CHRISTOPHER NIELSEN MISSFORNØYELSE OG HVA ER STOR KUNST?

missfornøyd

DEL 1 CHRISTOPHER NIELSEN, MISSFORNØYELSESPARKEN OG MEG

En dag i slutten av januar 2015 satt jeg med min venninne Lise på Teddys Softbart i Oslo- Av en eller annen grunn kom samtalen inn på Christopher Nielsen. «Han sitter bak oss» sa jeg, for jeg la plutselig merke til at Christopher satt noen bord bak oss og prata med en pen dame. Lise ville ikke snu seg å stirre sånn med en gang og lurte på hvordan han så ut så jeg fortalte at Christopher var mannen med lite hår bak oss. Brått gikk noe opp for meg. Og jeg mente det virkelig. Jeg fikk lyst til å si det til Christopher. Men jeg kunne da ikke si dèt til ham. Hva slags jattende rauislikkende idiot ville han ta meg for å være?

Men jeg måtte si det. Så jeg gikk bort og sa det. Med noen bortforklarende unnskyldninger. Christopher så litt forbauset ut men tok det med fatning- Jeg gikk tilbake og satte meg igjen. En smule brydd. Tenkte: Sa jeg virkelig det? Lise bestemte seg for å gi Christoffer en klem men i mellomtiden hadde en annen mann med lite hår satt seg et bord nærmere oss. Så feil mann fikk en klem før Lise fant fram til den riktige Christopher.

Jeg sa det en gang til til før han dro. Jeg var litt stille stund. Tenkte på hva jeg hadde sagt. Hva sa jeg? Jeg sa

Missfornøyelsesparken er det beste kunstverk jeg har sett

Verdens beste kunstverk?? Missfornøyelssesparken? Hmm. Jeg begynte å skrive dette for å bevise det.

Det begynte med at jeg var på Christopher Nielsens utstilling på Høvikodden den dagen Astroburger og Babij Jar spilte. Babij Jar er et av mine norske favorittband gjennom tidene. Hvis de er ukjente for dere er det fordi de bare kom ut på vinyl på 80 tallet. Aldri seinere på CD. Og jeg digger Astroburger. De framførte en nyskrevet rockeopera. Men jeg gikk glipp av de første låtene. Hvorfor? Jo. Missfornøyelighetsparken!

Jeg har alltid vært en stor fan av Christopher. Helt siden den første To trøtte typerstripa i Gateavisa. Men de viste seg å ikke bare være to vanlige hasjvrak i Slottsparken. De var jo Odd og Geir! De som begynte som Narvere og endte som hardbarka narkomane. Da Odd blei kvalt av skjerfet i rulletrappa sørga jeg oppriktig. Som å miste en god venn. Hele tegneserieuniverset hans med Hold Brillan & Co lar jeg imidlertid ligge i dette essayet. Det samme med filmene. Bortsett fra Rulletrappen muligens. For dette handler om «kunst». Med stor K!

Alle som husker den gamle fasaden på Cafe Tamara i Oslo og selvportrettet med rumpa bar innenfor veit at Christopher er billedkunstner. I mine øyne er dessuten seriene hans både kunst og stor litteratur. Det kommer spesielt fram når de henger i glass og ramme på Hennie Onstad. Maleriene og tegningene utenom har for det meste et særpreg som gjør at man ser at dette er en ekte Nielsen slik man gjenkjenner Picasso, Pushwagner, Dali og Hieronomos Bosch- Men bare for det meste. Nielsen er også innom kubisme, det abstrakte og andre stilarter.

