Tekst Nora Ulrikke Andersen Illustrasjon redaksjonen
I Norge er det nå over én million mennesker som leier, og antallet barnefamilier uten hjem øker. Er det på tide å revurdere eierlinja?
Aftenposten skriver nylig(1) om en kraftig økning i barnefamilier uten hjem i Oslo. Midlertidighet og uforutsigbarhet er ikke lenger unntaket, men i ferd med å bli en struktur i de store byene. Der flere presses inn i et boligmarked som ikke lenger leverer det mest grunnleggende, tryggheten ved et stabilt sted å bo.
Leieboerforeningen har advart lenge, og forskere peker på de samme utviklingstrekkene, men likevel fortsetter vi å organisere bolig som om markedet alene kan løse det som i praksis er et fordelingspolitisk spørsmål.
Norge liker å se på seg selv som et egalitært samfunn, men på boligfeltet fremstår vi som et av de mest markedsliberale landene i Europa. Gjennom flere tiår har politikken systematisk fremmet eierlinjen.
Konsekvensen er ikke bare høyere priser, men en struktur der kapital akkumulerer hos dem som allerede eier, mens stadig flere betaler en økende andel av inntekten sin for å finansiere andres formuesvekst.
Når du leier, betaler du ikke bare for tak over hodet. Du betaler også renter, avdrag og risikoen til boligeieren. Husleien bidrar dermed direkte til å nedbetale eierens lån og øke verdien på boligen.
Over tid betyr det at leietakere ikke bare står utenfor boligmarkedet, de er med på å bygge opp formuen til dem som allerede er innenfor. Eieren får med andre ord en dobbel gevinst: både gjennom nedbetaling av gjeld og gjennom verdiøkning i boligmarkedet. I tillegg subsidieres dette indirekte gjennom skattesystemet, der rentefradraget reduserer eierens kostnader.
Over én million mennesker leier i Norge, ofte i et marked preget av korte kontrakter, svakt rettsvern og lav forutsigbarhet. Tanken har vært at alle etter hvert skal eie, men vi er vel i ferd med å innse at det ikke går.
I Danmark finnes det en ikke-kommersiell boligsektor, kjent som allmennboliger, som er organisert uten utbytteformål for å dempe denne dynamikken. Boligene eies og drives av allmennyttige boligorganisasjoner, der husleien fastsettes ut fra kostnader, ikke marked. Eventuelle overskudd går tilbake til drift, vedlikehold og utvikling av nye boliger. Sektoren er regulert og delvis støttet av det offentlige, og bidrar til å dempe prispress og sosiale forskjeller.
Her hjemme har vi i stedet gjort kommunale boliger til et smalt sikkerhetsnett for de få, mens resten overlates til markedet. Vi står dermed igjen med et boligsystem som systematisk produserer ulikhet, og der stadig flere faller utenfor. Også i et av verdens rikeste land lar vi barnefamilier stå uten hjem.
Både som statsviter og leietaker er derfor alt jeg ønsker meg, en ikke-kommersiell boligsektor, slik danskene har!
Nora Ulrikke Andersen er en Oslobasert statsviter, skribent og samfunnsdebattant. Hun skriver og foreleser om hvordan makt og marked former byen, og hvordan klimahensyn, feminisme og sosial rettferdighet kan sette folk og planeten foran profitt.
