærlighet og omhu gjennom lag på lag med fortellinger og tråder. De 13 sangene markerer ett års ferd på Silkeveien, fra fullmåne til fullmåne, fra ett caravanserai til et annet og ved en anledning bortkommet i ørkenen. Fortellingen om the Freudian Slippers’ eventyr på silkeveien under Tsarstens inspirerte anføring står sentralt i overbygningen, et grep som setter låtene i en større kontekst. Albumet framstår slik som en musikalsk og lyrisk allegori over sivilisasjonens historie, om imperiers vekst og fall og forgjengeligheten i det menneskelige handlingsrom, en mangslungen beretning om kjærlighetens vilkår og menneskenes skjebne i en omskiftelig verden. Låtene er alle sterke komposisjoner som står fjellstøtt i seg selv, effektivt arrangert og framført . Sarstens stemme er et tøyelig instrument som formidler de varierende følelsene og stemningene i sangene tilsynelatende ubesværet. Giftig og bitter i «Loveless Love», lykkelig og tilfreds i «I like you», fortvilet og klagende i «Lonely», bold og flørtende i «Good times», kjær og galen i «outer zone», alt med tilsynelatende letthet. Dette er sterkt å oppleve, Tsarsten, den syngende mester fra innlandets stepper og hennes stamme har meldt sin ankomst. Ta vel i mot dem.
Det er utfordrende å skulle plassere T&FS’ uttrykk på en dekkende måte, de integrerer elementer fra en mengde tradisjoner og disipliner i et samlet uttrykk som tøyes og strekkes og tynes hele veien fra vest til øst og tilbake igjen. Det ligger innenfor rock i en vid forstand, vestlig låtskrivertradisjon møter inspirerte studier i sentral-asiatiske folkemusikktradisjoner i en setting av kunstrock med en snert av sirkus. Skal man begynne med referanser kan Nico’s 80-talls opplegg være et utgangspunkt, Poison Girls’ «where’s the pleasure?» og «songs of praise», et feminint motstykke til Bad Seeds og over det hele lener Patti Smith seg smilende ned og visker et «yea». Produksjonen framstår som helhetlig og kledt i lag på lag med fortellinger som inngår naturlig i sammenhengen. Testen er om det funker fra scena i møte med publikum og det gjør det. Allerede for 4-5 år siden gjorde kjernen i bandet sterke og overbevisende forestillinger på mindre scener og de grunnleggende elementene i bandets særegne stil kom på plass i denne perioden. De kunne holdt seg til dette og forblitt et lite kultfenomen på de alternative kulturscenene med stor kred blant en liten ivrig fanbase. Det er et dristig og ambisiøst steg Tsarsten har tatt ved å utvide spillerekka fra 5 til 13. Om kjernegruppas engasjement og disiplin kan administreres i dette formatet vil bli spennende å se, det må i tilfelle ta seg ganske så formidabelt ut i levende live. Slippfesten på Internasjonalen i februar viste en tent og entusiastisk gjeng full av vilje og humør, ennå ikke helt på høyden med materialet i alle ledd men med et godt utgangspunkt for å bli en festival-høydare allerede i år.
Caravanserai er pur medisin og helbred for herja sjeler. Dette er en samling låter som vil flytte inn i deg og ta permanent bolig og det er ok, for det er gjensidig. Så langt har ikke utgivelsen brutt gjennom lydmuren men Caravanserai er et verk som vil sette spor uansett, hvor store er det ennå vanskelig å forutsi. Jeg vil tro at forlaget har mye å tjene på å markedsføre internasjonalt, for dette har en langt bredere og dypere appell enn det hittil har blitt tilskrevet. Selv sitter jeg med en bestemt følelse av å få mitt pass påskrevet og omvendt ved gjennomhøring. Klumpen i halsen vokser og det triller et par tårer under «boys in the park», uten at jeg her og nå skal analysere hvorfor, bare understreke at dette berører, sterkt og dypt.