Men Nielsen bøyer seg ikke bare med tegninger og malerier. Jeg var på en multimedieperformance han hadde på salige Sound og Mu og den var…. ja … grei nok men fullt på høyde med det meste jeg så i sjangeren på Sound of Mu. Han debuterte på Høstutstillingen i 2012 med installasjonen Sarkofag og Mausoleum og den var for meg og mange andre høydepunktet på høstutstillingen det året. Jeg gikk glipp av konserten og performancen Jimmi Polaris ,av Nielsen og Matt Willis-Jones, til musikk av Masselys, på Hø vikodden men hørte den var bra

 

Missfornøyelsesparken er laget av Christopher og gode hjelpere men det er Christopher som er selve konseptualisten og idemakeren Verket er ambulerende og i stadig utvikling og vil nok dukke opp igjen i en ny og utvidet utgave. Den vil også forhåpentligvis bli fulgt opp av en missførnøyelsesbar i Storgata.

Missfornøyelsesparken . Jeg går gjennom det Auswitchinspirerte inngangspartiet og kommer inn i en katedral for den nye kjendismisunende realitystjernelengtende rikmansbeundrende bankfascistiske rasismemissfornøyde segselvnok oljesmurte engangkgrillkonforme hverdagsreligionen som er den dominerende i landet vårt. På veggen henger dystre bilder og selve logoen som bl.a. består av et halvfullt ølglass med mottoet under. «Semi Vacuus». Halvtomt. Og her kan man slå kjendismilliardærer i huet med klubbe mens de fortsetter å lire av seg de åndsløse autentiske klisjeene sine om jantelov og misunnelse. Man kan lage musikk på flipperspill og la seg loppe av nazibanditter og bankditter. Og ikke minst spille rasist sjakk der hvite og svarte brikker skjeller ut hverandre med de mest utsøkte rasistiske spydigheter når man flytter på dem- Det er morsomt å få med seg flere og flytte på så mange brikker på en gang som mulig. Det blir en herlig kakofoni av sinte stemmer men det liker ikke vaktene på Høvikodden fant jeg ut.

Jeg dro ut til Missfornøyelsesparken flere ganger. Bevæpnet med tiere og tjuekroner lot jeg meg loppe av bankditter, spilte flippe med Masselyslyder, slo milliardærer i hodet og prøvde å spille rasistsjakk med en tilfeldig besøkende. Men vi måtte gi opp fordi det kom andre og flytta på brikkene når vi spilte. Men det var den beste kunstopplevelsen jeg hadde hatt på lenge. Allerede da tenkte jeg at det måtte være Norges beste kunstverk.

Norges beste kunstverk? Greit nok. Han har jo ikke all verdens å konkurrere mot egentlig. Hva er det vi har å skilte med? Nerdrum? En fyr som er stivna i sine renesanseinspirerte såkalte kitchmalerier. Bjarne Melgård som masseproduserer homoerotiske ungguttportretter og liksomprovoserende trendkonsepter? Mathias Faldbakken som stiller ut paller med kataloger? Han er riktig nok en av mine norske favorittforfattere men som billedkunstner er han alt for köpernikadekonseptuell for meg. Pushwagner er blitt stor men har strengt tatt ikke utviklet seg noe særlig siden syttitallet. Det finnes mye bra norsk kunst selvfølgelig. For eksempel Vanessa Baird. Håkon Bleken, Guro Raki Øvrum og Kristoffer Mykja men på Missfornøyelsesparken sitt nivå. Nei. Og så har du Munch selvfølgelig. Og de gutta. Men problemet med Munch er at vi blir foret inn fra barnsbein av at Munch er stor. Og svært få barn liker Munch. Når vi blir eldre og skjønner hvor stor han var blir likevel kunstopplevelsen redusert av å ha sett bildene i alt for mange bøker og kopier og av følelsen av å ha blitt dressert til å like ham. Vi lever nå. Kunst er nå. Og Missfornøyelsesparken er verdens beste kunstverk nå- La meg bevise det.

DEL 2 MISSFORNØYELSESPARKEN OG HVA ER STOR KUNST?

Verdens beste kunstverk?

