Tekst Stein Holte Foto Øyvind Holmstad/Wikimedia Commons.
For meg er kampen mot det nåværende globale økonomiske systemet viktigst av alt. Dette systemet ligger i bunnen av så og si alle store problemer menneskeheten har, og kampen mot det må være basis i all kamp for å bekjempe og løse disse problemene. Det er et system som er avhengig av økonomisk vekst og økt ressursbruk på en klode der vi er i ferd med å slippe opp for ressurser. Det er hovedårsaken til miljøproblemene, og er i ferd med å gjøre flertallet av oss til leilendinger for en minimal, men verdensdominerende, elite. Det er et system som svært sannsynlig vil utrydde både seg sjøl og denne sivilisasjonen. Det er imidlertid ikke hovedtemaet for denne artikkelen. Den dreier seg mer om hvordan vi skal forholde oss til systemets slaggprodukter; som det mørke, rasistiske ekstremhøyre, og de absurde, men svært skadelige, konspirasjonsteoriene som forgifter den offentlige debatten.
Jeg anser meg som solid planta på venstresida, sjøl om jeg mener at den trenger å gå i seg sjøl. Jeg mener sjøl at jeg er ganske woke, sjøl om jeg er skeptisk til en del jeg mener er sjølskadelige overdrivelser. Jeg er skeptisk til no platforming og cancel culture fordi jeg mener at det er med på å skape en slags berøringsangst som innsnevrer oss, fordummer oss, isolerer oss i bobler, og tjener våre fiender. Denne artikkelen er ment som et innlegg i en debatt venstresida må tørre å ta.
Kjenn din fiende
Den kinesiske genereralen Sun Tzu skrev boka «The Art of War» i det sjette århundre før Kristus. I den finnes blant annet dette kloke sitatet:
«Know the enemy and know yourself; in a hundred battles you will never be in peril. When you are ignorant of the enemy, but know yourself, your chances of winning or losing are equal. If ignorant both of your enemy and yourself, you are certain in every battle to be in peril.»
De siste årene har jeg prøvd å kjenne mine fiender litt bedre. Blant annet ved å lese «forbudte» nettsider. Jeg har dukket ned i rasismens, antiwokens og konspiverdenens mørke annaler. Et nytt og skremmende univers, der de fleste av mine antagelser er blitt bekreftet. Likevel har jeg også fått noen nye perspektiver og fått noen fordommer avkreftet. Jeg har fått større forståelse for deres beveggrunner og tenkemåter. Det mest skremmende var at jeg erfarte hvor lett det er å la seg påvirke, ja, la seg rive med. Jeg har måttet jobbe med å kvitte meg med noen vrangforestillinger, men tror jeg har kommet ut av det som et mer nyansert og perspektivrikt menneske. Jeg kjenner meg sjøl bedre enn før.
Hvor skal grensene gå?
Jeg er klar over at mange mener at jeg har gjort noe galt. Jeg har stor forståelse for argumentet om å ikke gi slike sider klikk. Jeg mener ikke å døtte andre inn på dem. Men jeg vil stille noen spørsmål.
Bør jeg kanselleres for å ha vært inne på disse sidene?
Er det greit å være enig i noe av det som står der?
Kan jeg i så fall uttrykke denne meninga offentlig?
Hva med å dele et innlegg derfra på sin egen Facebookside, hvis en mener at det slumper til å være relevant og viktig?
Hva er viktigst? Hvor en artikkel er publisert, eller hva som står i den?
Hvem som har skrevet den eller hva som står der?
Bekjemper vi folk vi er uenig med ved å nekte å diskutere med dem?
Kan vi da påvirke dem?
Stoler vi ikke på våre egne argumenter?
Kan vi lære noe av noen vi i utgangspunktet er dypt uenig med?
Hvor skal vi sette grensene for å kansellere noen?
Et demokrati er basert på fri meningsutveksling mellom folk med ulike meninger. Jeg mener at noplatforming og cancel culture er med på å sette demokratiet i fare; at det er med på å øke splittelsen i en stadig mer splittet verden med en mer og mer splittet oppfatning av sannheten. Cancel culture gjør i alle fall ikke noe for å bekjempe slike splittelser. Jeg mener at vi tråkker over en grense vi skal være svært forsiktige med å tråkke over.
Det å si eller mene noe «feil» er blitt lettere enn noen sinne. Mange kvier seg for å si det de egentlig mener av angst for å bli frosset ut. Stadig flere ord blir forbudte. Alt for mye tid og energi går til spille på konflikter som er relativt uvesentlige i forhold til den prekære situasjonen verden befinner seg i.
Angsten for å bli stempla
Angsten for å mene noe feil gjør at venstresida lar ekstremhøyre og konspirasjonsfolka rappe saker som burde vært våre. Eller vi går glipp av muligheter. Noen eksempler:
The great Reset
World Economic Forum består av 1000 av de største konsernene i verden, og samarbeider nært med FN. Hvert år arrangerer de en konferanse i Davos, besøkt av mange av verdens fremste statsledere, kjendiser og milliardærer. Temaet for den pandemiavlyste konferansen i 2020 skulle være «The great reset» etter en bok av forumets styreleder og grunnlegger, Klaus Schwab. Tittelen virket selvfølgelig som fluepapir på konspirasjonsteoretikerne, og de lot seg ikke be to ganger. En skulle tro at noe som dreier seg om de mektigste i verdens visjoner om kapitalismens framtid også skulle interessere venstresida, men i dag kan du omtrent ikke nevne The Great Reset engang uten å bli beskyldt for å være konspirasjonsfanatiker. I begynnelsen av dette århundret demonstrerte venstresida mot World Economic Forum. Nå er sjøl det å nevne dem blitt litt suspekt.
