Tekst Stein Holte Foto @ninablazeee
Nina Blaze har over 750 000 månedlige avspillinger på Spotify. Mange av bluesartistens sanger har blitt sett og hørt mer enn en million ganger på YouTube. Hun høres ut som, og er vakker som, en av de klassiske divaene fra jazzens og bluesens gullalder, og har opparbeidet seg en fanskare som nesten forguder henne.
Nina Blaze synger blues fordi det er den eneste måten hun vet om til å fortelle sin historie på. Hver sang hun synger er en del av hjertet hennes. Noen ganger fullt av arr, noen ganger brennende, noen ganger fremdeles på søken etter lyset. Alt dette ifølge hennes egenskrevne presentasjonsskriv på Spotify. Der skriver hun også at bluesen har vært hennes hjem så langt tilbake hun kan huske, og at hun ikke bare opptrer når hun synger, men lever hvert eneste ord. Sangene er hennes brev til verden, hennes måte å si «jeg var her jeg også» på.
Og hun synger virkelig nydelig. Det er bare et problem: Nina Blaze eksisterer ikke, og har aldri gjort det.
KI-bølgen
Nina Blaze og sangene «hennes» er bare et eksempel på en haug med KI-genererte låter og artister som har flommet over de musikalske strømmetjenestene i løpet av det siste året eller så. Noen sanger har til og med blitt store hits. Det skal et trenet musikalsk øre til for å spotte dem. Har de noe til felles, vil jeg si at de ofte høres ut som noe du har hørt før, men ikke helt klarer å plassere. At de er lette å høre på, men fungerer bedre som bakgrunnsmusikk enn som noe du virkelig ønsker å lytte konsentrert til. Og at de ofte er veldig generiske. Det vil si at bluesen er veldig blues, soulen veldig soul, countrien veldig country, osv. For å si det rett ut: låtene mangler særpreg. Og etter hvert fornemmer du at noe er feil. Låta er altfor perfekt. Mennesker er ikke det.
Den første gangen jeg hørte Nina Blaze, syntes jeg hun var helt fantastisk. Jeg synes fremdeles «hun» er forførende. Men jeg hører mer og mer det generiske i sangene. Og jeg irriterer meg mer og mer over de klisjébefengte arrangementene.
En ganske pålitelig måte å avsløre KI-genererte artister på, er å sjekke ut diskografien deres. Hvis de har gitt ut massevis av musikk, og alt er kommet ut i 2025, eller til nød i 2024, er de antagelig KI-genererte. Gav de ut noe før 2020, er de helt sikkert ikke det – med mindre de har kastet seg på bølgen det siste året i desperasjon over manglende salg, da selvfølgelig. Men hva mener TONO og strømmetjenestene om dette her, da?
TONO og strømmetjenestene
TONO godkjenner KI-generert musikk – så lenge ikke både teksten og musikken er det. Har du skrevet teksten selv, men latt KI generere musikken, får du vederlag for teksten, men ikke musikken. Og omvendt. Men her er vi inne i en gråsone. De etter hvert ganske mange appene som genererer slik musikk, lager den ut ifra instruksjonene du gir dem – for eksempel om instrumenter, arrangement, feeling, sjanger osv. Det blir opptil TONO å avgjøre om du har gitt appen nok kreativ input til at du kan krediteres som komponist. Her ligger det til rette for mye byråkrati og krangel.
Men musikk som er 100 prosent KI-generert kan ikke registreres hos TONO. Noen nærradioer har benyttet seg av dette ved å hovedsakelig spille KI-generert musikk. KI har ikke rett til noe vederlag, så da kan heller ikke TONO kreve inn penger.
I tilfeller der et menneske har delvis rettighet til et musikkverk, og KI til resten – hvor blir det da av KI sin andel?
KI-verktøy får ikke noe vederlag. Blir pengene da innkrevd av TONO og i så fall brukt til administrasjon og utbetaling til medlemmene? TONO er jo en non-profit-organisasjon, så ingen skor seg på det. Jeg har ikke klart å finne noe klart svar på problemstillingen.
De fleste strømmetjenestene tillater KI-musikk så lenge det formelle er i orden – så lenge det ikke er deepfake, spam eller lav kvalitet. Noen er strengere enn andre. De forlanger at den er tydelig merket som KI, for eksempel. Andre er mer slepphendte. YouTube Music og YouTube generelt er eksempler på det.
Mennesker er ikke algoritmer
Musikk er kanskje det største menneskeheten har skapt. Skal teknologien ta fra oss den også? Etter min mening er det to hovedmåter å nyte musikk på. Noen går etter perfeksjon og briljans – rene toner, perfekt rytme, teknisk dyktighet. La oss kalle dem autotune-gjengen. Den andre måten er å gå etter feelingen, den menneskelige følelsen, den dype resonansen, rytmen og gleden musikken frambringer i deg. Jeg går for det siste. KI er autotune-gjengens musikk. For å være litt slem.
Først tok platene fra oss den kollektive, musikalske happeningen. Så tok CD-ene fra oss grooven og erstattet den med nuller og enere. Så tok Spotify inntektsgrunnlaget fra artistene. Det gav oss flere livekonserter, men koronaen gjorde sitt beste for å ta rotta på de små lokale. Og nå truer algoritmene med å ta musikken fra musikerne og gi den gratis til kafeer og nærradioer?
Vil de ta virkeligheten fra oss også? Nina Blaze framstår som en vakker, KI-generert skikkelse som også opptrer i KI-genererte videoer. Hva kan vi stole på. KI-musikk er med på en utvikling som gjør oss stadig mer fanget av skjermene og isolert fra verden utenfor.
Men hva kan vi gjøre med det? Bli luditter? Forby, forby? KI er nok kommet for å bli. KI kan ikke gaffes. Det er nok bare å bite tenna sammen. Kjempe for våre rettigheter. Lage så bra musikk på gammelmåten som vi kan, og spille noen helvetes bra livekonserter.