Vel. jeg har ingen utdannelse innen kunst men jeg har vært på Louvre, Guggenheim i Bilbao, og på diverse museer i Firewce. London, Berlin og Paris bl.a. Det har vært bra men opplevelsen har lidd litt under Munchsyndromet nevnt i forrige del. Likevel har det vært fint å se verkene i virkeligheten. Ikke bare på fotografier. Det vil si: det har vært et unntak. Å stå i kø for å se på et lite unnselig mørkt bilde innenfor tykt glass er noe jeg ikke gidder å gjøre igjen. Mona Lisa gjør seg best på fotografier og reproduksjoner.

Det beste jeg har sett av klassisk kunst er de groteske gargoylene som klamrer seg til veggene på Notre Dame i Paris. Men de er ikke nevnt blant verdens store kunstverk.

Jeg jobba i 10 år som stipendsekretær på Norske Billedkunstnere. Jeg har derfor ganske god peiling på hva som rører seg i kontemporær norsk kunst, og dermed også internasjonal. Kunstnerne følger nemlig ofte med på hva som rører seg i det store utland og bosetter seg der ofte. Særlig i Berlin og New York for tida

Jeg har vært to ganger på Venezia biennalen og vært litt skuffet over det manglende mangfoldet. Med hele verden representert skulle man tro at flere verk ville skilt seg ut. Det virker som om kunstnerne ser mer på verdens skiftende trender enn på det de ser rundt seg IRL. At de er så opptatt av å kunne konkurrere internasjonalt at de glemmer sine egne røtter. Og når så mye blir likt blir mye kjedelig. Det er vel et resultat av globaliseringen og særlig internett tipper jeg. Men det var en del bra der også selvsagt. Jeg husker spesielt noen storslåtte monumentale søyler. Men jeg husker ikke hvilket land de representerte.

På Dokumenta i Kassel var det verker som gir Missfornøyelsesparken sterk konkurranse. Close but no cigar. Det er en kuratert utstilling og kuratorene hadde gjort en god jobb.

Missfornøyelsesparken er det beste kunstverket jeg har sett. Det er min subjektive mening?

Og ikke kom og si at det finnes objektive kriterier for hva som er god kunst. Hvis de er objektive hvorfor har de skiftet gjennom alle tider da? De siste 100 årene har disse paradigmeskiftene akselerert. Det såkalte objektive er en konsensus mellom en gruppe individer med definisjonsmakt. Kriterier kan a priori ikke være objektive. Kunst blir sett av et subjekt og kvalitetsvurderingen er dermed alltid subjektivt. Kunst blir aldri sett av et objekt og kvalitetsvurdering blir dermed aldri objektiv. Folk som snakker om objektiv kunstnerisk kvalitet bruker et maktspråk. Kvalitet kan brukes om vaskemaskiner og et kunstnerisk håndverk men siden uttrykket er viktigere enn teknikken for de fleste kunstverk kan du ikke bruke formuleringen objektiv kvalitet om kunst.

«Så du mener at alle har like rett da?» sier kanskje noen. «Også de som liker elg i solnedgang og søte små barn med Bambiøyne?»»Ja egentlig» vil jeg svare men ikke være helt fornøyd med svaret.

Så hva er stor kunst?

Tja. Det har vel variert opp gjennom historien. For huleboerne som malte dyr på huleveggen var vel den beste kunsten den som gav størst fangst. De som lagde de frodige fruktbarhetsgudinnene under de første jordbrukskulturene ble vel hyllet proporsjonalt med størrelse på avlingene og kanskje også barneflokkene. I mange samfunn var stor kunst den som blidgjorde gudene. Estetikken har nok alltid hatt betydning men det var først når grekerne og romerne dyrket perfeksjonistiske guder, gudinner keisere og idrettsutøvere at den ble kriteriet for hva som er stor kunst.

