Amalie Skram
Tekst Thale Husemoen Foto Creative Commons
I anledning den internasjonale kvinnedagen 8. mars 2023. Amalie Skram, født i Bergen 22. august 1846, gikk bort 15. mars 1905. Ga i 1885 ut romanen Constance Ring som var innledningen til et langt forfatterskap. Mest kjent for bøkene om Hellemyrsfolket.
Da starter vi, et biografisk måkestup over en toårsperiode, mellom 1888 og 1890.
30. juni 1888
Amalie og Erik Skram lever et intenst liv med mye alkohol i København for tiden. Amalie tror nok hun må ta det litt med ro en stund fremover nå, ellers får hun «dilla», som hun skriver i et brev til Sophus Schandorph. Erik Skram er Amalies andre ektemann, han var en dansk journalist og forfatter.
17. juli 1888
Knut Hamsun tar inn på et rom i København og fortsetter å skrive på Sult. Det første han gjør ved ankomsten er å pantsette vesten sin. Han bor like ved ekteparet Skram. Folk som skrev omgikkes som drivved, søkte sammen og drev fra hverandre.
Med flo og fjære og harde dønninger.
12. august 1889
Amalie og Erik har store problemer i samlivet, Amalie truer med selvmord. Det har kommet til voldsomme scener mellom dem, han har kalt henne en skitten madam, og bedt henne om å stikke. Årsaken er visstnok at hun er martret av sjalusi.
23. april 1889
Knut Hamsun er tilbake i Norge. Han bor hos en bekjent på Høvik. Han har blitt godt mottatt i Kristiania, i Amalies gamle klikk rundt professor Sars. Men disse menneskene diskuterer ikke annet enn den såkalte hanskedebatten, det gjør Hamsun nervøs. Han må rømme til Valdres.
28. april 1889
Amalie elsker de norske vedovnene som er så enkle å betjene. Amalie er på besøk hos sin bror Ludvig.
1891
Knut Hamsun holder kritiske foredrag om norsk litteratur, hvor han bl.a. kritiserer Amalie Skrams romaner. Ifølge Hamsun inngår de i kategorien som han kaller for «Altså-litteraturen» – dvs. mennesker som går rundt og sier ALTSÅ i tide og utide.
Hamsun har for tiden, som alltid, et hjertelig forhold til Amalies ektemann Erik Skram, men LITT mindre hjertelig til Amalie som han er litt engstelig for. Skepsisen er gjensidig.
10. januar 1891
Erik og Amalie driver sin venn, maleren Georg Achen, til vanvidd fordi de ikke tar seg tid til å sitte modell for et dobbeltportrett.
Maleren skriver i et brev at han nå har skåret i stykker bildet, rett gjennom hodene deres.
5. juni 1881
Amalie Skram skriver til Edvard Brandes om at hun i grunnen bare skriver det hun mener er sant. Men den virkelige sannheten tør hun ikke skrive om.
12. mars 1894
Amalie Skram overføres til Sankt Hans Hospital i Roskilde.
I journalen skrives det at hennes far og mor synes å ha vært sinnssyke, men at Amalie bestemt benekter dette. Moren var meget religiøs, pessimist og fanatiker. Og faren en motsetning, nærmest en prestehater.
Videre dette året skriver hun et rasende brev til Knud Pontoppidan. Erik Skram skriver til overlegen på det nye sykehuset.
2. april 1894
Bjørnstjerne Bjørnson oppfordrer Amalie Skram til å skrive om sin innleggelse.
28. oktober 1891
Joseph Breuer skriver til den tidligere forloveden til sin venn og kollega Fleischl, Franzi von Wertheimstein, at Fleischl mot slutten av livet hadde byttet ut chloral med morfin for å døyve de intense smertene sine. Chloral gjorde ham beruset og dum, han mistet bevisstheten om seg selv og omgivelsene. Dette stoffet ga ham også fryktelige abstinenser. Amalie har i løpet av livet ofte tydd til chloral i perioder med søvnproblemer.
24. juni 1893
Amalie Skram får ikke tanken på Eriks utroskap ut av hodet. Slik det står i brevet: Det ligger svært på henne dette – hun tror nok at hun må skrive en bok om det, ja!
