Life…but how to live it?

Det uavhengige britiske musikkforlaget Boss Tuneage har i år gjenutgitt det klassiske oslo-bandet Life…’s samlede katalog i en boks med 3 enkle og en dobbel vinyl. I den anledning et lite tilbakeblikk på et av de fineste banda som noensinne har poppa ut av en kjeller for å rocke verden.
16.04 lbhtli live

Life…but how to live it? ble dannet i 1988 av brødrene Andreassen fra Barn av Regnbuen og Dyret fra Hjertesvikt AS og Blindt Hat. Med seg på vokal hadde de det unge talentet Katja, som 17år gammel var et ubeskrevet blad i norsk pønk-sirkus inntil hun scenedebuterte med denne gjengen i ryggen. Resten er, som man sier, historie.
Bandet eksploderte og hadde en hektisk og strålende karriere på drøye 5 år med hard turnering og spant ut noen klassiske skiver som fortsatt står seg mer enn 20 år etterpå.
Life..s stil var langsommere og tyngre enn den overstyrte heseblesende galskapen brødrene Andreassen hadde administrert gjennom Barn av Regnbuen. Roger Andreassen omtaler selv forandringen som en nedjustering til halvt tempo av BAR og mer vekt på melodi og finesse. Ikke ordrett gjengitt dette, men dekkende.
Halvtempo av BAR er fortsatt nok til å miste pusten av, og Life…s musikk besto på ingen måte av en samling hvileskjær. Eksplosiviteten til BAR er videreført og integrert i pakka her, bare porsjonert på en annen måte. Forventningene til dette nye bandet var høye blant den fortsatt lille menigheten for hjemlig pønk og hardcore, som stilte fulltallig opp på debutkonsertene på Uffa og Blitz. Bandet toppa alle forventninger og overrasket de frammøtte med å presentere noe helt nytt som ville forandre formen for alltid.
Life.. fikk aldri den anerkjennelsen de hadde fortjent av hovedstadspressens musikkredaksjoner. Deromkring var begrepet «de 4 store» etablert som det eneste av interesse i norsk rock, og det meste annet som bråk og dilletanteri. Deres tilknytning til det omstridte ungdomskulturhuset i Pilestredet var også problematisk, og i likhet med alle band fra miljøet rundt huset ble de rutinemessig tagget med vignetten «politisk punk», som i datidens avislingo betød «mer opptatt av budskap enn musikalske ferdigheter og kvaliteter». Dette er vel og merke Akersgata vi snakker om her, først og fremst. Det fantes også en musikkpresse utenfor Akersgata på den tiden, hvor utviklingen i den hjemlige rocken ble fulgt av entusiastiske og faglige skribenter uten hang til å forenkle og fordumme sitt arbeidsfelt. Internasjonalt ble Life.. godt tatt i mot og verdsatt og bandet var for en periode landets største eksporterende utøver av ny rock, inntil de ble tangert av Motorpsycho på tampen av sin karriere. Bandets innstilling var å gjøre noe morsomt for seg selv som andre også kunne ha glede av og det var aldri noe mål å «breike junaiten» eller «bli stjerner og ete kirsebær med de store». Life.. er et av svært få rockeband i historien som har takket nei til en gullkantet avtale med det multinasjonale underholdningskomplekset!

Nå har Boss Tuneage gjort oss alle den tjenesten å igjen gjøre Life…s samlede verker tilgjengelige for offentligheten og det skal de ha massiv props for. Man kan erverve sitt favorittalbum eller kjøpe hele boksen, jeg vil anbefale det siste. Skivene varierer i struktur og kvalitet, men gjennomgående er opplevelsen av et band som veit hva de vil og er klare og velformulerte. Politisk? javisst! Men ikke i den forstand at budskapet var viktigere enn musikken, og som navnet antyder handler det mye om å problematisere livsstiler og trender i ungdomskultur og samfunnsliv, uten å love fiks ferdige svar og standardløsninger. Life.. var et viktig band for dannelsen av den radikale rørsla som i deres tid utviklet seg fra og rundt et utgangspunkt av pønk, en rørsle som i noen år forsøkte å omdefinere betingelsene og flytte fra håpløshet og apati inn i en dynamisk vilje til å forandre maktforholdene i samfunnet i mer balansert retning. Det er en hel historie i seg selv, som jeg ikke skal gå noe videre inn på i denne sammenhengen. Musikk, nå.