I den mørke middelalder var stor kunst den som skremte folket til religiøs lydighet. Så kom renessansen og gjorde den religiøse kunsten lysere og rehabiliterte den klassiske estetikken. Det er ingen vits i å ramse opp utviklingen fram til og med nasjonalromantikken. La oss bare fastslå at kunsten var et håndverk og kriteriene for stor kunst var håndverket og estetikken.

Så begynte problemene. Først med impresjonismen og så for alvor med ekspresjonismen. Bruddet med romantikkens naturalisme førte til skandaler og opphissede avisdebatter. Det førte til livslange bitre fiendskap. Det var her det store bruddet mellom parnasset og allmuen begynte. Og det skulle bli verre. Futurismen lagde vel ikke de store skandaler men så kom DADA. Antikunst. Dens høydepunkt innen billedkunst var Duchamps pissoar. Den første ready made. Mens dadaismen utviklet seg over til surrealismen skjedde en rivende utvikling, Picasso utviklet kubismen. Kandinsky la grunnsteinen til det abstrakte maleri. Og folk var rasende. Mannen i gatas raseri mot det abstrakte maleri er ikke helt utdødd selv den den dag i dag. Og hva er vitsen med som bare appellerer til et lite mindretall av folket?

Uansett. Naturalismen fikk sin rehabilitering i det kommunistiske Sovjet som sosialrealismen. Og ikke minst i Tyskland i trettiåra. Som en mann av folket kriminaliserte og destruerte Hitler såkalt entartede kunst. Men det ble et kortvarig blaff for folkedypet.

For utviklinga fortsatte i en rivende fart. Polack. Popart, op art. I sin jakt etter å sjokkere gikk de provokative lenger og lenger i sine bestrebelser på videreføre arven fra dada. Stilte ut dyreskrotter, malte med dødes hender, ekhibisionerte lik og begynte å mutilere seg selv. Andre var så idealistisk naive a de trodde de kunne politisere kunsten og forandre samfunnet med den. Og de tradisjonelle kunstgreinene var ikke lenger nok. Man utviklet installasjoner og performance. Med den nye teknologien kom videokunsten og datakunsten. De nye mediene ble merkelig fantasiløst og primitivt brukt i begynnelse men nå har kunstnerne begynt å finne ut av det. Postmodernismen var vel egentlig bare en gren av modernismen. Og så kom den teoretiske konseptkunsten. Man må ofte lese flere bind med kunstteori for å finne ut av det.

Det paradoksale resultatet av modernismens jakt på det nye og revolusjonerende var at kunsten begynte å se mer og mer lik ut. Den ene installasjonen og performancen var den andre lik Duchamps en gang så provokative pissoar ble ufarliggjort og ubetydeliggjort i bølgen av readymades som fulgte i kjølevannet hans. Alt nytt ble imitert og dermed alminneliggjort. Nesten alle konseptualistene refererte til de samme teoretikerne. Det siste spennende som skjedde var Banksy. Også han tagget ned av sine disipler.

Så hvem skal fortelle oss hva som er stor kunst midt i dette virvaret? Jo kunstteoretikerne. Og alle kunstkritikerne som har lest dem. Proporsjonalt med billedkunstens økende kompleksitet og utilgjengelighet økte deres innflytelse og makt. De dannet skoler og fikk disipler. Kunstakademiene som opprinnelig lærte elevene å tegne hender og croquiser og å hogge ut steinhoder ble mer og mer teoribasert. I min tid som stipendsekretær kunne jeg se hvilke teorier det var forelest om på akademiet det semesteret ved å lese prosjektstøttesøknadene. Det var ikke lett å presentere 1800 søknader om arbeidsstipend etc for stipendkomiteen når så mange unge søkere la med spaltevis med teoretisk begrunnelse for sitt kunstnerskap. De toneangivende trendy kriteriene for hva som er stor kunst skifter like fort som alt annet i vår heseblesende tid. Og hvem bryr seg? Neppe en enkel konseptualist fra Ulsrud i alle fall.