Videre dette året: Bjørnstjerne Bjørnson svarer på det lange brevet han har fått fra Amalie med berettelsen om sykehusoppholdet. Han er rystet over det hun forteller, det står for ham som det verste som kan hende et menneske – å bli sperret inne på den måten hun er blitt, nest etter å bli begravet skinndød. Han insisterer på at hun må skrive om det som har skjedd, men hun MÅ også skrive om det som ledet frem til hennes sammenbrudd.
Juli 1894
Amalie er tilbake fra reisen til Finland og Russland og skriver som besatt på de to romanene om oppholdet på sinnssykehuset.
5. februar 1895
Bjørnstjerne Bjørnson har lest Amalie Skrams Professor Hieronimus i en jafs, uten stopp.
6. februar 1895
Amalie Skram skriver til sin venn Sophus Schandorph om hvordan hun har fått større respekt for seg selv under arbeidet med romanen fra oppholdet på sinnssykehuset. Hun skriver: Jeg har lidt dernede hos Hieronimus. Alldeles umenneskeligt. At jeg er sluppen sånn nogenlunde ifra det, er for mig selv en stadig fornyet kilde til forundring.
10. februar 1895
Amalie Skram er slettes ikke enig i med Bjørnstjerne Bjørnson om at hennes bok Professor Hieronimus er sjuskete skrevet.
[…]setningen: «…slidt sjælen ut af kroppen på sig» er riktignok kanskje litt plump, det innrømmer hun. Men bortsett fra dét, kan hun ikke se at det skulle være noe i veien med romanen.
17. februar 1895
Karoline Bjørnson vil absolutt ikke ha Amalie Skram som gjest i Roma. Amalie er for nervøs og hysterisk.
Mars 1895
Amalie Skrams roman Professor Hieronimus kommer ut. Førsteopplaget er på 1500 eks. Det blir fort utsolgt.
29. november 1897
Amalie Skram er tilbake fra sykehuset i Øresund, men har ligget til sengs en ukes tid. Hun er dypt deprimert og orker ikke å omgås mennesker. Den eneste hun kan betro seg til er Irminger. Til ham skriver hun lange brev. Venner kommer for å se til henne med sitt snakk (sic!) om at hun ikke burde røyke.
6. desember 1897
Amalie Skrams sønn, Ludvig, spiller i Ibsen-stykket Gildet på Storhaug i Kristiania.
24. desember 1897
Amalie Skram har hatt en religiøs visjon og erklærer at hun nå har funnet Gud og tror på et liv etter døden.
1898
Amalie Skrams roman Afkom utgis i København. Det er det fjerde bindet av Hellemyrsfolket.
11. mars 1899
Amalie har fått influensa. Livet er tungt, synes hun, og hun får beskjed om at hennes mor ikke har lenge igjen. Men det gleder henne at romanen Lucie kommer i nytt opplag.
15. mai 1899
Amalie Skram frasier seg all arv etter faren som har bodd i Amerika.
30. juli 1899
Amalie skriver til psykologen Harald Høffding om hvordan hun tenker på seg selv og sitt forfatterskap. Han har lest Afkom og skrevet begeistret tilbake om den til henne. I brevet innrømmer hun at hun har en forkjærlighet for å skildre det heslige, men at det også er tvingende nødvendig å se sannheten i øynene, forstå og være mild. Petra, den onde moren i boken er ikke overdrevet, mener hun. Hun har blitt fortalt av andre om slike mødre, hennes mor er riktignok ikke som Petra.
30. oktober 1900
Amalie skriver et fortvilet og fragmentert notat om kjærligheten på baksiden av en konvolutt som er datert 2. oktober: «»Jeg har truffet en kvinde, som fylder mig helt». Ja, der er mange måder en kan fyldes helt på. Man kan fyldes helt af jubel, af stolthed, af elskov ved tanken på den elskede. Men man kan også fyldes ligeså helt og fuldt af sorg og fortvivle.»
Teksten er basert på resymeer av Skrams brev. Kilde: tidsaand.no.
