Å gå i terapi
Å gå i terapi er som å rydde i kjelleren. Først er det fullt kaos og det ser mye verre ut enn før. Frem kommer all dritten du ikke visste du hadde spart på. Alt du ikke har klart å kvitte deg med, alt du ikke visste du bar på.
Frem kommer tingene du blir glad for at du har, gavene du hadde glemt, alt du har lett etter som har ligget der hele tiden. Gamle minner får nytt liv på hylla, du tørker støvet, gir livet nye meninger. Du setter ting opp ned, du kaster, brenner opp det du ikke trenger lenger. Du puster bedre etterpå, i sofaen, det tynger mindre over skuldrene.
Tekst Cathrine Brun Foto Privat og diverse kilder
1
Å gå i terapi er litt som å gå på tivoli, sette seg på en berg-og-dal-bane og den tar deg med på en reise som tar pusten fra deg, med det samme, det kiler i magen, du blir redd, samtidig er det spennende, å la seg falle, trygg på at du lander igjen, det er noen som holder i hånden, blir det for ille, får du trøst, noen har satt på deg sikkerhetsbeltet.
Å gå i terapi er å lære seg å gå baklengs, uten å falle. Det er litt som å snu hodet en annen vei enn før. Du får øye på noe nytt i veikanten, en blomst, vokser den her, og der? Det er utrolig hvor mye blomster det er her.
Å gå i terapi er å se seg selv i speilet på nytt.
Det er å lære å puste.
Å gå i terapi er å bli venn med seg selv, med den du var, den du blir. Du blir ny hele tiden.
Det er å lære seg å bli seg selv, og avlære den man var som ikke funket, som gjorde at alt gikk i stå, den delen som strittet imot, som en katt som setter seg på bakbeina, et esel som ikke gir etter, en fugl som har mistet den ene vingen, og du tvang den til å fly.
Å gå i terapi er å finne rytmen din igjen, inn til den som rir, der inne, langs stier og fjell, opp og ned og gjemmer seg for verden en liten stund.
Å gå i terapi er å lære å le. Det er å lære å se din egen sol.
2
Å gå i terapi er å plutselig se mulighetene der du før så mørke dører, der du før så fall og mulige katastrofer. Det er å våge seg utpå kanten, balansere der, puste dypt og lenge, ta plass, ta plass og bestemme livet ut fra det stille sted. Ikke fra det løpende, den jenta som er forstrukket over girspakene, som er på tåspissene, tungespissene, som spisser ører.
Det er å la den lille jenta inni deg lene seg tilbake og hvile i din egen armkrok.
Det er å synge lungene fulle, fra ditt sårbare, vise deg frem, tråkke gjennom motstanden, lar de andre rynke på brynene om de må.
Å gå i terapi er lære å være fullstendig i det du gjør, hele tiden, oppslukt av hvordan handlingene nærer deg, ikke hvordan de skal gjøre andre stolte.
Å gå i terapi er å lære å elske øyeblikket, og la det andre få komme når det vil.
Det er å slippe kontroll over vingeslagene, over lufta som drar og hva hjertet bar. Det er å være åpen for alt omkring, ikke dømme, ikke frykte stemmene og hva de andre tenker.
Det er å leve fryktløst, se på verden med optimisme, se at alle tap og fall er muligheter, kan være gaver du ellers ikke ville fått.
Å gå i terapi er å plukke fra hverandre det du trodde du visste, sannhetene du har klamret deg til, og sette dem sammen igjen på nye måter. Det er å vise vei til noe ukjent inni deg.
3
Å gå i terapi er å plutselig ramle inn i tåka, bli redd og tenke at dette vil alltid være, jeg er fortapt, og likevel fortsette, fortsette og prøve å lytte til deg selv og ikke alle andres stemmer og pekefingre og øyne og signaler om rødt eller grønt lys.
Å gå i terapi er å se på stjernene opp ned, og la jorda og billene og rottene være en del av stjernebildet ditt, se hvordan de henger sammen, sølepyttene og de glassklare krystallene i vinduene, alt som skinner og alt som klatter, å finne balansen med det mørke i deg, og det lyse vinduet ditt, vingene dine, og den mørke skyen.
Det er å bli tatt på fersken, å bli avslørt og sakte lære å like det, nakenheten, stå der utslått, utgått, innrømme alt det du har, hente det frem og la være å skamme seg, men være glad for at det blir tatt frem i lyset, slik kan endring skje, elva renne, rense, deg, la alt møkk få lov til å bli til jord, nye frø, nye planter. Balkongen min er full av gammel drit, den er full av nye farger, lukter, alt som forandres.
Å gå i terapi er å lytte til naturen som vokser der inne, langs gresskantene rundt deg selv og den lille jenta, der hun sitter og leker og vil fylles med her og nå, la alt bare være bra nok, la deg være full av entusiasme.
Det er verdt livet, jeg reiser meg, kryper ikke lenger. Ryggraden min er rak, jeg har en stemme det er verdt å lytte til, jeg synger meg glad, synger meg tydelig i terrenget, lyden er god, innover og utover, det vibrerer nede i magen, ut i hendene når jeg liker det jeg leser, liker det jeg selv har skrevet, har parkert den indre kritiker, elsker å hoppe fra fem-meteren, det bruser i ord, bruser i bukkene, bobler under føttene mine, hvem er du når du ser meg, når jeg bare er?
Å gå i terapi er den beste skolen, jeg mangler ord, mangler ingenting lenger.
Det er som å leke med lego, små og store klosser, oppå hverandre, det gir mening til slutt, stole på, være der, når det skjer, ett lite, én kloss av gangen. Lek, menneske, lek.