Men det er ikke til å komme fra. De to viktigste måleenhetene for Stor kunst er prestisje og penger. Prestisje har nok alltid vært et kriterium og er det ikke minst i dag. Det å ha en ekte Munch eller Picasso i sitt private eie gir uvurderlig stor kred i engere kretser. Og at de dermed tar fra allmenheten muligheten til å oppleve kunstverket bryr de seg ikke det døyt om. Bortsett fra noen få veldedige filantroper som låner det ut til museer og utstillinger. Men prestisje koster penger. Og i mange kretser betyr det å ha betalt mest mulig for et kunstverk prestisje. Se hva jeg har råd til liksom. Jeg skal ikke fradømme disse pengesterke samlerne enhver estetisk sans eller kunstnerisk teft men det kommer neppe i høysete. Et godt utført falskneri gir jo den samme estetiske opplevelsen.

Tilbake til missfornøyelsesparken. La oss vurdere dens kunstneriske verdi ut fra forskjellige kriterier.

Prestisje har med selvgodhet, samlemani, påfuglbrusing og penisforlengelse å gjøre og bør absolutt ikke blandes inn i kunstens verden. Prestisje er et fullstendig irrelevant kriterium for å måle verdien av kunst.

Penger begynte som et byttemiddel for materielle og etter hvert åndelige verdier og endte opp med å bli en verdi hevet over og uavhengig av alle andre. Penger er blitt en avgud og en fetisj og tilhører bankdittens domene. Penger opptrer mer og mer i form av bits and bytes og har beveget seg langt fra de ofte kunstneriske antikke myntene arkeologene avdekker Det er klart at kunsten som omsettes for de største summene har en viss kunstnerisk verdi men mange kunstverk har minst like stor verdi uten at den omsettes i kroner. Missfornøyelsesparken befinner seg helt klart i sistnevnte kategori. Konklusjon: Penger er en høyst tvilsom målestokk for kunstnerisk verdi.

Et kriterium som ofte brukes i kunstverdenen er om kunstneren har en grad fra kunstakademiet eller ikke. I takt med det økende utdanningshysteriet har man blitt mer og mer opptatt av kunstnerens akademiske bakgrunn. Har man ikke gått på akademiet er man såkalt autodidakt og autodidakte kunstnere må prestere betydelig mye mere for å bli tatt inn i det gode selskap. Nielsen er autodidakt og stiller således med et betydelig handicap.

Missfornøyelsesparken gir ikke mer mat på bordet og blidgjør neppe mange guder. Akkurat her faller verket igjennom men det gjelder vel for stort sett for all kunst?

Så er vi kommet til et vektig kriterium for stor kunst nemlig estetikken. De gamle grekerne og romerne og renessansemenneskene ville neppe vært fornøyd men skaperne av gargoilene ville sikkert nikke anerkjennende til brikkene til rasistsjakken. For meg som ser estetikken i det groteske innehar de absolutt en stor estetisk verdi. Flipperspillene og de enarmede bandittene har estetikken til den kulturen jeg vokste opp med nemlig den amerikanske førti/femtitalsestetikken som dominerte Norge på seksti og søttitallet. Og de halvtomme glassene og bildene på veggen er estetiske. For meg scorer missfornøyelsesparken stort når det gjelder dette kriteriet.

Impresjonismen og ekspresjonismen prøvde å uttrykke sjelelige tilstander. Jeg vil si at Misfornøyelses uttrykker en sjelelig tilstand nemlig samfunnets.

Så er det modernismens store credo: Originalitet og nyskapning. . Som vi har vært inne på. En mangelvare i dagens kunstverden. Missfornøyelsesparken er original. Jeg har i hvert fall aldri sett noe lignende. Inntil noen viser meg noe tilsvarende vil jeg stå fast på påstanden om at missfornøyelsesparken er et nyskapende og originalt kunstverk.