De gule vestene
De gule vestene startet som et spontant opprør mot økte bensinpriser, men utvikla seg raskt til et nasjonalt opprør mot vanlige folks forverrede økonomisk forhold, og stadig minkende innflytelse. Den bestod av folk av alle politiske oppfatninger, men hadde en temmelig venstreradikal agenda.
Fordi det også fantes Le Pen-tilhengere og provokatører fra begge sider blant dem, var venstresida lunkne til noe som virkelig kunne vært starten på et systemtruende opprør.
Miljøavgifter
Høyresida eier kampen mot bompenger og miljøavgifter. I sin angst for «guilt by association», og miljøfiendtlighet, glemmer venstresida en vesentlig ting. Dette er flate avgifter, som kun går utover de fattige, og omtrent ikke berører de rike på noen måte som helst. Dette er den notoriske «poll tax» som var en av de store kampene for den britiske arbeiderklassen på nittitallet. Miljøproblemer må løses på et vesentlig høyere og mer komplisert og moralsk plan, enn ved å la de svakeste ta støyten. Og veiutbygging skal finansieres med progressiv beskatning, ikke av folk som ikke har råd til å bo i storbyene.
Julian Assange
På grunn av beskyldninger om voldtekt og samarbeid med russerne om å få Trump inn i det hvite hus, skriver steigan-dått-no mer om rettsaken mot den tidligere mediaynglingen Julian Assange, enn de største norske avisene til sammen. Selv den reaksjonære halvfascisten Tucker Carlson fra Fox News har gått ut og støttet Julian Assange. Saken dreier seg om intet mindre enn den kritiske journalistikkens framtid. Blir Assange dømt, kan det skape presedens for at hvem som helst, hvor som helst – også her i Norge – risikerer å bli utlevert til USA og dømt for å publisere avsløringer de mener truer deres interesser. Og i så fall, hva vil hindre for eksempel Tyrkia i å gjøre det samme? Stillheten fra journalister og venstresida må, med noen hederlige unntak, karakteriseres som øredøvende.
Nasjonalfølelse
Dette ordet er blitt kapret, misbrukt og skjendet av det mørkeste ytre høyre, i den grad at det omtrent er blitt suspekt. Men det nasjonalfølelse opprinnelig innebærer har vært drivkraften bak 17. mai, unionsoppløsninga, industriutbygginga, frigjøringskampen under 2. verdenskrig og seieren i begge EU-kampene. Apropos 17. mai. Vi skal være stolte av at vi feirer nasjonaldagen vår med barnetog og ikke med militærparader. Vi skal være glade for at vi lever i dette landet der generasjonene før oss en gang bygde opp et av de beste samfunn som noen gang har eksistert. En kan mene mye om nasjonalstater, men samholdet og drivkreftene nasjonalfølelse innebærer må vi aldri miste. Globalismen er en forutsetning for rovkapitalismen. Den må bekjempes, både globalt og nasjonalt. Vi må redde landet vårt fra både de nåværende politikernes vanstyre, og fra ekstremhøyre.
Arbeiderklassen?
Hvorfor støtter så mange arbeidere og trygdede ytterste høyre? Det har selvfølgelig mye
med at svake grupper settes opp mot hverandre å gjøre, men hvilke alternative løsninger har vi å tilby? Kan det også ha noe å gjøre med at vi aldri klarer å samle oss nok til å komme med troverdige og fengende alternativer til nykapitalismen og den stadig mer truende fascismen?
Slaget på kanten av stupet
Når vi ikke lenger diskuterer og krangler med mange av våre meningsmotstandere, diskuterer og krangler vi desto mer med oss sjøl. Dette er sjølsagt nødvendig, men også svært energikrevende. Det fører også til splittelser som gjør det lettere for «the powers that be» å herske. Menneskeheten befinner seg nå i den mest dramatiske og avgjørende situasjonen den noensinne har vært i. Og noen av oss er mer opptatt av å kansellere folk vi kanskje er over 90 prosent enig med! Det står for mye på spill. Vi er større enn det.
Skal vi klare å kjempe mot rovkapitalisme og ropet om «den sterke mann» må vi klare å samle oss om visjoner som har større appell enn deres. Vi må kjenne våre fiender, utnytte deres svakheter, og, viktigst av alt, få folk flest med oss. Nykapitalismens svakheter er nå blitt så åpenbare at opprør har begynt, og at langt større opprør bør komme. Da er vi avhengige av at de fleste av opprørerne er på vår side. Og at vi samler oss på den samme siden.
PS:
Har jeg noe noen forslag til løsning? Det finnes alternative økonomiske og politiske modeller. Blant annet «Smultringmodellen», direktedemokrati, selvstyre, anarkosyndikalisme, og ikke minst økosofi. Vi trenger en syntese av disse. Og vi må løse det jeg vil kalle menneskehetens svøpe. Så og si alle forsøk på å skape et samfunn som fungerer, har endt i konger, keisere, tyranner, og rike og fattige. Splitt og hersk. Alltid er det et lite mindretall som hersker over et stort flertall. Og de verste av oss er på topp. Her er en slags aforisme jeg har skrevet:
«Oppegående mennesker søker ikke makt over andre. Det er derfor det bare er ikke-oppegående mennesker som har makt over andre.»
Hvordan skal vi forholde oss til dette? Vi må finne et system som kan identifisere og stoppe disse menneskene. Vi må ta innover oss at alle andre mennesker er et «jeg» på samme måte som oss sjøl. At vi er underlagt naturen. Vi trenger et system basert på alle menneskers, dyrs og selve naturens rettigheter. Og det haster. Det haster så mye at vi ikke har tid til å bruke for mye av tida på for mange unødvendige, interne konflikter og saker som i den store sammenhengen er relativt uvesentlige.
