På en institusjon utenfor Kristiansand står Jean Philippe Laurent og maler. Frenetisk. Bilde etter bilde. 80 prosent helt ute. 20 prosent nesten genialt. I følge kameraten Alf.
Mellom 14. august og 11. september stilles noen av bildene hans ut på Vaktbua på Odderøya i Kristiansand. Bildene er røffe, nesten naivistiske ansiktsportretter. Men øynene. Øynene gir et blikk inn i en verden av følelser det ikke finnes ord for. Mye skremmende og angstfylt, noe trossig og noe trist eller undrende. Og alle bildene har sitt eget unike uttrykk.
På vernisagen ble det vist to filmer om Philippe. Til sammen fortalte de om en kunstnersjel som vokste opp med sin mor i et ikke alt for fint område i Kristiansand. Som kastet seg ut i byens levende kunst og musikkmiljø på begynnelsen av åttitallet. Med tegninger, malerier, performanser – alt. Men som langsomt mister grepet om virkeligheten og fortæres av sine visjoner og blir sugd inn i galskapen og psykiatrien. Det er sterkt å oppleve filmene. Gamle venner av ham sitter og har problemer med følelsene. Det er vondt å se smerten i øynene hans og i performansen der han skremmer vannet av den besteborgerlige sørlandsidyllen med primale angstskrik og pisk som han slår etter forbipasserende med. Ikke faen om Philippe skal legge seg ned og kues.
Men langsomt må han gi etter. Ubønnhørlig tvinges han på kne av sine egne visjoner, medisiner og institusjonskaffe. Som han selv sier i en av filmene. Psykiatrien går ut på at alle skal sitte stille og drikke kaffe. Jeg har selv erfart at psykofarmaka virker som langsomt medisinsk lobotomi. Men kunne han klart seg uten? Og hvor mange skrikende kunstnere ute i det fri kan samfunnet tåle?
Var det galskapen som gjorde ham til kunstner eller var det kunsten som gjorde ham gal? Et høna eller egget spørsmål selvfølgelig. Mange geniale kunstnere har i alle fall blitt gale. Og Philippe er ikke den eneste som utøver sitt kunstnerskap bak psykiatriens murer. Philippe var for dårlig til å komme på sin egen åpning. Jeg kommer antagelig aldri til å møte ham. Men bildene og filmene gjorde et inntrykk som vil sitte lenge. Skal du til Kristiansand før den ellevte september stikk innom Vaktbua og få med deg utstillinga i tillegg til bevertning og hyggelige mennesker. Ingen veit om eller når Philippe vil bli stilt ut igjen,