Gjenbruk. Med det mener jeg om alt kunstverket er verdt å besøke flere ganger. Mona Lisa eller en readymade er for eksempel ikke det. Et nyanserikt maleri eller en estetisk skulptur er det ofte. Missfornøyelsesparken er det- Du må tilbake et par ganger for å få med deg alt og ta det innover deg. Og hvem blir lei av å spille filipper eller dra i enarmede banditter? Selv sluttet jeg og spille sjakk på grunn av ukontrollerte agresjonsutbrudd når jeg tapte. Men for folk som er glad i spillet må jo gleden med å hetse brikken man slår ut være en ekstra bonus.

Misfornøyelsesparken er et politisk kunstverk. Det viser fram milliardærenes selvopptatte, tanketomme grådighet og de to enarmede bandittene Bankditten og Nazibanditten representerer den multinasjonale kapitalismen og dens brune skygge fascismen. Og rasistsjakken taler for seg selv.

Men er det konseptuelt a? Vist er det konseptuelt. Men ikke på en måte du må minst være bachelor i kunstteori for å skjønne noe av. Dette konseptet er slik som alle konsepter bør være, nemlig mulig å forstå.

Provoserende? Er missfornøyelsesparken provoserende? I utgangspunktet trodde jeg ikke det. Jeg tenkte at en og annen selvtilfreds silkeramp eller oppkomling kunne føle seg litt krenket. At en og annen trygdede FRP velger kunne bli litt sint. At hvite rassister kunne bli provosert av de svarte brikkenes utskjelling og visa versa. Men at kunstkritikere skulle la seg opphisse til å skrive en harmdirrende slakt hadde jeg ikke trodd. Helt til jeg leste Kristian Meisingsets annmeldelse i Minerva.

Det er ikke grenser for hvor provosert Meisingseth ble. Under tittelen «Hva faen ler vi av» innleder han med å fastslå at «Christopher Nielsens utstilling på Henie-Onstad Kunstsenter viser en ideologisk kunstner fullstendig ute av kontakt med virkeligheten.» Han blir så rasende provosert av missfornøyelsesparken at han ikke orker å tolke eller tenke på den. Han raser over Auswitchasosiasjonene i inngangspartiet og er spesielt provosert av de enarmede bandittene tydeligvis og mener vist at den framstiller finansfolk og vanlige folk som nazister. Han orker ikke utdype det. Det er visst et forsøk på samfunnsdiagnose reflekterer han før han raser av gårde for å slakte resten av utstillingen og sutre over at Nielsen har fått offentlig støtte.

Jeg tenker: Jess! Så det er altså mulig å provosere borgerskapet med kunst ennå. Kunst kan altså provosere andre enn muslimer og netttroll. En norsk kunstner har vel ikke blitt så slakta av en kritikker siden …Munch.

Men vent litt. Det er noe som skurrer her. Jeg har prata med Meisingset og selv om vi ikke er enig i alt virka han da som en reflektert og vennlig mann. Dette rasende oppgulpet virker jo helt out of caracter. Selv om han er konservativ og plantet på høyresida er han vel ikke så usikker på sitt ideologiske ståsted at han lar seg bringe totalt ut av fatning bare fordi en kunstner formidler et motsatt standpunkt? Jeg legger ut anmeldelsen hans på Facebook og antyder at dette kanskje kan være avtalt spill. Og joda, Nielsen legger ut en kommentar der han skriver at dette er en avtale mellom han og Minerva. Jeg velger å tro ham- Meisingset får ha meg unnskyldt hvis jeg tar feil. Synd. Et lite øyeblikk trodde jeg at Missfornøyelsesparken rett og slett hadde klart å provosere en konservativ kunstkritiker.

Men jeg har glemt et kriterie. Akkurat som kunstteoretikerne. Nemlig humor. Det finnes mye humor i kunsten men jeg har til gode å se at et kunstverk blir opphøyet til å være blandt de store på grunn av humoren i det. Likevel er vel humor det virkemiddelet som har tatt livet av flest kunstnere gjennom tidene. De har blitt hogd ned for fote hvis kunsten deres har forsøkt å gjøre narr av keisere, guder og annen øvrighet. Den mest provoserende kunsten i dag er basert på humor. Nemlig Muhamed karikaturene. Så humor er et relevant kunstnerisk kriterium. Og humor har Missfornøyelsesparken mye av. Svart, fandenivoldsk politisk og bitende ironisk humor.

Missfornøyelsesparken er altså estetisk, samfunsspeilende, original, nyskapende, politisk, humoristisk og har gjenbruksverdi. Den er i tillegg interaktiv og oppfordrer til involvering av publikum. Hvis meg et annet kunstverk som har alle de verdiene. Jeg veit ikke om noe. Men jeg er heller ikke kunstsider.

Av en eller annen grunn fulførte jegikkei dette essayet jeg skrev i slutten av januar og begynnelsen av februar. Jeg kan ha blitt opptatt av andre ting. Jeg tror det underbevist må ha vært fordi jeg manglet et kriterium. Nemlig imitasjon.

Som jeg har vært inne på blir all såkalt stor kunst etterlignet. Alt nyskapende blir etterfulgt. Noen ganger bedre men langt oftere dårligere eller bare kjedelig bekreftende. Og hva skjedde med Missfornøyelsesparken? Jo konseptet ble rappa av selveste Banksy. Hans Dismaland er jo det samme. Tilfeldig? Jeg veit at han kjenner sin norske disippel Dolk. Klart han hadde ført om missfornøyelsesparken før Dismaland ble lansert. Uansett var Christopher Nielsen først. Han skapte en ny kunstnerisk sjanger. The Antiamusement Park.

Det endelige bevis. Missfornøyelsesparken er verdens beste kunstverk.

Og så? Hva faen betyr det? Ingen jævla ting. Overalt, til alle døgnets tider står det folk og har kunstopplevelser. De gir vel beng i hva en gjeng forståsegpåere mener at de bør synes er bra. De veit hva de synes er bra. De føler det i kropp, hjerte og sjel. Det løfter dem opp fra hverdagen for en stakket stund. Noen ganger bærer de opplevelsen med seg resten av livet. På sitt beste kan et kunstverk, og der er ikke Nielsen for meg, hi deg en magisk, nesten religiøs opplevelse langt utenfor ordenes rekkevidde. Eller den kan gi deg en nysgjerrig lekende glede. Og samtidig få deg til å reflektere og bringe deg litt innsikt slik Missfornøyelsesparken gjorde for meg.

For kunsten er, sammen med musikken, litteraturen og den storslåtte arkitekturen menneskehetens gave til universet, jorda og seg selv. Og vi måler den i penger og prestisje og vurderer den som konkurranseidrett. Enda en grunn til å skamme oss

Uansett er Christopher Nielsen, i hele sitt virke, den norske kunstneren som best skildrer mentaliteten i dette lille landet som oppfører seg som Jeppe i baronens seng. Beruset av vår tilfeldige lykke og likevel med plass til så mye missfornøydhet

Torggata Blad er et kompromissløst uav-hengig blad og nettmagasin – en humoristisk, systemkritisk og informativ utgivelse som sparker til venstre og høyre, oppover og nedover og midt i balla.

Pr. 2019 er Torggata Blad et forum for en fargerik forsamling av bidragsytere med varierende interesser og orientering. Det er en rar og forhåpentligvis skjærende stemme i koret av norske magasinutgivelser.

Torggata Blad ble grunnlagt i 2003 av
Bror Wyller (Forfatter og lege)

Privatlivets fred

Informasjon om Torggata Blads bruk av cookies. Leser du denne teksten, har du samtykket i at det er satt  informasjons-
kapsler i din nettleser.

Vi  bruker Torggata Blad som en plattformfor for et prosjekt om stordata Privatlivets Fred.
Les mer om prosjektet her >>