16.04 lbhtli st 2Life..but how to live it? s/t X-port Plater 1989
Den første skiva vakte berettiget oppsikt og ble et må-ha som havnet i alle platehyller i den indre kretsen. Nå nesten 30 år senere står den seg fortsatt, selv om den har noen svakheter. Bandet framstår ikke like klart definert her som på senere utgivelser og noen av låtene har et preg av hastverk og at de ikke er helt ferdig gjennomarbeidet. Alle bestanddelene er imidlertid her i rå og upolert form og bærer bud om det som siden skal komme.
Roger, Tom og Dyret utgjør et komp som er tett og samspilt, Rogers gitar spruter og gnistrer og Katjas kraftige, klokkeklare røst flyter som honning for ørene i de beste partiene her. «Beautiful world» er den beste av deres egne låter på skiva, og topper også den fine versjonen av Tracy Chapmans «for my lover», en av to coverlåter her. Den andre er Dicks’ Hate Police med Finn-Erik fra Bannlyst på vokal. Produksjonen er av Dolf på ADM’s Koeienverhuurbedrijf, og bandet var såpass fornøyd med den fete lyden de fikk her at de kom til å spille inn det meste av sin produksjon hos Dolf.

16.04 lbhtli day by day 2Day by Day. Konkurrel 1990
Den «vanskelige» andreskiva var en skrell. Her er bandet så sylvasst at de skjærer gjennom alt og definerer en ny form for rocka popmusikk for 90-tallet. Punkens aggressivitet og rastløse uro er fortsatt til stede, mest merkbart i låter som «no pity» og «washington bullets 2», men musikken er gjennomgående på et avansert nivå som ligger langt fra den enkle og primale ur-pønken. bortsett fra de nevnte låtene framstår «with love» , «the return of the coneheads» og R.E.M.-coveren «world leader pretend» som høydepunkter på en skive spekket med hard og fengende 90-talls rock.

16.04 lbhtli ugly2Ugly.
Av mange avholdt som den defintive Life..-skiva, råere og mer brutal enn forgjengeren og dristig nok med opptil flere down tempo ballader, som f eks tittelkuttet, «sweet dreams» og «respond», alle mektige låter som står som påler dan dag i dag. Ellers er det nok av friske fraspark og sprutende gnistregn her, fra åpningskuttet «bite that hand» til «barefoot in the snow». desillusjonert, frustrert, full av nerver og aggresjon og et giftig bitt. «ugly» er den hardeste skiva og den tar ingen fanger.

16.04 lbhtli green burn 2Green/Burn + Live@Kampen Verksted.
Denne dobbeltskiva består av 7-tommerne Green og Burn, samt låtene «On Trial» og «Last Call», pluss den første demoen fra 1988 og hele albumet «this might be my second last beer» som dokumenterer den legendariske avskjedskonserten på Kampen Verksted i Oslo i 1994. Green og Burn, to klassiske perler som tilsammen inneholdt noen av bandets fineste øyeblikk, foruten låtene med samme navn også den hissige Should have known better og den vakre Travel, samt Beatlescoveren Norwegian Wood. Sammen med låta «On Trial» utgjorde dette utgivelsen Green/Burn på Fuck You We Make Our Own Records. BT har lagt til Ugly-uttaket «Last Call» , tidligere kun utgitt på samleplata Planet Progress, så vidt jeg husker.
20 av de 26 sporene på denne dobbelen kommer her på vinyl for første gang.

Boksen dekker hele produksjonen til et av norsk rocks mest intense band, og er å anbefale på det varmeste. Bestill skiva her

Torggata Blad er et kompromissløst uavhengig blad og nettmagasin – en humoristisk, systemkritisk og informativ utgivelse som sparker til venstre og høyre, oppover og nedover og midt i balla.

Pr. 2023 er Torggata Blad et forum for en fargerik forsamling av bidragsytere med varierende interesser og orientering. Det er en rar og forhåpentligvis skjærende stemme i koret av norske magasinutgivelser.

Torggata Blad ble grunnlagt i 2007 av
Bror Wyller (forfatter og lege)

Torggata Blad er støttet av: